1. Anti-sekt-bevegelsen og organisert trosnedbryting
Anti-sekt-bevegelsen er en hatbevegelse. Basert på løgn og propaganda driver den en vanvittig forfølgelse av nyreligiøse bevegelser. Anti-sekt-bevegelsen baserer sine aktiviteter på og spekulerer kynisk i folks frykt for det ukjente. Den kommer med ville påstander om nye religiøse bevegelser, slik at de som har en bror, søster, sønn eller datter med i en slik bevegelse, blir fra seg av angst. Derfor tør de ikke henvende seg til vedkommende religiøse bevegelse, men går i stedet til anti-sekt-bevegelsen, som tilbyr "hjelp". Slik "hjelp", som de selvsagt tar seg rikelig betalt for, består i å presse et medlem av en religiøs bevegelse ut av denne bevegelsen ved hjelp av psykisk terror. For å greie det tar de i bruk lyssky eller direkte kriminelle metoder, idet de utsetter vedkommende troende for såkalt "trosnedbryting" (faith-breaking) eller "deprogrammering", en slags manipulasjon eller "hjernevask-prosess", for å få ham eller henne til å gi avkall på sin tro. Dette utgjør en av de verste krenkelser av menneskerettighetene i vår tid og kan kanskje best sammenlignes med metoder brukt i det tidligere Sovjetunionen mot dissidenter og annerledestenkende.
Anti-sekt-bevegelsen skyr ikke unna midler som kidnapping, frihetsberøvelse, vold og trusler. Ofte blir medlemmer av religiøse bevegelser tvunget til å lytte til fanatiske trosnedbrytere i dagevis eller ukevis, ja i enkelte tilfeller enda lengre, hvis disse bare blir betalt godt nok. Dette foregår i dag, her i Europa, i USA, i Japan og mange andre steder. Det foregår i mye større omfang enn vi tror. Ifølge American Civil Liberties Union ble det f eks i 1977 brukt over 30 millioner kroner på trosnedbryting bare i USA. De siste årene er rundt 80 millioner kroner brukt hvert år i Japan bare på å få medlemmer av Den Forente Familie til å gi opp sin tro. Hver "jobb" koster et sted mellom 100 000 og 400 000 kr. Noen av disse trosnedbryterne skryter av å ha utført hundrevis av slike "jobber". De tjener så godt på sine lyssky aktiviteter at de er villige til å bruke hvilke som helst metoder for å nå sine mål. En domstol i Seattle, USA, f eks, sa i 1996 i domsfellelsen over en av disse trosnedbryterne at hans virksomhet er så skandaløs og ekstrem at den bryter alle tenkelige grenser for sømmelighet, og må bli sett på som motbydelig og fullstendig uakseptabel i et sivilisert samfunn.
Talsmenn for anti-sekt-bevegelsen nekter blankt på at de støtter kidnapping og fysisk tvang. De sier de kun fører samtaler med troende for å få dem ut av bevegelsen de er blitt med i (såkalt "exit counselling" [frafalls-rådgivning]). Ian Haworth, en britisk trosnedbryter, sier i dag at han aldri har drevet med trosnedbryting eller "deprogrammering". Han er kun en rådgiver, hevder han. På 80-tallet sa han imidlertid noe helt annet og ga sogar en detaljert beskrivelse av sin trosnedbrytings-teknikk i en engelsk avis. Men selv om trosnedbryterne nå kaller seg rådgivere (exit counsellors [frafalls-rådgivere]) eller "tanke-reformatører" (thought reformers), er metodene de bruker, de samme som før. Anti-sekt-bevegelsen følger et velkjent mønster: På sine konferanser inviterer de profesjonelle trosnedbrytere til å tale og spre sin skremselspropaganda, for så å introdusere dem til potensielle kunder.
Et amerikansk ektepar som ikke greide å overtale sin datter til å forlate Guds Barn (Children of God), dannet den første anti-sekt-bevegelsen i 1971. Uttrykket "deprogrammering" ble tatt i bruk samme år, etter at Ted Patrick hadde kidnappet et medlem av Guds barn i Denver. Han utviklet selve metoden for å tvinge en troende ut av en religiøs bevegelse. Patrick er ekstremt anti-religiøs og ser f eks på Bibelen som verdens mest effektive bok når det gjelder å hjernevaske folk. Den såkalte Freedom of Thought Foundation (senere Cult Awareness Network) begynte etter hvert å bringe kidnappede sektmedlemmer til en øde ransj i Arizona, holdt dem innesperret der og utsatte dem for et umenneskelig press for å få dem til å gi opp sin tro.
Anti-sekt-bevegelsen tar som sagt i bruk kriminelle metoder for å nå sine mål. "Far" til anti-sekt-bevegelsen, den beryktede Ted Patrick, og flere med ham, har måttet sone lengre fengselsstraffer for sine aktiviteter, blant dem amerikanerne Galen Kelly, Dennis Whelan og James Hilzendeger samt Martin Faiers, en britisk leder av anti-sekt-bevegelsen.
Det tok imidlertid lang tid før det etter hvert gikk opp for styresmakter, rettsvesen og politi at anti-sekt-bevegelsen brukte kriminelle metoder. Trosnedbryterne unngikk lenge rettsforfølgelse. Det var bare når de mislyktes med et trosnedbrytingsforsøk, at det oppsto fare for å bli anmeldt. Men de som kom seg unna trosnedbryternes klør, unnlot som oftest å gå til rettsak, fordi deres nærmeste familie var involvert. Det var nesten alltid ens foreldre som var blitt lurt av trosnedbryterne til å betale i dyre dommer, opptil 400 000 kr, for å kidnappe og terrorisere deres voksne sønn eller datter. I Japan har myndighetene i årevis lukket øynene for det som har skjedd og sagt at det hele er familieanliggender. Anti-sekt-bevegelsen anklager religiøse bevegelser for å splitte familier, men hvis det er noe som virker splittende, er det nettopp anti-sekt-bevegelsens skremselspropaganda og å bli utsatt for trosnedbryternes psykiske terror og vold, sponset av ens foreldre.
Troende og politisk annerledestenkende i tidligere Sovjetunionen og Kina ble innesperret på sinnssykehus. På samme måte prøver anti-sekt-bevegelsen å skape et marked for seg selv og sine "tjenester" ved å fremstille medlemmer av nyreligiøse bevegelser som ofre for "hjernevask" eller "mental kontroll" (mind control), dvs at de er mentalt syke og trenger "behandling" i regi av såkalte trosnedbrytere. Med samme holdning som Stalin og Brezjnev hadde overfor kristne, hevder anti-sekt-bevegelsen at medlemmer av nye religiøse bevegelser lider av mentale forstyrrelser. Hvis de ikke var ute av balanse før de traff bevegelsen, ble de det mens eller etter de var medlem. Dette demonstrerer en ekstrem intoleranse og fobi, som ikke har noe med fornuft eller sannhet å gjøre.
