En ny retning innen interreligiøst arbeid

Ærede religiøse ledere og akademikere, mine damer og herrer!

Det er meg en sann ære å møte dere her i kveld og holde denne talen om temaet for konferansen vår, "Realiseringen av det interreligiøse ideal: Handling, ikke bare dialog". Jeg er dypt takknemlig at så mange av dere er kommet sammen her nå like før jul for å vurdere hvordan mennesker fra de forskjellige trosretninger skal kunne inngå et mer effektivt samarbeid for å bringe fred til vår verden.


I kveld vil jeg gjerne tale om en visjon som har med en ny retning innen det interreligiøse arbeid å gjøre.
Det er ingen tvil om at den globale interreligiøse bevegelsen representerer en uhyre viktig utvikling i menneskehetens historie. En drøm om fred representerer noe av kjernen i den interreligiøse bevegelsen. Denne drømmen har vokst seg større og fått flere tilhengere de siste tiår, men likevel har ikke kreftene som er motstandere av fred, gått i dvale. Vi vet alle at det tjuende århundre har vært preget av to verdenskriger, som brakte uhorvelig mye ødeleggelse, samt den kalde krigen, som utgjorde et dominerende aspekt ved menneskets historie i nesten sytti år. Selv nå, i tiden etter den kalde krigen, opplever vi stadig vekk konflikt mellom forskjellige folk, raser og nasjoner. Likeså foruroligende er det at den tendens som familier som går i oppløsning, representerer, har nådd epidemiske proporsjoner. Det samme kan sies om det raskt økende moralske forfall som skjer overalt i verden blant de unge i dag.

Alle religioner lærer at Gud, eller Den ultimate realitet, vil at alle mennesker skal kunne skape fred og oppleve glede og lykke. Hvis vi selv blir oppbrakt over å se lidelsene i vår verden, hvor mye mer blir ikke Gud oppbrakt! Jeg tror at Gud er tynget ned av sorg når han iakttar vår ynkelige situasjon. Hans største lengsel må være at all lidelse, og ondskapen lidelse stammer fra, skal ta slutt.

Gud kan imidlertid ikke forandre menneskets virkelighet ved simpelthen å komme med en eller annen kunngjøring eller et påbud. Det er gjennom mennesker som responderer på hans vilje, at Gud kan påvirke verden. Da trenger den usynlige Gud et substansielt legeme for å kunne realisere sin guddommelige vilje. De forskjellige religionene i verden oppsto faktisk fordi Gud er fast bestemt på å veilede menneskeheten fram til ekte fred og den høyeste lykke. Guds ideal er at lederne og de troende innen religionene som han har inspirert, skal bli i stand til å uttrykke Guds egen vilje og dypeste lengsler. Guds ideal er at hans hjerte, fullt av sann kjærlighet, skal kunne komme til uttrykk gjennom de forskjellige religioner, samt at Gud skal kunne tale til og tjene verden gjennom religiøse ledere.

Da den kalde krigens epoke endelig tok slutt, opplevde vi en kort tid med jubel og feiring. Snart innså vi imidlertid at slutten på den kalde krigen ikke automatisk førte til en epoke med universell fred. Lytene ved det kommunistiske systemet var selvsagt blitt avslørt, men det samme kan vi si om lytene ved de liberale demokratiske samfunn. Både i den kommunistiske og den demokratiske verden oppsto det et slags moralsk og ideologisk tomrom.

Hvis man ikke har noe særlig tillit til ideologer og moralsk lære, blir man selvsagt heller ikke ført på avveier av falske ideologier. Samtidig er dette også noe som fører til større individualisme, en kynisk holdning og moralsk relativisme. Som vi ser blant mange unge i dag, er det en tendens til at de ikke tenker særlig mye på fremtiden. Uheldigvis er selviskhet, nytelsessyke og et jag etter øyeblikkelig tilfredsstillelse noe man blir oppmuntret til av populær-kulturen, og som denne gir sin støtte til.

Et slikt livssyn er den strake motsetning til det vi har arvet fra våre religiøse tradisjoner. De legger vekt på evige verdier og normer. De forskjellige religioner har fra uminnelige tider lært oss at menneskesamfunnet må bli styrt av åndelige idealer. Rollen til religiøse ledere består nettopp i å veilede og oppdra andre i åndelige normer. Religiøse ledere har ikke bare som oppgave å gi oss innsikt i religiøse teorier, men må også tjene som levende eksempler for andre.

Hvis vi tar utgangspunkt i vår tids samfunnskriser, som ofte er forbundet med seksuelt forfall, familier som går i oppløsning, og en fremmedgjort ungdom, da ser vi at det er et prekært behov for religiøse ledere som eksempler på et åndelig, men likevel realiserbart, ideal. I sin innerste sjel lengter alle mennesker etter å leve lykkelig i et ekte og varig kjærlighetsforhold. Av den grunn er familiens rolle helt avgjørende. Ja familien er i virkeligheten en skole der man lærer seg kjærlighet. I en verden med økende egoistisk individualisme, moralsk relativisme og en seksualitet der alt er tillatt står familien foran nedgangstider. I tomrommet som oppstår, ser vi følgene i form av en stadig større ødeleggelse av våre samfunn.

Hvis disse nedgangstidene for familien bare fortsetter, vil fremtidige generasjoner lide. Kjærligheten som ethvert barnehjerte lengter etter, er med andre ord noe det aldri vil få oppleve. Etter hvert som familien mister sin moralske og sosiale betydning, og denne betydningen etter hvert går helt over i glemmeboken, vil fremtidens generasjoner miste sin respekt for alle institusjoner i menneskesamfunnet, religion og stat inkludert.

Det er et stort behov for igjen å bli klar over hvor viktig familien er som et grunnlag for vår karakterutvikling og for et tilfredsstillende sosialt liv. Nå for tiden er dette kanskje den aller viktigste sak verdens religiøse ledere må sette på sin dagsorden. De må med andre ord gi folk forståelse for Guds sanne kjærlighetsideal og familieideal.

Dyrene er seksuelt aktive bare i visse perioder og for at de skal kunne formere seg. Her er vi mennesker forskjellige. Vi er blitt gitt seksuell frihet. Denne friheten er imidlertid noe som må baseres på ansvar. Ifølge Guds ideal er menneskets seksuelle kjærlighet fullstendig fri, men bare innen rammen av ekteskap mellom ektemann og hans hustru. Det ekteskapelige forholdet mellom mann og kone er ment å være noe eksklusivt og permanent. Mannens kjønnsorgan eksisterer for hans ektefelle og ingen andre. På samme måte eksisterer konas kjønnsorgan kun for hennes ektemann, og ingen andre.

Dette prinsippet gjelder selv før vi blir gift. Verdens ungdom burde bli opplært til å praktisere en moralsk ren kjærlighet i den forstand at de må avstå fra sex til de er gift. Alle religioner burde arbeide for å fremme idealet som ren og uskyldig kjærlighet utgjør. Det er nettopp når vi lever et liv basert på en moralsk ren kjærlighet og skaper sanne familier, at vi mennesker kan utvikle vårt potensial fullt ut og blir i stand til å skape sosial harmoni.
Det er blitt sagt at å fokusere på det seksuelle og på familiespørsmål forhindrer at religiøse ledere blir opptatt av samfunnsspørsmål som sosial rettferdighet og konfliktløsing. Det burde ikke være tilfelle. Seksualetikk og familiemoral har en fundamental relevans for samfunnet. Det er ingen handling som er viktigere eller har større sosial betydning, for ikke å nevne religiøs betydning, enn at foreldre som virkelig er i stand til å uttrykke kjærlighet, får barn og oppdrar dem.

Familiemoral og seksualetikk er direkte knyttet til sosiale spørsmål som kriminalitet, sykdom, leseferdighet, utdannelse, psykologisk helse, individuelle karaktertrekk, sosiale ferdigheter, vår holdning til våre medmennesker, osv. Å fokusere på familien er derfor ikke noe som bare angår hver enkelt. Det angår hele samfunnet , ja hele menneskeheten, universelt. Det er faktisk den mest grunnleggende sak våre samfunn må være opptatt av. Det er nettopp dette området vi må se på hvis vi skal løse vår tids presserende samfunnsproblemer.

Ansvaret til religiøse ledere dreier seg ikke bare om å undervise i familieverdier og å vise en eksemplarisk livsstil på dette området. Det er nemlig fordi vi i en videre forstand er fast innstilt på å gjøre Guds vilje og tjene menneskeheten, at vi er opptatt av familiespørsmål. Ettersom Guds visjon og ideal er noe globalt og universelt, må også religiøse ledere stå fram og gi seg i kast med globale problemer.

I vår moderne tid er religiøse idealer ofte blitt betraktet som perifére og er blitt holdt langt unna den verdslige makts korridorer. Dette kommer kanskje av at forholdet mellom forskjellige religioner i virkeligheten ofte har vært preget konflikt, rivalisering og en mangel på respekt for hverandre. Det triste er at en slik beskrivelse av den religiøse historie stemmer helt med fakta. Men fordi en interreligiøs bevissthet etter hvert har spredd seg, er situasjonen i dag dramatisk forandret. Jeg er av den oppfatning at dette har skapt et nytt behov for en revurdering av religion. I særdeleshet bør internasjonale organisasjoner som er opptatt av det idealet som global fred utgjør, revurdere sitt forhold til verdens store religiøse tradisjoner.

Kanskje mer enn noen annen internasjonal organisasjon er FN et eksempel på en global bevissthet. I manges øyne står FN for menneskehetens høyeste institusjonelle uttrykk av det idealet som verdensfred representerer. I FN er det representanter fra alle verdens land. Disse utsendingene samarbeider for å løse problemer og skape fred og velstand.
Arbeidet for å skape verdensfred gjennom en forsamling av nasjonale representanter har imidlertid støtt på store vanskeligheter. Dette arbeidet har unektelig gitt store resultater, men det er åpenbart rom for forbedringer. Rent konkret er det nødvendig at både verdens statsmenn og dens religiøse ledere begynner å arbeide side om side.

Ettersom menneskehetens mest fundamentale problemer ikke består av politiske problemer, vil politiske løsninger alltid være høyst mangelfulle. De fleste av våre samfunn blir politisk styrt. Likevel er det religion som er det mest fundamentale når det er snakk om nasjonal og kulturell identitet. I sine hjerter har faktisk de langt fleste mennesker, overalt i verden, en tendens til å legge langt større vekt på religiøs lojalitet enn politisk.

Av den grunn er det ikke bare statsmenn og diplomater sin visdom som er nødvendig for å skape en global fred, men også visdommen som verdens religioner lærer, slik den kommer til uttrykk gjennom de mest ærverdige representantene for de forskjellige religiøse tradisjoner. Å komme i gang med et slikt program ville medføre en restrukturering av FN, slik organisasjonen er i dag. I tillegg til representantene de forskjellige land har ved FN, må det også være representanter for de forskjellige religiøse tradisjoner i verden.

Man kan kanskje forestille seg en kongress med to kamre. Ett kammer, et slags "representantenes hus", med en struktur som ligner mye på det nåværende FN, ville bestå av en forsamling av vise og erfarne representanter for de forskjellige nasjoners regjeringer. I tillegg til dette kammeret ville det imidlertid også være et kammer nummer to, eller et "senat". I dette "senatet" ville fremragende religiøse ledere sitte. Sammen, i en atmosfære av gjensidig respekt og samarbeid, ville disse to kamrene samarbeide for å oppnå et felles mål: å styre verden mot fred. På denne måten kan syntesen av de politiske lederes visdom og verdens fremste religiøse lederes visdom og visjon virkelig bære frukter.

Disse idéene og dette forslaget jeg presenterer for dere her i kveld, og som forener idealismen vi finner både i den interreligiøse bevegelsen og i FN, er basert på pastor Sun Myung Moons visjon for verden. Pastor Moons lære og eksempel har vært en veiviser for meg i mer enn førti år. Han har hele tiden lært at religiøse ledere må være fullt involvert i verden vi lever i. Deres visjon på det moralske plan, og deres eksempel, må være et lys for verden, som ikke bare viser at det er en verden etter døden, men som også viser veien til ekte og varig fred i livet her på Jorden. Religiøse ledere burde faktisk påta seg å være en slags globale senatorer. Vi burde bli ledere som ikke bare har tilegnet seg den hellige og dyrebare visdom fra våre forskjellige tradisjoner, men som også anvender slik visdom i denne verden, med verdighet, en profesjonell holdning og mest av alt ved å være innstilt på å tjene andre på en uselvisk måte. Både på det religiøse og politiske område er selviskhet det som først og fremst gjør en leder uskikket til å lede.

Pastor Moon lærer at det er mulig å gjøre slutt på menneskehetens lidelser og ta de nødvendige skritt som skal til for å skape fred i verden, men bare hvis religiøse ledere bygger på det eksisterende grunnlaget som den interreligiøse bevissthet har skapt, og gir seg i kast med oppgavene på to forskjellige områder: For det første må vi samarbeide for å demme opp for den veritable flodbølge som moralsk forfall er blitt til. Dette forfallet kommer sterkest til uttrykk i umoralsk livsførsel på det seksuelle plan og i det enorme antallet familier som går i oppløsning. Sagt på en mer positiv måte må vi samarbeide for å fremme det idealet som sann kjærlighet og sanne familier utgjør.

For det andre må vi samarbeide for å bygge et system der de høyeste uttrykk for religiøs visdom blir introdusert ved forhandlingsbordet der verdens alvorligste og mest presserende problemer blir diskutert. Som pastor Moon har foreslått, er det mulig å skape et slikt system ved å opprette et "senat" for religiøse ledere, som ville inneha offisielle plasser ved FN. På denne måten får vi et bredere og mer realistisk grunnlag for å diskutere globale problemer.

For å realisere disse to målene og for å realisere både det interreligiøse idealet og FN-idealet, forslår pastor Moon å opprette et nytt forbund, som vil arbeide for å overvinne tradisjonelle religiøse begrensninger og barrierer mellom nasjoner. Dette forbundet vil dessuten arbeide for å overvinne den tradisjonelt store forskjellen mellom religiøse og verdslige forsøk på å skape verdensfred. Det foreløpige navnet på dette forbundet vi foreslår, er Interreligiøst og Internasjonalt Forbund for Verdensfred. Forbundet vil bli offisielt stiftet i den nære fremtid.

Jeg håper inderlig at dere vil støtte dette dristige initiativet og bidra med deres egen erfaring og visdom og samtidig anstrenge dere for å realisere de høye idealene initiativet representerer. I vår tid går det ikke an å la nasjonale grenser og religiøse forskjeller forhindre oss i å realisere idealet som utgjør noe av kjernen i alle religioner, nemlig verdensfred.

La meg nok en gang få takke hver én av dere for å ha tatt dere tid nå i juleferien til å delta på denne viktige konferansen, som tar for seg realiseringen av det interreligiøse idealet. Det har vært et privilegium for meg å kunne tale til dere her i kveld. Jeg håper at dere vil ta dette forslaget alvorlig og både tenke og be over det. Jeg tar gjerne imot deres egne idéer og forslag og vil gjerne samarbeide med dere for å opprette dette forbundet for forskjellige religioner og nasjoner. La oss fortsette å samarbeide for å skape verdensfred.

Må Gud velsigne hver én av dere samt deres familier og deres arbeid!