Befrielsen
25 juni 1950 gikk den nordkoreanske hæren over grensen til sør, og Koreakrigen var i gang. De sør-koreanske styrkene hadde lite å stille opp mot tungt bevæpnete og relativt velutstyrte nordkoreanere. Seoul falt etter tre dager, og det så ut til at hele den messianske nasjonen skulle komme under det anti-religiøse diktaturet i nord. Sør-Korea greide til slutt bare å forsvare et lite område rundt havnebyen Pusan helt i sør. Men Gud visste hva som sto på spill. Det var ikke bare Guds utvalgte land det gjaldt, men også ham Gud hadde bedt om å fullføre Jesu oppgave. Det året holdt Sovjetunionen seg unna Sikkerhetsrådsmøtene i FN i protest mot at organisasjonen godkjente Taiwan, men ikke Maos Kina. Dermed ble det ikke noe sovjetisk veto, og Sikkerhetsrådet kunne vedta å sende FN-styrker til Sør-Koreas unnsetning. Krigen snudde seg fullstendig etter general MacArthurs legendariske amfibiske landing ved Incheon 15 september. PÅ litt over en måned befridde FN-styrkene hele halvøya.
Som sagt lå konsentrasjonsleiren der pastor Moon var fange, like utenfor den viktige industribyen Heungnam. Allerede fra 7 juli begynte FN-styrkene å bombe industriområdet der. 2 august ble gjødselsfabrikken bombet i stykker. Mange fanger ble drept. Med unntak av politiske fanger - pastor Moon var i denne kategorien - ble resten av de innsatte sendt til militærtjeneste. Til slutt var det bare omtrent 500 fanger igjen i leiren. De ble nå satt til å reparere ødelagte hus i Heungnam. FN-styrkene gikk over den 38 breddegrad 30 september. Den nordkoreanske hæren var nå i full retrett. Fangene i konsentrasjonsleire lenger sør ble skutt. De begynte å skyte de innsatte i Heungnam også. 14 oktober var det bare 152 igjen. Pastor Moon var en av dem. Hver ble gitt en sekk med ris, og de ble marsjert ut av leiren i grupper på 20. Vaktene visste at disse utmagrede fangene aldri ville greie å marsjere de nesten 400 km til en fangeleir nær den sovjetiske grensen, slik planen var. Etter en dags marsj satte vaktene dem fri, like utenfor byen Hamheung.
Pastor Moon slo følge med en sine tolv disipler fra fangeleiren, Jong Bin Moon, til Pyongyang. De måtte gå til fots hele veien, og turen tok dem ti dager. Det eneste de to utmagrede fangene fant av mat på veien, var råtne grønnsaker. På veien skrev pastor Moon en sang, "Herlig velsignelse", for å takke Gud. Første vers lyder slik: "Herlighetens lys bryter frem som solen klar på himmelen. Våknet nå til frihet, reis deg opp, hver sjel, til nytt liv. Vekk hver dal og vekk hver tinde; gi Jordens kilder nytt liv. Opplys verden for evig tid med lyset av nytt liv".
