7. De tre stadiene med ansvar
Det er tre stadier med ansvar: ansvar overfor Gud, ansvar overfor vår ektefelle og ansvar overfor våre barn og etterkommere.
Sann kjærlighet kommer alltid fra et sant hjerte, som er roten, opprinnelsen, motivasjonen og den indre kilden til sann kjærlighet, som er uselvisk, varig og stabil.
Falsk kjærlighet har imidlertid ikke noe med et sant hjerte å gjøre og er overfladisk og selvisk, varer ikke og er høyst foranderlig.
Selve motivasjonen for Gud til å skape var sann kjærlighet. Det er av den grunn Gud skapte oss med frihet til å uttrykke vår kjærlighet.
Vår første type ansvar
For å utvikle evnen til å uttrykke sann kjærlighet, må vi først utvikle et hjerte som man kun får ved å leve et liv basert på et forhold til Gud. Vi mennesker er skapte vesener, og ble nødvendigvis skapt med en viss hensikt. Vi finner derfor ekte frihet og lykke når vi lever slik Gud, Skaperen, vil vi skal leve.
Ved å følge vår samvittighet blir vårt sinn og vår kropp forent, og vi blir sanne individer.
Ved å leve våre liv for Gud og vår neste, kan vi bli mennesker med et dypt forhold til Guds hjerte og kjærlighet og lære oss å uttrykke sann kjærlighet til våre medmennesker. Det er viktig å forstå Guds hjerte, hans foreldrehjerte overfor menneskeheten, gjennom våre egne forhold til våre barn eller andre mennesker vi føler ansvar for.
Dette er den første formen for ansvar vi har.
De fleste menneskers kjærlighetsforhold er ganske overfladiske. Det er en himmelvid forskjell mellom slik kjærlighet og kjærligheten som kommer til uttrykk i et liv levd for Gud og sine medmennesker.
Falsk kjærlighet er basert på å sette seg selv i sentrum og utnytte andre. Slik kjærlighet dreier seg for det meste om fysisk tiltrekningskraft og tilfredsstillelse av seksuelt begjær.
Det er i familien vi utvikler vårt hjerte gjennom dets fire sfærer (verdener), idet vi opplever to slags fundamentale forhold. Det ene er det vertikale forholdet mellom foreldre og barn, basert på foreldrenes kjærlighet for sine barn og barnas kjærlighet for sine foreldre. Selv om det er mange barn som må dele foreldrenes kjærlighet med hverandre, svekkes den ikke av den grunn. Det er nok til å gjøre alle barna tilfredse.
Ekteskapelig kjærlighet, som er en form for horisontal kjærlighet, kan imidlertid aldri bli delt med andre enn ens ektefelle. Ingen som har oppfylt den første typen ansvar, ønsker seg en ektefelle som har flere seksualpartnere. Ekteskapelig kjærlighet blir ødelagt med en gang man deler den med andre enn sin ektefelle.
Den andre typen ansvar
Den andre typen ansvar vi har, er overfor vår ektefelle. Hvis vi ikke greier å ta den første typen ansvar, og vår kjærlighet er overfladisk og bare dreier seg om fysisk begjær, da er det ikke lett å ta den andre typen ansvar. Mann og kone må ha et solid forhold og aldri være utro.
Er det bra å skille seg? Nei. Hvorfor ikke?
Fordi barna aldri vil at foreldrene skilles, og at deres kjærlighet skal ta slutt. Mors og fars kjærlighet er selve roten livet til barna begynte fra, og kilden til barnas personlighet og livsmotivasjon. Når foreldrenes kjærlighet for hverandre går i oppløsning, blir samtidig kilden ødelagt som barna mottar kjærlighet fra. Dessuten blir selve roten ødelagt som deres liv oppsto fra.
- Et harmonisk ekteskap er en ideell ramme for å oppdra barn
- Ekteskapet fører arvelinjen videre
- Ekteskapet gir personlig lykke og tilfredsstillelse
- Sunne ekteskap skaper sunne samfunn.
Det er bare som et harmonisk ektepar, når vi blir en forent enhet, at vi er i stand til å formidle den sanne glede, lykke og kraft som Gud representerer, til våre barn og våre medmennesker. Ekteskapet er med andre ord ment å være et hellig partnerskap, som skaper det nødvendige grunnlag for at Gud skal kunne velsigne våre familier. Det er umulig for et enkeltmenneske å opprette et slikt grunnlag på egenhånd. Et harmonisk ekteskap er den nødvendige forutsetning.
Det er bare innen en slik ramme vi kan snakke om likhet mellom kjønnene.
Den tredje typen ansvar
Vår tredje type ansvar er ansvaret vi har for våre barn og etterkommere. Våre barn forventer ikke bare materielle ting fra oss. De vil først og fremst ha vår sanne kjærlighet. De trenger sann kjærlighet mer enn noe annet.
Hvor kan barn lære om kjærlighet? Fra sine foreldre. Derfor må foreldre for det første bli sanne foreldre og for det andre bli flinke til å oppdra sine barn.
Oppdra dem i hva? I sann kjærlighet. Det barna lærer om kjærlighet fra foreldrene, er grunnlaget som hele livet bygges på.
Foreldre i stadig konflikt med hverandre, eller som skilles, er som gift for barna. Hvis barna er omgitt av overfladiske, falske kjærlighetsforhold i sin oppvekst, blir de merket for livet.
Mye verre enn dét er seksuell eller annen misbruk av barn. De fleste greier aldri å leve et normalt liv etter å ha blitt utsatt for slike opplevelser.
Nå for tiden er det en utrolig høy prosent av ekteskap som ender med skilsmisse. Barna godtar imidlertid aldri at deres far og mor skiller seg. Mange av våre politikere er begynt å innse at familier som går i oppløsning, er et stort problem. Det er imidlertid lite de kan gjøre, ettersom dette er et problem som ikke kan løses med politisk makt, akademisk forskning eller penger. Inntil nå har ektefeller ikke forstått fullt ut hvor utrolig viktig deres kjærlighetsforhold er for barna. Vi har aldri hatt en fullgod forståelse av foreldrerollen og derfor vært ute av stand til å vise våre barn det nødvendige eksempel på hva det vil si å være sanne foreldre.
Hvis du er gift, kan du med hånden på hjertet si at du som far eller mor er et perfekt forbilde for dine barn? Prøver du å være en perfekt partner for din ektefelle? Kan du uten å lyve si til din ektefelle at du aldri har vært utro, selv ikke i dine tanker?
