En ny begynnelse i Pusan
Det var nesten umulig å finne et sted å overnatte i Pusan. Overalt var det flyktninger, både fra Nord- og Sør-Korea. Selv i små kott var det ofte flere personer. Tusener overnattet i tomme bokser og pappesker.
Weon Pil Kim begynte å arbeide som kelner og fant et rom han fikk leie. Pastor Moon begynte å lete etter venner fra Seoul og Pyongyang. Snart traff han en gammel bekjent, som inviterte ham til å bo hos seg. Det var Duk Moon Eum, en venn fra studietiden i Tokyo. En natt åpenbarte Jesu søster seg til Eum. Hun fortalte ham hvordan Jesus aldri hadde fått den støtte han trengte fra sin egen familie, spesielt sin mor. Han hadde derfor dødd med et tungt hjerte, som bare ett menneske kunne befri Jesus fra: Pastor Moon. Eum var selv en buddhist og forsto ikke drømmen, men fortalte om den til sin nye gjest. Dermed kunne Sun Myung Moon forklare Eum hele sin lære. Eum begynte å se på pastor Moon som en læremester han måtte følge. De delte leiligheten en uke.
Pastor Moon flyttet så til et ungdomsherberge og bodde der til han traff en av sine disipler fra konsentrasjonsleiren, Won Dok Kim. Kim hadde bare ett rom og var nygift, men inviterte likevel pastor Moon til å bo hos seg et par uker. Det var der han begynte å skrive ned sin lære. En av hoveddisiplene fra Pyongyang, Sae Hyeon Ok, fant fram til pastor Moon igjen midt oppe i flyktningmylderet i Pusan, etter å ha mistet kontakten da hun flyktet sør.
I april begynte Sun Myung Moon å arbeide nede på den store havnen i Pusan. Han hadde da ikke noe sted å bo, så han arbeidet om natten og sov litt ute når solen varmet midt på dagen. Ellers ba og mediterte han mye på denne tiden.
I mai begynte pastor Moon å bygge den berømte jordhytta på Pomnetkol, en åskam i utkanten av Pusan. Hytta målte ca 6m², men han bodde der med en eller to disipler fra august. Weon Pil Kim fikk seg jobb på den amerikanske militærbasen i byen og begynte i tillegg å tegne portretter av soldatene. Pastor Moon hjalp ham med portrettene, men var for det meste opptatt av å spre Guds ord. I denne hytta skrev han selv mesteparten av åpenbaringen han hadde fått fra Gud, Prinsippene (De guddommelige prinsipper). Så snart han våknet om morgenen, begynte han å skrive. Det første manuskriptet var ferdig 10. mai 1952. Det gikk imidlertid tapt flere år senere.
Det første nye medlemmet i Pusan var Hyeon Shil Kang. Hun var involvert i misjonering for en presbyteriansk kirke. Hun hadde hørt om pastor Moon og kom for å finne ham og vitne til ham. Det var slett ikke lett for henne å godta alt pastor Moon lærte, men hun hadde flere åndelige opplevelser og følte seg direkte veiledet av Gud til å følge Sun Myung Moon.
Samme år, i desember, ble Yo Han Lee, en tidligere presbyteriansk prest, medlem. Menigheten vokste nå raskt, slik at et hus ble kjøpt i januar 1953. Pastor Moon og Weon Pil Kim flyttet dit. De måtte stadig finne større steder til å holde møtene.
Hyo Won Eu, som senere skrev En detaljert forklaring av De guddommelige prinsipper, ble medlem i Pusan i desember 1953 sammen med sin bror og andre slektninger. Dette var etter at pastor Moon hadde holdt et 21-dagers seminar for dem.
Før det, i september, hadde pastor Moon dratt til Seoul for å organisere en menighet der.
Seon Gil Choi, pastor Moons første kone, som han giftet seg med i 1945, greide som før nevnt ikke å ta seg inn i Nord-Korea i 1946 for å være sammen med sin mann der etter at Gud hadde bedt ham dra dit. Grensen var blitt stengt, og hun ble nødt til å leve atskilt fra ham i seks år. Dette var en uhyre vanskelig tid for henne. Hun hørte rykter om at han var blitt fengslet. Under Korea-krigen fikk hun høre at han var blitt drept. Pastor Moon greide å få sendt henne en beskjed fra Pyongyang høsten 1950 etter oppholdet i konsentrasjonsleiren. Hun hadde mottatt den, men det var umulig å dra nordover midt under krigen. Selv etter at pastor Moon var kommet til Pusan i januar 1951, var det ikke lett for ham å sende en beskjed som nådde fram til henne. Endelig, utpå høsten, fikk hun høre fra sin mann og hvor han befant seg. Hun dro med en gang til Pusan sammen med deres fem år gamle sønn.
Men Seon Gil Choi greide aldri å akseptere det nye livet hennes mann levde. Da de var blitt gift i 1945 og året de hadde sammen før han dro til Nord-Korea, hadde ikke pastor Moon sin egen menighet å ta seg av. Hun kunne aldri godta å dele sin mann med en raskt voksende menighet, som krevde stadig mer av ham. Hun prøvde lenge å tilpasse seg det nye livet, men etter hvert oppsto det konfrontasjoner mellom henne og medlemmene. Pastor Moon kom ofte sent hjem, og hun begynte litt etter litt å anklage sin mann for å elske medlemmene og kirken mer enn henne. Pastor Moon gjorde sitt beste for å finne en balanse mellom sitt familieliv og et krevende offentlig liv. Men det var ikke lett. Gud hadde kalt ham for verdens vanskeligste oppgave: å fullføre det Jesus hadde begynt for 2 000 år siden, nemlig å bygge himmelriket på Jorden. Dette arbeidet var jo så vidt begynt. Å bygge opp menigheter i Pusan og andre byer i Korea representerte bare de første skritt i en lang prosess.
Etter hvert som hun tvilte mer og mer på sin mann og anklaget ham, kom hennes egne slektninger mer og mer inn i bildet. De fleste av dem var personlige kristne med en sterk tro. De anklaget pastor Moon for akkurat det samme som Jesus var blitt anklaget for mens han var på Jorden, nemlig å være en antikrist og vranglærer. Pastor Moon forsøkte lenge å snakke fornuft til henne, men til slutt hørte hun mer på sine slektninger enn sin mann og krevde skilsmisse. Motvillig måtte pastor Moon midt på 50-tallet gå med på å skille seg fra sin kone.
