Å leve for den større helhet

Dette prinsippet lærer vi i våre familier, fra barndommen av. Når du gjorde som foreldrene dine sa og delte med dine søsken, skjønte du at det er flere enn deg her i verden. Når du delte med andre, følte du samtidig glede over anerkjennelsen du fikk fra foreldrene dine, takknemligheten fra ham/henne du delte med og tilfredsheten ved å ha en god samvittighet.

Å være lydig mot sine foreldre er en god forberedelse til å kunne skape sosial harmoni. Ved å utvide familiebegrepet kan vi f eks lære å være glad i dem som er eldre enn oss. Vi kan se på eldre mennesker som våre tanter, onkler og besteforeldre. Samfunnet blir som en utvidet familie. Denne evnen til å være glad i alle mennesker, når den blir utviklet gjennom tenårene og vårt voksne liv, bringer fred til oss selv og våre omgivelser.

Som barn fikk du anerkjennelse og belønning på en helt konkret måte. Men når din personlige utvikling fører til en større modenhet, blir det naturlig å tjene andre på måter som ikke bringer konkrete former for belønning. Etter hvert som du modnes, utvikler du evnen til å kunne investere deg for større formål: gode, sanne og flotte idealer, selv om det medfører selvoppofrelse. Denne utviklingen når sitt høydepunkt i et i høyeste grad meningsfylt liv og forbereder deg samtidig til å tjene Gud. Vi lærer således å utvikle et forhold til Gud, selv om vi ikke kan se ham.