Guds sanne kjærlighetsideal Hvorfor Gud trenger menneskeheten Ta ansvar for kjærlighet Kjernen i Guds frelsesarbeid Betydningen av Jakobs seier Tamars rolle i Guds frelsesarbeid Maria og Guds vilje Ingen brud for Jesus Jesus sett med verdslige øyne Hvordan det idealet som Sanne Foreldre utgjør, blir realisert | Det er meg en stor glede, spesielt foran så mange fremstående ledere, å holde denne talen om det som er vuggen der livet skulle ha begynt for oss mennesker, og det som er fundamentet for verdensfred: den sanne familie. Jeg håper at dette møtet her i dag vil representere et kjærkomment vendepunkt i arbeidet med å etablere sunne og gode familier samt en global fred. |
Hvis det ikke skjer, vil alle religioner, "ismer", ideologier og nasjoner forgå. Nå står vi mennesker på terskelen til det 21. århundre. Om noen få år går vi inn i den nye historiske tidsalder: det tredje millennium. På et slikt viktig tidspunkt, og for å styrke våre sinn og forberede oss for den nye tidsalderen, er det meg en glede å holde denne talen. I lys av Prinsippene skal vi se på planen Gud har fulgt gjennom historien for å frelse menneskeheten.
Gud ønsker et fullt utviklet og fullkomment forhold til menneskeheten. Han vil at sann kjærlighet skal være selve kjernen i dette forholdet. Derfor, og for å bli ett med mennesket, trengte Gud en betingelse: Han var nødt til å forby de første to menneskene å "spise av frukten". Gud visste at de holdt på å utvikle seg, at de befant seg i sin vekstperiode, på et stadium der de ennå ikke var fullkomne. Budet om ikke å "spise av frukten" var den betingelse som Gud ga dem for at hans barn skulle arve det mest verdifulle av alt: sann kjærlighet.
Opprinnelig var sann kjærlighet noe som skulle oppnås gjennom livserfaring og forstås gjennom indre erkjennelse. Sann kjærlighet er ikke noe man kan lære seg gjennom taler, det skrevne ord, eller allmennutdannelse. Det er bare gjennom det liv vi lever, at vi kan lære å mestre sann kjærlighet fullt ut. Adam og Eva ble skapt som nyfødte babyer og ville først bli fullkomne etter å ha levd et liv der deres livserfaring og indre erkjennelse hadde utviklet seg gjennom forskjellige stadier. De skulle ha tilegnet seg hjertet til sanne barn, sanne søsken, sanne ektefeller og sanne foreldre. De kunne ikke oppfylle hensikten med skapelsen og bli ideelle mennesker før de hadde tilegnet seg alle disse aspektene av Guds sanne kjærlighet.
Hvert menneske ønsker at ens kjærlighetsobjekt, dvs den man gir sin kjærlighet til, er ti millioner ganger mer verdifullt enn en selv, eller rettere sagt uendelig mer verdifullt. På samme måte vil Gud at menneskeheten, hans kjærlighetsobjekt, som han gir sin kjærlighet til, skal bli uendelig verdifull. Menneskets fullkommenhet innebærer at det oppnår guddommelighet og blir fullkomment som vår himmelske Far er fullkommen. Dermed får vi guddommelig verdi.
Guds sanne kjærlighetsideal
Gud er absolutt, men hans sanne kjærlighetsideal kan likevel ikke realiseres av ham alene. Grunnen er at kjærlighet nødvendigvis krever et objekt, en kjærlighetspartner. Her må vi forstå at det er en nøye sammenheng mellom hvordan Guds sanne kjærlighet begynner og når sin fullkommenhet, og hvordan menneskehetens sanne kjærlighet begynner og når sin fullkommenhet. Hva ville ha skjedd hvis Gud ikke hadde valgt oss mennesker som sine absolutte kjærlighetspartnere for å motta og respondere på sann kjærlighet? Hva om han i stedet hadde forsøkt å begynne og fullkommengjøre sann kjærlighet på en annen måte? Da kunne ikke Gud og menneske hatt en felles motivasjon, hensikt og fremgangsmåte i sin streben etter det idealet som realiseres gjennom sann kjærlighet. Gud ville ha måttet realisere sitt kjærlighetsideal gjennom et annet kjærlighetsobjekt, en partner som ville ha stått over mennesket. Da ville imidlertid menneskets kjærlighetsideal ikke hatt noe direkte forhold til Gud.
Gud, subjektet for sann kjærlighet, skapte imidlertid mennesket som objektet for sin sanne kjærlighet. Derfor er det bare gjennom mennesket at Guds kjærlighetsideal kan realiseres. Guds hensikt med skapelsen blir oppfylt når Gud og menneskeheten er forent gjennom absolutt kjærlighet i en ideell verden. Mennesket ble skapt som Guds fremste kjærlighetsobjekt. Blant alt det Gud skapte, er det bare vi mennesker som er skapt for å være inkarnasjoner av Guds natur. Vi er født for å være synlige inkarnasjoner av den usynlige Gud. Hvis et menneske oppnår fullkommenhet, blir det et Guds tempel, et synlig substansielt legeme som blir en fri og fredfylt bolig for Gud.
Betingelsesløs, sann kjærlighet utgjør Guds høyeste ideal og blir realisert og når sin fullkommenhet i et vertikalt forhold til mennesket, et forhold som tilsvarer et foreldre-barn-forhold. Gud skapte Adam først, for å være Guds sønn og samtidig en substansiell inkarnasjon av Gud. Senere skapte Gud Eva som Adams objekt-partner slik at Adam og Eva skulle være i stand til å realisere ideell, horisontal kjærlighet, dvs ekteskapelig kjærlighet, på en fullkommen måte. Eva ble skapt for å være Guds datter. I tillegg skulle hun, som en brud, substansielt fullkommengjøre det idealet som blir realisert gjennom Guds horisontale kjærlighet.
Stadiet der Adam og Eva skulle ha oppnådd fullkommenhet, og der de skulle ha fullbyrdet sin første kjærlighet ved å bli gift med Guds velsignelse, var nettopp det stadiet der Gud skulle ha møtt sin substansielle brud. Grunnen er at Guds ideelle og absolutte kjærlighet ville da ha kommet vertikalt ned til Adam og Eva og blitt ett med deres ideelle ekteskapelige kjærlighet, når den var realisert på det horisontale plan. Guds sanne kjærlighet og menneskets sanne kjærlighet blir ett og når begge sin fullkommenhet i det samme punktet, selv om de to formene for kjærlighet kommer fra forskjellige retninger, en vertikal og en horisontal.
Hvorfor Gud trenger menneskeheten
Det var uunngåelig at Gud skapte. Skapelse uten hensikt er imidlertid utenkelig. Den eneste grunnen til at Gud trengte skapelsen, var for å realisere sitt ideal: sann kjærlighet. For at alt, fra de enkleste og laveste former for liv til mennesket, skulle danne gjensidige forhold i samsvar med dette kjærlighetsidealet, skapte Gud alltid to av hver ting: i subjekt-objekt-forhold eller positiv-negativ-forhold. Kjærlighetsidealet for skapelsen og det høyeste og opprinnelige kjærlighetsidealet i Guds hjerte er ikke to forskjellige og atskilte idealer. Det er et grunnleggende prinsipp i skapelsen at Guds absolutte kjærlighet blir fullkommen ved at kjærligheten mellom mann og kvinne, her i vår verden, når fullkommenhet. Dette er også grunnen til at Gud i begynnelsen skapte én mann og én kvinne, Adam og Eva.
Guds hensikt med skapelsen gjorde det nødvendig at Adam og Eva måtte adlyde det budet som Gud, subjektet for sann kjærlighet, ga dem. På den måten skulle Adam og Eva ha blitt fullkomne som sann mann og sann kvinne. De skulle i tillegg ha blitt et sant par, forent i Guds sanne kjærlighet. Ved å få sønner og døtre, gjennom slik sann kjærlighet, ville de ha blitt sanne foreldre og levd i lykke. Hvis Adam og Eva var blitt fullkomne i sann kjærlighet, ville de ha oppfylt Guds ønske om å bli inkarnert på en substansiell måte. Når de var blitt et fullkomment, sant ektepar, ville Guds absolutte kjærlighetsideal blitt realisert.
Deretter ville Adam og Eva ha fått det godes barn og blitt sanne foreldre. Når det skjedde, ville Gud dermed ha etablert seg substansielt som menneskehetens evige åndelige foreldre. Gud ville ha oppnådd sitt ideal: Basert på myriader av etterkommere, som menneskets arvelinje etterhvert ville ha frembrakt i den fysiske verden, ville antallet mennesker i himlenes rike i livet etter døden, i den åndelige verden, ha økt uendelig.
Adam og Eva, alle menneskers forfedre, falt imidlertid og forlot dermed Gud. Da de ble jaget ut fra Eden, hadde de ennå ikke fått barn. Fordi han hadde jaget dem ut, var det umulig for Gud å følge etter dem, ta dem tilbake og velsigne deres ekteskap. Hele menneskeheten nedstammer altså fra våre mislykte forfedre og har formert seg på en måte som ikke har noe med Guds kjærlighet å gjøre.
Mine damer og herrer. Kan årsaken til menneskets fall ha vært at den første mann og kvinne spiste en frukt fra et tre? Adams og Evas fall besto i en utuktig, syndig handling, som var en forbrytelse mot Guds sanne kjærlighetsideal. At det var nødvendig for Adam og Eva å adlyde Guds bud, viser at de falt mens de befant seg på et stadium da de enda ikke var fullkomne. De befant seg med andre ord i sin vekstperiode. Erkeengelen, symbolisert ved en slange, fristet Eva til å "spise frukten på treet til kunnskap om godt og ondt". Derfor falt hun åndelig. Senere fristet hun Adam, som heller ikke var moden nok til å kunne "spise denne frukten". Derfor falt de også fysisk.
Ta ansvar for kjærlighet
I Edens hage kommuniserte Adam og Eva med Gud og levde et fritt og lykkelig liv. Den eneste syndige gjerning som var ensbetydende med å sette deres evige liv på spill, må ha vært et utuktig, uprinsipielt kjærlighetsforhold. Når kjærligheten til den første mann og kvinne ville blitt fullbyrdet, når de skulle ha blitt ett i kjærlighet, skulle dermed også Guds kjærlighet ha blitt fullkommen. Både for Gud og menneske, ja for hele universet, ville dette ha markert begynnelsen på en evig lykke (velsignelse), en vedvarende fryd og jublende glede, som en gledesrus som skulle ha fortsatt ned gjennom historien. Når Adam og Eva ville ha blitt ett i kjærlighet, ville dette ha vært en begivenhet fylt med lykksalighet, og som hadde betydd at Guds kjærlighet, liv og arvelinje ville ha blitt opprettet blant oss mennesker.
Det stikk motsatte skjedde imidlertid: Adam og Eva dekket sine nedre kroppsdeler. Skjelvende av frykt gjemte de seg bak trærne. De adlød ikke Guds bud og inngikk et utuktig forhold, som ble selve roten til falsk kjærlighet, falskt liv og en falsk arvelinje. Som den falne Adams og den falne Evas etterkommere er alle mennesker født med arvesynd. Syndefallet er årsaken til det som hele menneskeheten opplever som en motsetning eller konflikt innen individet, mellom dets sinn og kropp. Menneskets kaotiske kjærlighetsliv, en direkte følge av syndefallet, fører til kaos og forvirring i våre samfunn. Syndefallet er også grunnen til at folk gjør ting som deres opprinnelige sinn aldri ville ha funnet på.
Hvis vi tar utgangspunkt i kjærlighetsidealet, er forplantning den eneste grunnen til at "kjærlighetsforhold" blir dannet i dyreriket og planteriket. Det er kun for oss mennesker at dette er annerledes. Mennesket er velsignet med en frihet innen det ekteskapelige forhold. Dette er et spesielt privilegium som er blitt gitt skapelsens herre (mennesket). Gud velsignet mennesket på denne måten for at hans sønner og døtre skulle få oppleve den glede som evig kjærlighet gir. At vi tar ansvar, er imidlertid en forutsetning for den uforfalskede frihet som Gud ga mennesket. Hvis hvert eneste menneske insisterte på å praktisere denne friheten innen kjærlighet, uten samtidig å ta ansvar, ville det skape stor forvirring og ødeleggelse. Det er bare når vi tar ansvar for vår kjærlighet, at det er mulig for oss å realisere det høyeste kjærlighetsidealet.
Vi kan dele dette ansvaret opp i tre kategorier. Den første er menneskets ansvar for selv å ville utvikle sin personlighet og underkaste seg den nødvendige selvdisiplin for å bli en mester innen sann kjærlighet, en mester som samtidig takker Gud for den frihet kjærlighet gir. Det er ikke bare på grunn av regler eller samfunnets forventninger man tar et slikt ansvar for et kjærlighetsforhold. Tvert imot er det noe som har med selvdisiplin og målbevissthet å gjøre, innen et levende, vertikalt forhold til Gud.
Den andre kategorien er vårt ansvar overfor vår kjærlighetspartner. Det ligger i menneskets sanne natur å ikke ville dele sin ektefelles kjærlighet med andre. Et horisontalt, ekteskapelig kjærlighetsforhold er forskjellig fra det vertikale kjærlighetsforholdet mellom foreldre og barn. Den førstnevnte form for kjærlighet mister sitt potensiale for fullkommenhet straks vi har et kjærlighetsforhold til andre enn vår ektemake. Dette skyldes at det er ett av prinsippene i Guds skapelse at ektemann og hustru blir ett i absolutt kjærlighet. Det er menneskets ansvar å ha en absolutt kjærlighet for sin kjærlighetspartner.
Den tredje typen ansvar er det ansvaret for kjærlighet vi har overfor barna. Foreldrenes kjærlighet er barnas stolthet og selve grunnlaget for deres lykke. Barna ønsker at de ble født av foreldre som er harmonisk forent gjennom sann kjærlighet, og at de ble oppdratt i slik kjærlighet. Foreldrene har ikke bare ansvar for å veilede barna på det ytre plan. Det edleste ansvaret er å gi dem de nødvendige forutsetninger for indre liv og å utvikle deres åndelige natur til fullkommenhet gjennom sann kjærlighet. Det er derfor familien er så verdifull. Det er bare innen sanne familier at man gjennom livserfaring kan utvikle et sant barnehjerte, et sant søskenhjerte, et sant hjerte for sin ektefelle samt et sant foreldrehjerte.
Hvis Adam og Eva hadde lykkes i å bli et ektepar med sann kjærlighet, som hadde Gud som sitt sentrum, ville Gud, i samsvar med sitt ideal, ha gitt sin kjærlighet til Eva ved å ta bolig i Adam, som ville ha vært en inkarnasjon av Gud. Adam og Eva skulle dessuten ha blitt sanne foreldre, som Gud kunne manifestere seg substansielt gjennom. På denne måten skulle de ha dannet den roten som Guds kjærlighet, Guds liv og Guds arvelinje var ment å vokse fra.
På grunn av syndefallet ble imidlertid Adam og Eva legemlige manifestasjoner av Satan. Dette resulterte i at de ble et ondt ektepar, onde foreldre og menneskehetens onde forfedre. Derfor ble deres forhold roten som ond kjærlighet, ondt liv og en ond arvelinje vokste fra. I og med at hele menneskeheten stammer fra denne roten, nedstammer alle fra Guds fiende, han som brakte hor inn i verden, Satan. Samtidig hører alle mennesker til den arvelinjen som ble opprettet av onde foreldre.
Mine damer og herrer, hvor stor må ikke Guds smerte og lidelse ha vært da hans ideal, som skulle realiseres gjennom sann kjærlighet, ble fullstendig ødelagt på grunn av menneskehetens forfedres fall. Menneskene skulle være Guds sønner og døtre, men de vet ikke en gang at Gud er deres opprinnelige Far og Mor. Tvert imot befinner de seg i en posisjon der de tjener Satan. Likevel har Gud målbevisst arbeidet opp gjennom historien for å frelse dem. Gud er absolutt. Det er også hans skapelsesideal. Derfor har Gud, selv om han var tynget ned av sorg, ustanselig utført sitt frelsesarbeid. Guds frelsesarbeid er samtidig et gjenoppreisningsarbeid for å kunne realisere det som aldri ble realisert: hensikten med skapelsen, der sann kjærlighet står i sentrum. Av den grunn er Guds frelsesarbeid også et arbeid for å gjenskape.
Kjernen i Guds frelsesarbeid
Ut fra dette blir selve kjernen i Guds gjenoppreisningsarbeid å gjenvinne sæden som kan produsere et barn som er slik Gud vil at et barn skal være. Dette vil dermed være sæden som blir til et menneske som er i stand til å oppfylle skapelsesidealet. Det liv og den arvelinje som kommer fra den falske kjærligheten til ham som brakte hor inn i verden, Satan, er det Gud hater mest intenst, og som derfor må avskaffes. Kjernen i Guds frelsesarbeid er å legge forholdene til rette for at den Sanne Far kan bli født. Han er Frelseren som er ett med Guds sanne kjærlighet, sanne liv og sanne arvelinje.
Den første mann og kvinne oppfylte ikke sin del av ansvaret. De ble del av Satans umoralske arvelinje og kom under Satans herredømme. Derfor kunne ikke Gud gripe inn på en direkte måte og gjenoppreise mennesket til sin opprinnelige tilstand. Gud kan ikke ta til seg menneskeheten, som havnet på den onde erkeengelens side, uten betingelser. Gud kan heller ikke straffe menneskeheten. Den strategi han har fulgt for å vinne mennesket tilbake, er å få en sentral person til å innta en posisjon tilsvarende den til en god erkeengel. Ved å bli angrepet av den onde siden, etablerer denne sentrale personen en godtgjørelsesbetingelse for å ta menneskeheten fra Satan. Satan angriper først, men det fører til at han kommer i en posisjon der han må gi fra seg noe av sin makt. Første og annen verdenskrig samt den kalde krigen (tredje verdenskrig) er eksempler på dette. Den siden som angrep først, brøt til slutt helt sammen.
Generelt kan man si at et viktig fundament i Guds gjenoppreisningsarbeid har vært samarbeid mellom mor og sønn. Det var slik på Jakobs tid, Mose tid og Jesu tid. Eva var ansvarlig for at syndefallet skjedde. En mor må derfor innta en posisjon der hun tar ansvar i stedet for Eva. Gjennom et samarbeid mellom en slik mor og hennes sønn nummer to har Gud vært i stand til å fremme sitt gjenoppreisningsarbeid for å atskille mennesket fra den arvelinje og det liv som kommer fra Satan.
Gud har ikke kunnet ha et direkte forhold til eldstesønnen, som har hatt en posisjon der han representerte det direkte blodsslektskapet til menneskeheten som Satan kom Gud i forkjøpet med. Gud har arbeidet for å gjenoppreise sin arvelinje ved å få sønn nummer to, dvs Guds objekt og den gode sides representant, til å opprette en betingelse. Denne består i å få den eldste sønnen, den onde sides representant, til å underkaste seg sin yngre bror.
I Adams familie arbeidet derfor Gud for å få den eldste sønnen, Kain, til å underkaste seg sønn nummer to, Abel. Selv om hun var en fallen mor, kunne Eva ha gjort sitt beste for at de to brødrene kunne forenes. Til slutt drepte imidlertid Kain Abel, og Guds frelsesarbeid lot seg derfor ikke fullføre. Det ble i stedet utsatt på ubestemt tid.
På Noahs tid fantes det et fundament av samarbeid mellom mor og sønn, men et samarbeid som fikk en større betydning, finner vi ikke før på Rebekkas og Jakobs tid.
Det var tre skyldige involvert i menneskehetens fall: Adam, Eva og erkeengelen. Den sistnevnte forførte Eva slik at de sammen begikk det åndelige fallet. Deretter lokket Eva Adam til å begå det fysiske fallet sammen med henne. Dermed vendte de Gud ryggen. Den falne erkeengelen ble til Satan. Guds frelsesarbeid er samtidig også Guds gjenoppreisningsarbeid. Veien som følger prinsippene som Guds gjenoppreisningsarbeid er basert på, går i en retning som er 180 grader forskjellig fra syndefallets hendelsesforløp.
Gud mistet Adam, som hadde sæden til sann kjærlighet og sant liv. Dermed måtte Gud arbeide for å legge forholdene til rette for en sønn med en "ny" sæd, som er fri fra Satans anklager. Da han skapte mennesket, skapte Gud Adam først. På samme måte må Gud, gjennom sitt gjenoppreisningsarbeid, som samtidig er Guds gjenskapelsesarbeid, først legge forholdene til rette for en sønn som ikke har noen som helst tilknytning til syndefallet. Dette er selve kjernen i Guds idé med Messias. Menneskene som hører til den falne arvelinjen under Satans kontroll, lever et falskt liv. Messias er et sant menneske som kommer for å si nei til et slikt liv og for å gi "podekvist" fra sæden til nytt liv. Messias har sine røtter i Gud og kommer som den annen Adam, som må rense bort alle problemene som har oppstått på grunn av den første Adam. Dette er grunnen til at Gud ikke kan sende en overmenneskelig Messias, som kun utfører mirakler.
For at en sønn skal kunne bli født som har sæden til en kjærlighet og et liv som er forbundet med Gud, må det først finnes en mor. Denne moren kan ikke føde denne sønnen på en konvensjonell måte. Barnet må bli til i samsvar med Guds gjenoppreisningsformel. Alt samarbeid mellom mor og sønn som har vært en del av Guds gjenoppreisningsarbeid opp gjennom historien, har vært en forberedelse og betingelse for at Guds sønn skulle kunne bli født med sæden som kan skape nytt liv, og som er fri fra Satans anklager. Gjenoppreisning av den kjærlighet, det liv og den arvelinje som Satan var kommet Gud i forkjøpet med, kunne finne sted på grunn av de mødre og sønner som samarbeidet for å få den eldste sønnen, Satans representant, til å underkaste seg. Dette kunne skje på et fundament av betingelser opprettet for å overvinne Satans angrep.
Betydningen av Jakobs seier
Bibelen, som beskriver den historiske utviklingen i Guds frelsesarbeid, inneholder mange skriftsteder som det er vanskelig å forstå. Rebekka lurte sin ektemann, Isak, og sin eldste sønn, Esau, og hjalp sin andre sønn, Jakob, til å motta sin fars velsignelse. Gud tok Rebekkas og Jakobs side og fortsatte å velsigne dem selv om det ved første øyekast så ut til at de tok i bruk urettferdige metoder.
I Adams familie kjempet de to brødrene Kain og Abel etter at de var blitt født. Utfallet ble at sønn nummer to, Abel, måtte bøte med livet.
Etter Abel kom det etter hvert mange gode og offervillige mennesker på Guds side, som etablerte godtgjørelsesbetingelser. Dette betydde at Jakob hadde et visst grunnlag å stå på. Derfor kunne Guds side litt etter litt ta igjen Satan, som var kommet Gud i forkjøpet, slik at Jakob lyktes i sitt forhold til sin tvillingbror, Esau. Jakob vant en åndelig seier ved å få engelen som han sloss med ved Jabboks vadested, til å underkaste seg. Jakob vant også en substansiell seier ved å få Esau, erkeengelens jordiske representant, til å underkaste seg. Disse to betingelsene gjorde at Jakob fikk navnet Israel og ble velsignet som den første seierherre i menneskehetens historie. Men da var han allerede blitt førti år gammel.
Tamars rolle i Guds frelsesarbeid
Sæden til Satans falske kjærlighet ble plantet i Evas liv. Dette førte til at ondt liv ble født. Gud måtte derfor oppnå atskillelse fra Satan inne i en mors liv slik at Guds sønn kunne bli født fra et slikt liv. Av den grunn måtte perioden fra unnfangelsen og førti år framover også atskilles fra Satan. Dette hadde Jakobs seier ikke oppnådd. Derfor ble det den ekstraordinære moren, Tamar, som fikk ansvaret for dette.
Tamar var gift med Er, Judas eldste sønn (1. Mos 38). Er gjorde imidlertid det som var ondt i Guds øyne og levde ikke lenge. Juda fulgte vanlig praksis på den tiden og ga sin andre sønn, Onan, til Tamar slik at Er kunne få etterkommere. Onan forsto imidlertid at barnet som ville bli født, ikke ville være hans eget. Derfor lot han sæden gå til spille på jorden. I Guds øyne var dette en synd, og derfor levde heller ikke Onan lenge.
Tamar ville ha Sjela, Judas tredje sønn, men Juda sa nei. Han tenkte at to sønner var døde på grunn av Tamar og var redd for at også den siste sønnen ville dø, slik at arvelinjen ville opphøre.
Men Tamar hadde et brennende ønske om å sørge for at det utvalgte folks arvelinje skulle fortsette uavbrutt. Hun kledde seg derfor ut som en prostituert og lot sin svigerfar ligge med seg. Tamar ble gravid med tvillinger. Da de ble født, stakk Serah først ut hånden for å bli født først. Men han forsvant inn igjen, og barnet som skulle ha blitt sønn nummer to, Peres, ble født før barnet som skulle ha blitt hans eldre bror. Sønn nummer én og sønn nummer to sloss dermed i sin mors liv. I og med at seieren gikk til ham som skulle ha blitt født som andremann, ble deres posisjoner byttet om. Dermed ble atskillelse fra Satan oppnådd inne i mors liv. Det ble en betingelse for gjenoppreisning i mors liv, noe som gjorde at Messias kunne bli unnfanget to tusen år senere, innen arvelinjen til det utvalgte folket. På den tiden hadde jødefolket et nasjonalt fundament, slik at det kunne hevde seg overfor Romerriket. Et seierrikt grunnlag var blitt etablert på det nasjonale plan for å kunne gjenskape de rette betingelser inne i en mors liv, som var fri fra Satans anklager, og som dermed var forberedt for sæden som skulle bli til Guds sønn. På et slikt grunnlag sto jomfru Maria fram som en del av den sentrale utvikling innen Guds gjenoppreisningsarbeid.
Maria og Guds vilje
Mens hun var forlovet med Josef, mottok Maria det utrolige budskapet fra erkeengelen Gabriel at Messias ville bli født av henne (Luk 1,31). Ifølge datidens lover skulle en ugift kvinne som ble gravid, henrettes. Likevel aksepterte Maria med en absolutt tro det som var Guds vilje med hennes liv. Hun sa: "Jeg er Herrens tjenerinne. La det skje med meg som du har sagt" (Luk 1,38).
Maria spurte en av sine slektninger, den høyt respekterte presten Sakarja, om råd. Sakarjas kone, Elisabet, var allerede gravid med døperen Johannes. Elisabet tok imot Maria og sa: "Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt. Hvordan kan det gå til at min Herres mor kommer til meg?" (Luk 1,42-43). Med disse ordene vitnet hun om Jesu unnfangelse.
Slik var Maria, Sakarja og Elisabet de aller første som fikk vite om Messias' fødsel. Alle tre hadde den uhyre viktige oppgaven å adlyde Guds vilje og støtte og tjene Jesus. Sakarja og Elisabet lot Maria få bo hos seg. Jesus ble unnfanget i Sakarjas hjem.
Elisabet og Maria var kusiner på morssiden. Men sett ut ifra den gjenoppreisningsplan Gud fulgte, var de som to søstre: Elisabet den eldste (i kain-posisjon) og Maria den yngste (i abel-posisjon). I Sakarjas nærvær mottok Maria Elisabets hjelp. Dermed opprettet Maria også en betingelse på det nasjonale plan, gjennom Sakarjas familie, for å godtgjøre Leas og Rakels mangel på enhet i mor-sønn-forholdet i Jakobs familie. Dette la forholdene til rette for at Jesus kunne bli født. For første gang i menneskehetens historie kunne sæden som skulle bli til Guds sønn, sæden som skulle bli til en Sann Far, bli mottatt i en mors liv som var forberedt og fri fra Satans anklager. Dermed ble Guds enbårne sønn født her på Jorden for første gang i historien. Han var den første som Gud kunne elske helt og fullt.
Maria måtte utføre noe som hverken kunne forstås med sunn fornuft eller tolereres av datidens lover. Tre mennesker, Maria, Sakarja og Elisabet, hadde alle hatt sterke åndelige opplevelser, som de var dypt beveget av. De hadde handlet i overensstemmelse med åpenbaringene som de hadde fått fra Gud. De hadde en betingelsesløs tro på Guds vilje, dvs det Gud ønsket av dem.
Guds sønn var nå kommet til Jorden. Men for at han skulle være i stand til å fullføre Guds vilje i en satansk verden, trengte han mennesker som kunne danne en beskyttende mur rundt ham og gi ham en trygg oppvekst. Gud forventet at de ovennevnte tre personene i Sakarjas hjem ville danne et slikt fundament. Det er mange ting vi må ta med i betraktning for å forstå hvordan de tre måtte investere seg med hele sitt hjerte, og hvor lenge de måtte være forent med hverandre, for at de skulle kunne beskytte og tjene Guds sønn.
I Bibelen står det skrevet: "Maria ble hos Elisabet omkring tre måneder, og vendte så hjem" (Luk 1,56). Bibelen sier ikke noe om at Maria kommuniserte med Elisabet og Sakarja etter dette. Det var fra den tid vanskene begynte for Maria og Jesus. Sakarjas familie skulle ha dannet en beskyttende mur rundt Jesus hele hans liv.
Det varte ikke lenge før Josef oppdaget at Maria var gravid. Hvor stort må ikke hans sjokk ha vært! Han selv hadde ikke hatt noe forhold til henne. Likevel kom Maria, hans forlovede, som han var så glad i, gravid tilbake etter å ha vært et sted i tre måneder. Naturlig nok spurte Josef Maria hvem barnets far var. Hva ville ha skjedd hvis Maria nå hadde fortalt alt rett ut, som det var? Hvis hun hadde avslørt alt, ville en hel klan ha blitt ødelagt av skandalen. Derfor sa Maria simpelthen at det var Den Hellige Ånd som hadde gjort henne gravid.
Det ble etter hvert lett å se at Maria var gravid. Folk rundt henne begynte å merke det. Hva ville ha skjedd hvis Josef hadde sagt at han ikke visste noe om det? Josef var imidlertid en rettferdig mann, som trodde på Guds åpenbaring. Han forsvarte Maria og sa at det var hans ansvar at hun var gravid. Selv om Maria nå ble spottet og gjort narr av fordi hun var blitt gravid mens hun kun var forlovet, så unngikk hun i hvert fall å bli steinet til døde.
På denne måten beskyttet Josef Maria til å begynne med. Han var virkelig glad i henne, men dypt i sitt hjerte led han store kvaler. Spesielt etter at barnet var blitt født, ble Josef ofte plaget av en nagende tvil angående hvem som var far til Jesus. Etter hvert som Jesus ble eldre, ble forholdet til Josef heller fjernt. Derfor oppsto det ofte konflikter i familien. Jesus ble sett på som et uekte barn. Han fikk ikke den nødvendige beskyttelse fra Sakarjas familie. I tillegg hadde han et vanskelig forhold til Josef. Av den grunn vokste Jesus opp med en ubeskrivelig ensomhet i sitt hjerte.
Ingen brud for Jesus
Jesus ble klar over hvilken vei Messias måtte gå. Uten å ha noen å dele sine bekymringer med, var Jesus dypt frustrert over sin ensomme situasjon, som utgjorde en alvorlig barriere som han måtte overvinne for å kunne utføre Guds vilje. Messias er Den Sanne Far. For å oppfylle den oppgaven, trengte han en substansiell brud. Jesus måtte gjenoppreise det erkeengelen opprinnelig hadde gjort da han med falsk kjærlighet fikk Eva til å falle, i hennes oppvekst, mens hun ennå bare var en søster for Adam. Jesus, som kom som Guds sønn, i Adams sted, skulle derfor få til kone den yngre søsteren til en utvalgt person i en erkeengel-posisjon. Dette var ingen annen enn Sakarjas datter, den yngre søsteren til døperen Johannes. I en verden der Satan innehar rollen som eieren, som sitter med makten, er noe slikt bare realisérbart hvis det finnes et beskyttende grunnlag i form av betingelsesløs tro. Det tragiske var at grunnlaget som eksisterte rundt Jesus, til slutt falt helt i grus. Sakarja og Elisabet hadde mottatt åpenbaringer fra Gud og var velsignet av ham. Hvis de ikke hadde mistet den absolutte tro de hadde til å begynne med, ville situasjonen ha vært en helt annen. Hvis de hadde fullført sitt ansvar, ville Maria fortsatt ha kommunisert med dem og spurt dem om råd, selv etter de tre månedene hun hadde bodd sammen med dem. Sakarjas familie var utvalgt av Gud som menneskehetens representanter til å beskytte og tjene Messias og vitne om ham, selv etter at han var født. Deres oppgave var ikke bare å tjene Jesus med hengivenhet og et oppriktig hjerte. De skulle også ha mottatt Guds vilje gjennom ham og fulgt ham betingelsesløst. I tillegg var døperen Johannes født for å tjene Jesus. Hans ansvar var å få folket til å angre sine synder og å lede dem til å tro på Jesus for å bli frelst.
Sakarja, Elisabet og døperen Johannes vitnet til å begynne med om at Jesus var Guds sønn. Likevel er det dessverre ingen grunn til å tro at de noensinne ga ham sin støtte og tjente ham. Sakarja foretok seg ikke noe. Johannes inntok en posisjon der han ikke hadde noe med Jesus å gjøre. Derfor ble veien Jesus nå måtte gå, mye vanskeligere, og til slutt ble det umulig for folket å følge ham. Da Sakarjas familie dessuten mistet sin tro på Jesus, og etter hvert begynte å se på ham fra en verdslig synsvinkel, ble det umulig for dem å hjelpe Jesus med å få sin brud.
Det neste punktet vi skal ta for oss, er hvordan forholdet til Josef og Maria påvirket Jesus. Maria sto i en posisjon der hun skulle gjenoppreise Eva og Tamar gjennom godtgjørelse. Derfor skulle forholdet til Josef aldri ha utviklet seg til noe mer enn en forlovelse. Sett ut fra den planen Gud fulgte i sitt gjenoppreisningsarbeid, skulle de ikke ha inngått et ekteskapelig forhold. Det var av den grunn Guds ønske at de ikke skulle ha noe seksuelt forhold hverken før eller etter Jesu fødsel. Etter at Jesus var kommet til verden, var Josefs hjerte fortsatt fullt av kjærlighet for Maria. Hun burde imidlertid ha næret et ønske om å skille lag med Josef og å oppdra Jesus som Guds sønn.
Dette var imidlertid noe som i virkeligheten ikke lett lot seg gjøre. Selv om hennes opprinnelige sinn ikke ville det, inngikk Maria et seksuelt samliv med Josef. De fikk barn, og dermed hadde hun gjort samme feil som Eva. Satan hadde nå den betingelsen han trengte for å invadere Maria og Josef. Jesus var den eneste som ikke kom under Satans herredømme. Alle de som skulle ha beskyttet ham, havnet på Satans side: hans far, hans mor, hans brødre på abel-siden (døperen Johannes og hans brødre) samt Jesu brødre på kain-siden (barna til Josef).
Jesus sett med verdslige øyne
Når et menneske blir invadert av Satan, mister vedkommende fullstendig den åndelige velsignelse og inspirasjon som han eller hun eventuelt hadde. Fast tro på Gud, tillit til ham og takknemlighet overfor ham går tapt. Man begynner å se alt med verdslige øyne. Det var dette som skjedde med Maria. Hun hjalp ikke Jesus med bryllupet han ville ha. Tvert imot motsatte hun seg det fullstendig. Dette var den direkte årsaken til at Jesus aldri fikk sin brud. Derfor kunne han ikke bli Den Sanne Far og ble i stedet nødt til å gå korsets vei.
Ved bryllupsfeiringen i Kana sa Jesus til Maria: "Kvinne, hva har du med mitt å gjøre?" (Joh 2,4). Dette er et uttrykk for at Jesus bebreidet Maria for å hjelpe til med bryllupet til en fjern slektning samtidig som hun ikke sørget for at Jesus fikk sin brud. Nettopp det var den aller viktigste forutsetning for at Guds gjenoppreisningsarbeid skulle lykkes. I lys av dette kan vi også forstå hvorfor Jesus sa: "Hvem er min mor, og hvem er mine brødre?" (Matt 12,48).
Jesus møtte motstand fra Maria, sin egen mor, fra Sakarja og Elisabet, og til slutt også fra døperen Johannes. Dermed mistet Jesus ethvert håp om at hans egne slektninger ville støtte ham og hjelpe ham med å fullføre sin oppgave. Jesus dro tomhendt hjemmefra for å opprette et nytt åndelig grunnlag for Guds gjenoppreisningsarbeid.
Da Jesus dro hjemmefra, hadde han ikke noe sted å gå til. Han sukket oppgitt: "Revene har hi, og himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile sitt hode på" (Matt 8,20). Grunnlaget fra hans egen familie og slekt var gått tapt, og Jesus måtte derfor bygge et nytt fundament, som kunne erstatte det første. Dette var Jesu tre års offentlige virke.
Det endte imidlertid med at Jesus ble utsatt for Satans direkte angrep, ettersom folket ikke trodde på Jesus, og selv disiplene begynte å vakle i sin tro. Derfor falt grunnlaget som Jesus hadde, helt i grus, og det ble nødvendig å gå korsets vei. Opprinnelig kom Jesus til Jorden som Messias for å velsigne sine disipler og hele menneskeheten. Han skulle ha opprettet et Guds rike uten synd. På grunn av folkets mangel på tro på ham, og fordi han ikke kunne få sin brud, kunne han ikke bli til Den Sanne Far og kunne heller ikke fullføre sin oppgave. Derfor lovet Jesus Det annet komme.
I Bibelen leser vi: "Alt dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt dere løser på jorden, skal være løst i himmelen" (Matt 18,18). Derfor uttrykker jeg sannheten om Jesus og Maria klart og tydelig her i dag, slik at de kan bli frigjort. Jeg gjør dette til tross for motstand fra etablerte kirker som den katolske og de protestantiske.
Hvordan det idealet som Sanne Foreldre utgjør, blir realisert
Herren av Det annet komme kommer for å fullføre det fundamentet som hele Guds gjenoppreisningsarbeid er basert på, og som Jesus ikke kunne fullføre. Han kommer med andre ord som den roten som Guds sanne barn kan komme fra, de som er slik Gud vil at hans barn skal være, og som dermed realiserer det idealet Gud ville oppnå gjennom skapelsen. Han kommer for å fullføre det idealet som Sanne Foreldre utgjør, ettersom de danner roten til Guds sanne kjærlighet, sanne liv og sanne arvelinje. Han kommer på det grunnlaget innen Guds fundamentale gjenoppreisningsarbeid som det allerede hadde lykkes for Guds side å etablere forut for Jesu tid. Han står også på det seierrike fundamentet Jesus la i sin oppvekst og finner sin brud, noe Jesus ikke kunne. Det annet komme og hans brud blir De Sanne Foreldre, som gir frelse til hele menneskeheten.
De Sanne Foreldre frelser alle mennesker ved å la dem bli sanne mennesker gjennom en innpodningsprosess som gir dem Guds sanne kjærlighet, sanne liv og sanne arvelinje. Dette skjer ved at de blir del av De Sanne Foreldres arvelinje gjennom en ny form for vielsesseremoni. Sanne familier blir opprettet, og Guds rike på Jorden blir etablert. Herren av Det annet komme kommer derfor som et menneske som har en fysisk kropp. Dermed kan han danne en ny arvelinje, som man blir del av gjennom store internasjonale vielsesseremonier.
Ved å opprette en stor verdensomspennende familie, blir det som gikk tapt gjennom én familie (Adams familie), gjenoppreist gjennom godtgjørelse på det globale plan. Derfor vil vår verden bli forvandlet til himlenes rike på Jorden under Guds herredømme, idet Herren av Det annet komme gjenoppreiser det som skulle ha blitt oppnådd i Adams familie: å bli kvalifisert som sann eldstesønn, som sanne foreldre og som sann konge. Man kan da få sitt navn registrert i himlenes rike i den åndelige verden. Sentrert om Gud vil menneskeheten gå inn i Det sanne kongedømmes tidsalder, her på Jorden og i den åndelige verden. En seierrik verden vil bli opprettet, der det er frihet, lykke og enhet. Vi vil da kunne ta imot det idealet Gud ville realisere gjennom skapelsen: Guds rike på Jorden og i den åndelige verden. Dette er planen Gud har fulgt gjennom historien for å bringe frelse, i lys av Prinsippene. Jeg håper at dere alle i fremtiden kan oppleve den glede det er å bli velsignet gjennom denne nye formen for ekteskap!
Kjære ledere og ærede gjester! Jeg vil nok en gang uttrykke min dype takknemlighet til alle dere som har tatt dere tid til å komme til dette viktige møtet. Jeg håper dere alle har fått en klar forståelse av den historiske utvikling som jeg har beskrevet, slik at dere er i stand til å gå foran med et godt eksempel når det gjelder å skape en fredelig verden.
Gud velsigne dere og deres familier.
Takk for oppmerksomheten.
