5.1 5.2 5.3 5.4 | Den romantiske myten om lidenskapelig forelskelse De to dimensjonene ved ekteskapelig kjærlighet Ekteskap eller samboerskap? En sann familie, skolen der vi lærer å elske våre medmennesker | 5. Hva er kjærlighet?5.1 Den romantiske myten om lidenskapelig forelskelseSterkt påvirket av Hollywood-kulturen, den romantiske kjærlighetsdiktnings arvtaker, er kjærlighet blitt det samme som lidenskapelig forelskelse. I vår moderne tid er kjærlighet blitt noe som utelukkende har med følelser å gjøre. Å elske noen er blitt det samme som å føle seg forelsket i vedkommende. Å bli forelsket blir beskrevet som noe som kommer fallende ovenfra, helt uventet, uten at man kan gjøre noe med det, for så å bli borte på en likeså mystisk måte som det kom (unntatt på film, der det er filmen som slutter). |
| "Kjærligheten er også noe annet enn forelskelse. Forelskelsen stopper individets egen og den andres vekst, fordi man i forelskelsesrus tror at man har nådd målet. Slik er det ikke i kjærligheten; den stopper ikke den andres utvikling. Den lar den andre vokse; den støtter og verdsetter sin egen og den andres vekst. Den tar ikke den andre for gitt, men har en innstilling som bygger på at man skal pleie relasjonen til den man elsker". - Fra "Størst er kjærligheten", en artikkel av Loveleen Rihel Brenna i Vårt Land, onsdag 29. januar 2003, side 15. |
Å sette hete følelser så høyt står i skarp kontrast til en annen forståelse av kjærlighet, som man la stor vekt på før, særlig innen den kristne ekteskapstradisjon. Denne forståelsen går ut på at kjærlighet ikke bare er følelser, men i høyeste grad har med vår vilje å gjøre, vår evne til å investere oss betingelsesløst for å gjøre andre lykkelige, og på den måten overvinne våre egne egoistiske følelser. I en slik forståelse av kjærlighet utgjør ekteskapet ikke så mye det endelige utfallet man vil et kjærlighetsforhold skal få, men selve grunnlaget for et slikt forhold. Ifølge den sveitsiske idéhistorikeren Denis de Rougemont ( 1906-85 ) er det her snakk om kjærlighet basert på handling (l'amour-action), i motsetning til kjærlighet basert på lidenskap (l'amour-passion). Han tilføyer: "Hvor mange forstår hva som er forskjellen på en mani man gir etter for, og en skjebne man fullt og helt sier ja til?" ( fra "L'amour et l'occident" (skrevet 1939), "10-18", Plon, 1972, s 335 ).
| Kjærlighetskoden definerer hva som er det stikk motsatte av arrangerte ekteskap. Men det finst ei lang idé- og sosialhistorie bak denne koden. Den pasjonerte kjærligheten som oppsto på 1600-tallet i Frankrike, skilte seg fra tidlegare former m.a. ved at han reiv seg laus fra standstilhørighet, moral og fornuft. Ein kunne ikkje lenger elska eit anna menneske fordi det hadde rette familiebakgrunnen, følgte sedane, hadde mot, dyktighet, ære osb. Kjærligheten kunne berre følga sin eigen, indre stemme og logikk - ellers blei han falsk. Ektheten kom aller klarast fram dersom kjærligheten var potensielt ødeleggande for den sosiale posisjonen til dei involverte. Dette blei forsterka av den romantiske kjærligheten, som framleis styrer mykje av forståelsen vår. Når me taler om kjærlighet, privat eller offentleg, drar me slike forutsetningar med oss. Og konsekvensane blir store. Me skjønner t.d. ikkje kva pakistanarar meiner med at ein kan læra å elska eit anna menneske i arrangerte ekteskap. Det lyder både umoglig og falskt i våre øyrer, fordi det bryter med kjærlighetskoden vår. Derfor trenger tankane og kjenslene våre i dette spørsmål verken vera resultat av "ondsinnet retorikk" eller "falske klisjeer". Dei skuldast heller ikkje berre at ordet "tvangsekteskap" blir gjenteke eit visst antall gangar på fjernsynet. Derimot så aktiverer det ein grunnleggande kode kor alle familiære, fornuftige, sosiale og økonomiske arrangement får preg av tvang fordi dei legger bånd på den reint emosjonelle, "uforklarlege" kjærligheten, som skal ramma som lyn fra klar himmel. [...] Eit viktig og vanskeleg tema er mogligheten me har for å setta oss inn i og forstå radikalt andre kulturelle forståelsar. [...] Globaliseringa og dei store, moderne folkeflyttingane gjør at me kan risikera å få folk tett på som er nesten like framandarta som "astronomane på 1600-tallet". - Fra "Språk som makt", en artikkel av Thorvald Sirnes ved Senter for europeiske kulturstudier, Universitetet i Bergen, Aftenposten, morgenutgaven, fredag 3. oktober 2003, side 10. |
