Flukten sør
Cheong Hwa Pak, disippelen med den brukne foten, ble satt på en gammel sykkel, som pastor Moon og Weon Pil Kim skjøv. Hovedveiene var stengt for sivil trafikk, så flyktninger måtte ta til takke med smale landsens veier og stier gjennom ulendt terreng. De fleste som flyktet, tok lite med seg og var i stand til å bevege seg raskt. Pastor Moons følge hadde satt av sted nesten for sent og med Pak på sykkelen hadde de en uhyre vanskelig og risikabel oppgave foran seg.
Pastor Moon risikerte livet for å redde Pak. Men for Sun Myung Moon var mannen med en brukken fot mer enn et individ; han representerte hele menneskeheten. For Gud er vi alle, i mer eller mindre grad, som åndelige krøplinger å regne.
Selv i det kalde vinterværet svettet pastor Moon da han skjøv sykkelen. De stoppet for å hvile litt ved foten av en åskam. Pak sa da at han ikke kunne gå med på at hans brukne fot ville sette de andre to sitt liv på spill. Han ba pastor Moon å ikke ta ham med. Sun Myung Moon fortalte ham at det var Gud som hadde brakt dem sammen: ”Når vi forstår Guds vilje, må vi utføre den sammen. Dør vi, dør vi sammen. Overlever vi, overlever vi sammen.” Pastor Moon sa at det ikke var opp til ham å bestemme om en av dem skulle bli etterlatt i Nord-Korea. Hvis han ikke ble instruert av Gud å gjøre det, ville han aldri forlate Pak.
Ferden gikk over åser og fjell, gjennom regn, sludd og snø. I gjennomsnitt klarte de 28 km per dag. De beveget seg mens det var lyst. En gang måtte de imidlertid gå nesten hele natten før de fant et hus der de kunne overnatte.
De møtte flere og flere flyktninger jo lenger sør de kom. Det ble en hel strøm av dem. De hørte rykter om at den raskeste ruten sør, via Kaesong og Panmunjom, allerede var stengt av nordkoreanske soldater. Derfor valgte de å gå via kystbyen Haeju.
De hørte at det gikk båter med flyktninger til sør fra en øy i nærheten av denne byen. Det var et par kilometer ut til øya. Pastor Moon kjente noen fra øya og bestemte seg for å prøve denne muligheten. Det er svære tidevannsforskjeller på den koreanske vestkysten. Ved fjære var det således mulig å gå til fots ut til denne øya, men man måtte gjøre det raskt, før tidevannet kom tilbake. Pastor Moon tok Pak på ryggen over steiner, gjennom gjørme og vann. Det var mørkt, men de kunne se et lys fra øya, men ikke hvor de skulle sette foten ned. De måtte føle seg fram. Nær øya vasset de i vann opp til livet. Weon Pil Kim bar sykkelen.
De nådde fram før siste båt sørover gikk, men den var reservert for familiene til militære og politi. De måtte gå den tunge veien tilbake til fastlandet. Pak veide like mye som pastor Moon. Men Nord-Korea symboliserte Satans verden, Sør-Korea det lovede land. Pastor Moons oppgave var å bringe hele menneskeslekten tilbake fra Satans verden. Hvis han ikke greide å få Pak trygt til sør, hvordan skulle han da kunne befri menneskeheten?
En natt kom de til et forlatt hus, der flere flyktninger hadde søkt tilflukt for natten. De fikk i seg litt mat og satt og hvilte og nøt varmen. De følte seg helt utslitte etter å ha gått i over to uker. Da sa pastor Moon at de burde komme seg videre. De to andre ville gjerne tilbringe natten der og tryglet om å få lov. Men pastor Moon sa de måtte videre. De fulgte ham ut igjen i den kalde natten. De gikk lenge før de kunne hvile litt. Tidlig neste morgen kom de til Imjin-elven og kunne gå over isen. På den andre siden var FN-styrkene i ferd med å gjøre ferdig sine forsvarsposisjoner. Like etter at de tre var kommet over, ble denne flyktningeruten stengt. Ingen flere slapp over elven. De var blant de aller siste til å komme seg ut av Nord-Korea. Da skjønte Weon Pil Kim og Cheong Hwa Pak hvorfor pastor Moon ikke hadde latt dem hvile natten i forveien.
Julaften kom de fullstendig utmattet til Seoul. Her klarte de å skaffe seg identifikasjonspapirer. Pastor Moon lignet mistenkelig på en nordkoreansk soldat med sitt meget korte hår etter to og et halvt år i dødsleiren. Dette hadde gitt dem problemer flere ganger på veien sørover. Med identifikasjonspapirer var det langt lettere å bevege seg.
De kinesiske og nordkoreanske styrkene fortsatte imidlertid fremmarsjen, og snart måtte Seoul evakueres. Byen falt 4. januar. De tre fortsatte videre mot det sørøstlige hjørnet av Korea. Like før de kom til Kyongju, den gamle hovedstaden i Shilla-dynastiet, var foten til Pak blitt så bra at han kunne begynne å gå på den. Han ville gjerne slå seg ned i Kyongju og studere kunst der.
De to andre fortsatte ferden sørover. De kom til Ulsan, en by på kysten, og derfra tog de tog til Pusan. Toget var imidlertid helt fullt, og de var nødt til å holde seg fast på utsiden av lokomotivet. Det var mildt sagt en kald opplevelse i januar. 27. januar 1951 kom de fram og tilbrakte den første natten på jernbanestasjonen.
