Ørkenvandringen begynner
Det fantes fremdeles et forberedt grunnlag for ham i Nord-Korea, som lenge hadde vært den mest religiøse delen av landet. Pyongyang var kjent som «Østens Jerusalem» blant kristne. I 1946 var det fremdeles kirker overalt. Selv om forholdene der nå var begynt å bli uhyre vanskelige, under et diktatorisk, anti-religiøst kommunistisk regime, sendte Gud Sun Myung Moon dit i juni 1946. Han måtte snike seg over grensen og kunne ikke ta sin kone og to måneder gamle sønn, Seong Jin, med seg. Hun prøvde senere å ta seg over grensen flere ganger, men lyktes ikke, slik at hun ikke så ham igjen før seks år senere.
Oppholdet i Nord-Korea ble en «korsets vei», full av lidelser, akkurat på samme måte som Jesus måtte gå korsets vei etter å ha blitt forkastet av de jødiske prestene.
Sun Myung Moon begynte snart å holde møter hjemme hos en kristen familie og bygde opp en menighet. Chong Hwa Kim, lederen for kvinnegruppen til en de største presbyterianske kirker i Pyongyang, ble hans første disippel. Hun brakte flere andre med seg, som også ble disipler. In Ju Kim, datter av en av lederne av hovedstadens største kirke, og tante til Weon Pil Kim, den første mannlige disippel, sa om pastor Moons bønner: «Aldri i mitt liv har jeg vært så dypt beveget når noen har bedt». Hans øyne var fulle av tårer når han talte om Jesus sitt sorgfylte liv og hvordan Jesus aldri skulle ha dødd så ung. De fleste som kom fast på møtene, var blitt veiledet til pastor Moon gjennom åndelige opplevelser.
