2. Sektfobi
De to amerikanske sosiologene dr James T. Richardson og dr Brock Kilbourne skriver om denne ekstreme intoleransen: "Det virker riktig å bruke det samme argumentet om enkelte medlemmer av anti-sekt-bevegelsen, særlig om dem som holder fast ved sin frykt for nye religioner, eller utvikler en større frykt, til tross for at det viser seg at slik frykt er ugrunnet. Det er sannsynligvis større grunn til å tro at en eller annen form for mental forstyrrelse finnes blant folk som er sterkt imot nye religiøse bevegelser, og som føler en trang til å utrydde enhver ny religion, hvor den enn måtte finnes". Richardson og Kilbourne hevder videre at en konstant frykt for nye religioner må være en fobi, fordi frykten er så irrasjonell, ettersom nye religioner ikke representerer noen konkret trussel mot noen. De fleste av oss har en viss frykt for det ukjente, særlig hvis det er radikalt forskjellig fra det vi tror på, eller slik vi lever. Men sektfobi er noe helt annet, nemlig en vedvarende, intens frykt for nye religiøse bevegelser, noe som gir seg uttrykk i et irrasjonelt hat og driver en til å spre grusomme, usanne historier og komme med de verste beskyldninger (Fra Brock K. Kilbourne og James T. Richardson, "Cultphobia", en artikkel i "Thought", Fordham University Quarterly, bind LXI, juni 1986, side 264. Utdrag gjengitt i Unification News, desember 1986, side 17).
Hva slags konsekvenser får så denne forferdelige forfølgelsen av religiøse bevegelser for medlemmene av disse bevegelsene? Jo, tusenvis av uskyldige mennesker blir tvunget til å holde sin religiøse tilhørighet hemmelig. Hvis de f eks står åpent fram og forteller sin arbeidsgiver om sin tro, risikerer de å få sparken. Til og med her i Vest-Europa foregår dette, særlig i land med en dårlig historie når det gjelder forfølgelse av minoriteter. Det tyske folk ble hjernevasket av Hitler til å bli med på hans jødeutryddelser. I dag driver de tyske styresmaktene en lignende kampanje mot nye religiøse bevegelser, spesielt scientologene, som blant annet ikke har lov til å inneha offentlige verv. I Frankrike ble i sin tid tusenvis av hugenotter massakrert. I juni år 2000 ble lover introdusert som gjør det uhyre vanskelig for mindre religiøse bevegelser å drive misjonsvirksomhet. Utvalget som den svenske regjeringen utnevnte for å produsere en rapport om nye religiøse bevegelser, kom i 1998 fram til at "i Frankrike har staten i stor utstrekning slått seg sammen med anti-sekt-bevegelsen".
| I Frankrike står for eksempel baptistene oppført på listen over ”farlige sekter” som en gruppe parlamentarikere har utarbeidet. Listen har ingen offisiell status, men brukes i praksis aktivt av politi og politikere på lokalplanet. For eksempel brukes listen til å nekte religiøse grupper å leie lokaler til sin virksomhet. Det er også laget en egen lov for å kunne begrense ”sektenes” aktiviteter. Men hva er en ”sekt”? Og ut fra hvilke kriterier definerer man hva som er en ”farlig sekt”? Graden av isolasjon fra omverdenen har vært foreslått flere steder. Men hva da med alle klostre? Skadelig og kriminell virksomhet er et annet kriterium, mener noen. Men man har jo straffelovgivning som er laget nettopp for å slå ned på kriminell aktivitet, uavhengig om den foregår i religiøs, politisk eller annen sammenheng. Det er ingen grunn til å lage en egen lov mot antatt livssynsmessig forankret kriminalitet. Det er handlingene man skal slå ned på, ikke forhåndsdømme hele grupper. Fra ”Kirke i Europa”, en artikkel om forsoning og samarbeid, av Ingvill Thorson Plesner, medlem av Konferansen av Europeiske Kirker. Vårt Land, tirsdag 24. juni 2003, side 13. |
| Mitt utgangspunkt var det jeg kaller paradokset i den sekulære tradisjon, en politisk og filosofisk impuls med røtter i opplysningstiden. Den ser seg selv som et dike mot intoleranse, religiøst retthaveri og vitenskapshat. Sekularismen står for politisk mangfold og ånds- og religionsfrihet. Når imidlertid sekularismens krav til en verdslig, dvs. prinsipielt pluralistisk stat, settes absolutt, kan den selv bli temmelig intolerant vis à vis religionene, som både tilfellene i Tyrkia og Frankrike viser. [...] Det er godt at mange sekulære muslimer mener det er uheldig at man først forstår seg som muslim, deretter som fransk. Men den franske stat kan ikke tvinge folk som mener det motsatte - det fører bare til en sekulær form for tvang til verdslig tro. - Fra "Dobbelte identiteter må tåles", en artikkel av professor Bernt Hagtvet om menneskerettigheter og religionsfrihet, Aftenposten, morgenutgaven, onsdag 18. juni 2003, side 13. |
| Den katolske organisasjonen Aid to the Church in Need (ACN) presenterte i forrige uke sin femte rapport om religionsfrihet i verden. Den er skrevet ut fra et katolsk perspektiv, men kartlegger også overgrep mot andre religiøse grupper. […] Rapporten er skeptisk til Russland, Hellas og Hviterussland der de tradisjonelt sterke ortodokse kirkene blir favorisert, mens andre religioner og kirkesamfunn opplever å bli diskriminert og trakassert. I Kroatia er den katolske kirken dominerende, mens mindre religiøse samfunn opplever trakassering. Asia er det kontinentet der religionsfriheten er mest truet. I India er kristne grupper bekymret for den voksende hindunasjonalismen som støtter ulike lover mot omvendelse. I Pakistan, Indonesia og Bangladesh er det minoritetsreligionene som føler seg mest utsatt. […] I Nord-Korea mener ACN at titusener av kristne sitter fengslet i konsentrasjonsleirer. Kina fengsler medlemmer av ikke-offisielt godkjente trossamfunn. I Afrika er det gnisninger mellom religiøse ledere og makthavere i flere land. Mest alvorlig er det i Nigeria der flere delstater har innført islamske sharialover. - Fra ”900 kristne drept i fjor”, en artikkel av Jan Speed i Vårt Land, onsdag 2. juli 2003, side 8. |
Alt dette skjer i toleransens tidsalder, da vi hører så mye snakk om minoritetenes rettigheter.
