Pastor Sun Myung Moons liv

Dødsleiren

Før han ble overført til en konsentrasjonsleir, ble Sun Myung Moon holdt i en celle i Pyongyang. Der traff han Won Dok Kim, en major i den nordkoreanske hæren, dømt for spionasje for Sør-Korea. Han hadde hatt flere sterke åndelige opplevelser og drømmer der bl a far hans ba ham forberede seg på å treffe en uhyre viktig person fra Sør-Korea. I drømmen var denne personen omgitt av et strålende lys. Da pastor Moon ble vist inn i cellen, og de to ble kjent med hverandre, skjønte Won Dok Kim at han nå hadde truffet rette vedkommende. Fra da ble han pastor Moons disippel.

De to ble overført til en konsentrasjonsleir utenfor Heungnam, en industriby på østkysten. Det var omtrent 1500 fanger der. Cellene var beregnet på 20, men 40 ble stuet inn. Det var forferdelige forhold i leiren, som var kjent som en dødsleir. Hver eneste dag var det fanger som døde. Kommunistregimet sørget alltid for å erstatte dem med nye. Mange var politiske fanger, annerledestenkende som myndighetene ville bli kvitt. I stedet for å henrette dem, sendte de dem dit for å dø en langsom død. De fleste døde av sult og utmattelse etter noen få måneder. Leiren lå tre kilometer fra en av verdens største gjødselsfabrikker, Koreas nitrogengjødsels-fabrikk. I lagerbygningene lå svære hauger med hardnet ammoniumsulfat. Fangenes oppgave besto i å sprenge løs stykker, som de så bearbeidet til de ble passe store til å legges i 40-kilo-sekker, som de bar til vekten for veiing for til slutt å bære dem opp på godsvogner. De innsatte ble delt opp i team på 10. Hvert team måtte produsere 1300 sekker om dagen. I praksis måtte de greie tre sekker i minuttet. Hvis de ikke klarte dagsoppgaven sin, fikk de ikke mat om kvelden.

Pastor Moon skjønte fort at han var blitt sendt til leiren for å dø. Det var umulig å overleve i fem år der. Han forsto at hvis Gud skulle kunne fortsette å bruke ham, måtte han først vinne den åndelige kampen mot det ondes krefter, som i en slik dødsleir så ut til å ha ham i sin hule hånd. Våpnene pastor Moon brukte, var bønn, kjærlighet og et disiplinert liv. Uansett hva han ville måtte gjennomgå, bestemte han seg for å alltid se på dem som holdt ham innesperret, som Guds barn og tilgi dem deres overgrep. Selv under slike umenneskelige forhold, der de innsatte måtte utføre hardt fysisk arbeid samtidig som de ble gitt den usleste mat, måtte pastor Moon hele tiden sette det åndelige i sentrum. Det var uhyre vanskelig i en slik ekstrem situasjon. Av og til døde fanger i kantinen mens de satt og spiste sammen. Medfanger ville da styrte bort til den døde og plukke maten ut av munnen hans. Så forferdelig sultne var de. De oppførte seg som dyr og kunne knapt tenke på noe annet enn mat. Pastor Moon måtte bestå denne testen som en ekstrem sult representerte. I to uker ga han bort halvparten av den lille maten han ble servert, til andre. Han satte seg som mål å lengte like mye etter Guds kjærlighet som hans medfanger lengtet etter mat.

Han bestemte seg også for å ha rette innstillingen til arbeidet i leiren og tok alltid på seg den tyngste jobben, som var å fylle gjødselen i sekkene og bære dem bort til vekten. En gang fikk Sun Myung Moon malaria, men han fortsatte likevel å arbeide hver dag, selv med høy feber. Han arbeidet så hardt at oppgaven til de andre fangene ble lettere. De andre visste at på hans team greide de alltid å oppfylle den daglige kvoten. 15 august 1948, treårsdagen for Koreas frigjøring fra Japan, ga leirkommandanten pastor Moon en utmerkelse som eksemplarisk arbeider. 1 januar og 15 august året etter fikk han igjen samme utmerkelsen. Pastor Moon så på det som å få sin seiersvilje anerkjent av Satan selv.

9 september 1948, dagen da Den demokratiske folkerepublikken Korea (Nord Korea) offisielt ble opprettet, med Kim Il Sung som leder, fikk alle fangene straffen sin redusert. Pastor Moons straff ble nedsatt til tre år, uten at dette skulle få noen praktisk betydning for soningen.

Fangene var tillatt besøk én gang i måneden. Disse anledningene var uhyre viktige. De innsatte fikk riktignok lov til å snakke bare ti minutter med dem som kom på besøk. Men slektningene eller andre som kom, brakte vanligvis noe livsviktig med seg: rispulver. Det var så godt som umulig å overleve på maten de ble servert i leiren. Dette rispulveret var derfor en nødvendighet. Men pastor Moon delte alltid pulveret sitt med andre, eller han ga det bort. Dette fikk mor hans til å gråte av fortvilelse. Hun ville så gjerne at han skulle ha det selv.

Oppholdet i konsentrasjonsleiren representerte den tøffeste test pastor Moon noensinne har stått overfor. For å overvinne prøvelsen var han nødt til å ikke være opptatt av sin egen situasjon, men å tenke på Gud og de andre fangene. Men hver gang hans mor kom på besøk, tryglet hun ham om å tenke på seg selv: "Når du har sonet ferdig, må du slutte å preke og i stedet tenke på familien din. Du kan ikke fortsette å skaffe deg selv problemer hele tiden. Du må komme hjem." Til slutt var han nødt til å si til henne at det var bedre hun ikke kom hvis det bare var for å få ham til å synes synd på seg selv. Han elsket sin mor, men likevel visste han at han aldri kunne gi opp den oppgaven Gud hadde gitt ham. Hver gang hun brakte ham noe, ga han det til medfangene sine.

En av fangene stjal en gang halvparten av noe rispulver som tilhørte pastor Moon. De andre fangene skulle til å gi den skyldige en god omgang med juling, men Sun Myung Moon grep inn og ba dem å la tyven være i fred. «Tenk på hvor sulten han må ha vært!» sa pastor Moon, «Hvis jeg lar rispulveret bli liggende, vil det samme skje igjen. La oss derfor dele det med hverandre nå med det samme.»

I dette helvete som denne konsentrasjonsleiren utgjorde, begynte mange fanger å se på pastor Moon som sin naturlige leder. Flere hadde åndelige opplevelser der de ble veiledet til ham. En av dem var Cheong Hwa Pak, oberstløytnant i det nordkoreanske militærpolitiet, dømt for udugelighet i tjenesten samt å ikke adlyde ordrer. Han hadde før vært diakon i en kirke i Pyongyang. Sulten i leiren holdt på å gjøre ham gal. Uvant som han var med kroppsarbeid, greide han ikke å utføre de enkleste oppgaver. Men pastor Moon hjalp ham og viste ham hvordan han skulle gjøre det. På grunn av sin offisersbakgrunn ble Pak utnevnt til leirleder og ha oppsyn med arbeidslederne blant fangene. En natt drømte han at en gammel mann, kledd i hvitt, i tradisjonelle koreanske klær, kom til ham og sa: "Vet du hvem han er som hjalp deg nå nylig? Den unge mannen er ham du har søkt siden du var liten. Han er Messias." Drømmen gjorde et dypt inntrykk på Pak. I to netter lå han lenge våken og funderte på drømmen. En dag satte han seg like bak pastor Moon da de hadde morgensamling. "Du hadde en drøm et par netter siden, ikke sant?" spurte Sun Myung Moon. Pak var målløs. Senere ordnet han det slik at de to kunne snakke sammen ved en rekke anledninger. Pastor Moon lærte ham mange ting. En natt dukket den gamle hvitkledde mannen opp igjen i Paks drøm og sa: "Fra nå må du følge ham. Tvil ikke lenger på ham".

Som leirleder kunne Pak bevege seg fritt omkring blant fangene. Derfor ba pastor Moon ham å finne tolv andre som kunne bli disipler. Pak fikk etter hvert sju av arbeidslederne med seg, etter at han hadde fortalt dem om drømmen sin og hva pastor Moon hadde fortalt ham. Pastor Moon greide selv å få fem andre med. Blant de tolv var det en prest, to militære ledere, tre offentlige tjenestemenn, tre politiske ledere, to forretningsmenn og en fisker. Sun Myung Moon sa senere at det var fordi han hadde et grunnlag som besto av tolv disipler, at Gud greide å befri ham fra dødsleirens helvete.