4. Medias holdning til nye religiøse bevegelser
Media er som oftest anti-sekt-bevegelsens villige ærendgutter. Aviser trykker rett som det er intervjuer med såkalte sekt-eksperter eller eks-medlemmer av nyreligiøse bevegelser. Media vier anti-sekt-bevegelsens representanter og negative eks-medlemmer langt større oppmerksomhet enn talsmenn for de nye religiøse bevegelsene og positive medlemmer.
| Pressens Faglige Utvalg (PFU) er kommet til at Aftenposten brøt god presseskikk da avisa i en featurereportasje satte søkelys på religiøse sekter og frafalne medlemmers negative opplevelser. [...] I artikkelen intervjues en kvinne som har trukket seg ut av menigheten [Sannhetens Ord]. Bibelsenteret påklaget til PFU at kvinnen ukritisk har fått komme til orde med sterke påstander om kontroll og pålegg fra menighetens ledere, uten at noen av dem på forhånd ble kontaktet og gitt mulighet til å ta samtidig til motmæle. [...] Pressens Faglige Utvalg konkluderte med at de anklagende utsagnene var sterkt følelsesmessig betinget, og at de tilsa en ekstra kildekritisk varsomhet. Den angrepne part skulle ha kommet samtidig til orde, mener utvalget i PFU som understreker at dette grunnleggende presseetiske prinsippet gjelder uavhengig av journalistisk sjanger. (NTB) - Fra "Brøt god presseskikk om Sannhetens Ord", en artikkel i Vårt Land fredag 19. desember 2003, side 10. |
Seriøs forskning viser at det er nettopp de som er blitt utsatt for kidnapping og trosnedbryting, dvs de som er blitt "hjernevasket" av anti-sekt-bevegelsen, som er blitt virkelig negative eks-medlemmer. Det er disse spesielt utvalgte eks-medlemmene anti-sekt-bevegelsen lar media intervjue. Media tjener dessuten store penger på sensasjonspregede historier. Forvridde historier om sekter er av den grunn et yndet tema. Dr Henry O. Thompson ved Unification Theological Seminary, New York, sier om medias holdning: "I all denne forfølgelsen har de ateistiske trosnedbryterne og anti-sekt-bevegelsen (som selv er en sekt) hatt enormt mye hjelp fra media. Uten å ta hensyn til sannhet eller integritet, har media satset på det sensasjonelle som en måte å selge sine "nyheter" på, uten å bry seg med å sjekke fakta, samtidig som de anklager de nye religionene for å føre folk bak lyset!" (Fra en artikkel i Unification News, januar 1987, side 11).
| Her har da Hagtvet [Bernt Hagtvet, i en tidligere artikkel] heller ikke mye å fare med; han griper til en annenhånds kilde. En tidligere dansk ml-er har hørt at AKP(m-l) drev med våpentrening og at det nærmest var et krav for å bli medlem at vi i en gitt situasjon var villige til å ta livet av slekt og venner. Dette er med respekt å melde dårlig journalistisk research, elendig kildebruk og slett kildekritikk. Det skal adskillig mer til enn slike løse rykter til for at beviset for AKP(m-l)s våpentrening ligger på bordet. - Fra et debattinnlegg av Finn Sjue, lektor ved Journalisthøgskolen og tidligere redaktør i Klassekampen, Dagbladet, lørdag 9. august 2003, side 50. |
I sin bok "Sun Myung Moon and the Unification Church" skriver den amerikanske filosof og teolog Frederick Sontag: "Få skribenter og redaktører har tid til å foreta særlig mye omfattende undersøkelser der ting skjer. De låner i stedet fra hverandre sine historier. Når en historie først står på trykk, har den en tendens til å bli gjentatt og trodd bare fordi den eksisterer på trykk. [.] Da jeg presset redaktørene av Der Spiegel til å oppgi sin kilde til en anklage vi ofte hører om pastor Moons sexliv, svarte de, som om det løste problemet: 'Men vi leste det jo i New York Times!" (side 20-21 i Sontags bok). Var det ikke Lenin som sa at hvis man repeterer en løgn igjen og igjen, blir den til slutt akseptert som sannhet? Slik media arbeider i dag, er det store sjanser for at løgner blir til "fakta" i folks øyne, hvis noe løgnaktig først står på trykk et par ganger.
| Journalistene i Dagbladet fikk opp i fanget både skriftlig dokumentasjon som virket overbevisende, og en teori om hvordan det hele hang sammen, som var både plausibel og sensasjonell. Derfor sier Hippe, ble det aldri lagt noe stort arbeid i å finne alternative forklaringer på de fakta som ble gravd fram. Denne dynamikken ser vi i mange av de store medieskandalene vi har hatt de senere årene. Det begynner med et oppslag hvor det presenteres en del fakta og en teori for hvordan det hele henger sammen. Deretter henger andre medier seg på, ut fra den samme forklaringsmodellen. I den videre graving har fakta som peker i en annen retning enn den etablerte mediesannhet, lett for å drukne, til fordel for nye sensasjoner som underbygger utgangshypotesen. Det oppstår en flokkmentalitet, der alle journalister i flokk jakter på samme offer. - Fra ”Journalismens vrangside – Hvordan kan det ha seg at en mann som ikke var grådig eller korrupt systematisk ble framstilt i et slikt lys?”, en artikkel av Erling Rimehaug, samfunnsredaktør i Vårt Land, skrevet om Ivar Hippe, tidligere redaktør i Økonomisk Rapport, sin bok, ”Mektig og avmektig”, utgitt på Genesis forlag, 7. mai 2003 (ISBN 8247602660), om den såkalte Tønne-saken, der Tore Tønne, stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, tok sitt eget liv etter et flere uker langt mediekjør og etter å ha fått beskjed om at Økokrim ville ta ut tiltale mot ham. Vårt land, torsdag 8. mai 2003, side 5. |
| "Pressen definerer virkeligheten gjennom sin versjon av en sak. De færreste vet hva sakene dreier seg om. Men det skapes et totalinntrykk som en følge av arbeidsmetoder, kildebruk, ordbruk, bildebruk, faktum og kvantitet. Det er summen av bilder, tekst, overskrifter og ingresser som skaper "Sannheten". - Fra "Journalisten - bølle eller gentleman?", en kronikk om medienes moralske ansvar av Åge Korsvold, tidligere konsernsjef i Storebrand, Aftenposten, lørdag 5. april 2003, side 9. |
I en undersøkelse som Research Institute on International Change ved Columbia University foretok blant 240 ledende amerikanske journalister og mediafolk i 1979-80, fant forskerne Stanley Rothman og S Robert Lichter at 86% av dem sjeldent eller aldri går til kirke eller i synagogen. Den generelle atmosfære blant media-eliten er uhyre verdslig, om ikke rett og slett anti-religiøs. Media inntar oftest en skeptisk holdning til religiøse spørsmål, særlig hva nye religiøse bevegelser angår. Selvsagt er det veldig vanskelig for en utenforstående med en negativ holdning å bedømme et menneskes religiøse tro. Derfor er det stor fare for vår religiøse frihet, hvis ikke-troende får lov til å dømme troende, slik media i stor grad gjør i dag.
