1)  Se fotnote 4  i  7. Kapittel, Kristologi.

2)  I enkelte engelske Bibel-oversettelser blir uttrykket soloppgangen brukt i stedet for øst. I Revised Standard Version lyder således Åp 7,2: "Then I saw another angel ascend from the rising of the sun". I The Jerusalem Bible er oversettelsen: "Then I saw another angel rising where the sun rises".

3)  Han er et koreansk uttrykk, som i denne sammenheng kan oversettes med "Guds frustrerte og lidende foreldrehjerte fordi hans brennende håp for oss mennesker, som han elsker så høyt, ikke har kunnet oppfylles" (Se God's Heart of Han; Not Resentment, en preken av Rev. Zin Moon Kim 24. juni 1990, fra april-utgaven 1991 (side 7) av Unification News, utgitt av HSA-UWC, 4 West 43rd Street, New York, NY 10036, USA.
I prekenen The Heart of Heaven in Relation to Elijah fra boken Sermons of the Reverend Sun Myung Moon, Volume 6 (side 25), utgitt av HSA Publications, New York, USA, 1996, blir uttrykket oversatt som "a subject's sorrowful and tearful lamentation toward the object who refuses to receive the subject's unlimited love (suffering love). It comes into being when it is not possible to commune with the object and when there is a passive feeling of bitterness and/or an active feeling of vengefulness."

4)  Se fotnote 3. Han blir her brukt i betydningen "Foreldrenes frustrerte og lidende hjerte fordi deres brennende håp for sine barn , som de elsker så høyt, ikke har kunnet oppfylles."

5)  Koreansk er et altaisk språk og ligner strukturelt sett mye på japansk. Fra omtrent 300 e.Kr. har mange kinesiske lånord kommet inn i språket. I 1440-årene ble et eget fonetisk alfabet, kalt hangul, utviklet under kong Sejong (1397-1450). Opprinnelig besto det av 28 skrifttegn. I dag brukes 24 av disse. Før hangul ble kinesiske skrifttegn brukt. Det er lett å lære seg hangul, noe som har bidratt sterkt til å overvinne analfabetisme. Hangul er ofte beskrevet som et av verdens mest vitenskapelige og nøyaktige alfabeter. Nord-Korea bruker bare hangul. I Sør-Korea brukes fremdeles også kinesiske skrifttegn.

6)  Ifølge dr An Pyong Uk, i en artikkel kalt "Positive Concept of the Nation" i vårutgaven av Korea Journal i 1971, har det vært 148 forsøk på å invadere Korea bare de siste tusen år, fra 918 som markerer begynnelsen på Koryo-dynastiet. Det gamle Koguryo-riket (37 f.Kr.- 668 e.Kr. ble invadert av Han-Kina, Sui-Kina og Tang-Kina. Under Koryo-dynastiet (936-1392) ble tre store invasjoner slått tilbake, før Kublai Khans horder angrep på 1200-tallet. Japan invaderte fra 1592-98 og mandsjuene i 1627 og 1636. Korea ble et japansk protektorat i 1905 og en del av det japanske imperiet fra 1910-45.

7)  I Korea fantes det fra oldtiden en lære om himmelske guder som kom ned på Jorden, til Korea. De kom ned i skyggen av et sandeltre på Paektu-fjellet. De underviste folk og viste dem hvordan de skulle bygge landsbyer, dyrke jorden, ale opp husdyr samt mange andre ting. Dette markerte begynnelsen på sivilisasjonen. Etter at samfunn hadde utviklet seg, samlet en guddommelig konge folket sammen og kunngjorde "den himmelske vei og sannhet" (The Way and Truth of Heaven). Han ba dem om å tilbe Gud på en oppriktig måte, følge og utvikle sin samvittighet og leve basert på godhet og skjønnhet. Dette markerer begynnelsen på det koreanske folks morallære, skikker og kultur. Deretter kom Tangun, som grunnla den koreanske nasjon, ned fra himmelen. Han opprettet "den himmelske lære" (Heavenly Teachings) som den nasjonale religion. Kong Tongmyong av Koguryo, det nordligste av de tre rikene på den koreanske halvøya, beskrev senere denne læren som "læren basert på å tilbe og vise dyp respekt overfor himmelen" (Teachings of Heaven-Worship). Under Li-dynastiet (1392-1910) ble denne læren undertrykt. Den overlevde likevel og fikk i 1910 navnet Taejonggyo. Tae betyr "stor" (great på engelsk); jong står for Tangun, og gyo betyr "lære".

8)  Konfucianske skrifter kom uten tvil til Korea allerede i tiden før Kristus. I Koguryo, det nordligste av de tre rikene på den koreanske halvøya, fantes det et konfuciansk universitet på 300-tallet e.Kr. I provinsene var det konfucianske akademier (kyongdang). I Paekche, sør-vest riket, fantes det også lignende institusjoner omtrent på samme tid. Buddhismen ble Silla- dynastiets (668-936) statsreligion, men statsapparatet var basert på konfuciansk lære. Li-dynastiet (1392-1910) gjorde konfucianismen til sin stasreligion. Læren til Kon Fu Tse (Konfucius) gir strenge moralske regler for hvordan man bør oppføre seg overfor sine medmennesker. Den legger sterk vekt på å innordne seg under foresatte: yngre under eldre, barn under sine foreldre, kone under sin ektemann, folket under konge eller regjering, osv. Konfucianismen understreker derfor egenskaper som lojalitet, lydighet og ydmykhet. Den har utøvd en sterk innflytelse på det koreanske utdanningssystemet og har også gitt et filosofisk grunnlag for det politiske systemet opp gjennom tidene. Etter to tusen år med konfucianisme vil skikker, vaner og tankemønstre som kommer fra dens læresetninger, fortsette å prege det koreanske samfunn i lang tid fremover.

9)  Sundo, en kinesisk munk, brakte buddhismen til Koguryo, det nordligste av de tre rikene på den koreanske halvøya, i 372 e. Kr. Tolv år senere kom Marananta, en misjonær fra India, til Paekche, riket sørvest på halvøya. Paekche var det første av de tre rikene til å gjøre buddhismen til sin nasjonale religion. Buddhismen nådde Silla, det tredje riket i sør-øst, omtrent femti år senere, men ble offisielt godkjent som religion der først i 527. Da Silla forente halvøya i 668, ble buddhismen statsreligion, selv om staten ble styrt basert på konfuciansk lære. Buddhismen blomstret under Koryo-dynastiet (936-1392). Li-dynastiet (1392-1910) valgte imidlertid å undertrykke buddhismen og i stedet fremme konfucianismen.

10)  Matteo Ricci var en katolsk misjonær, som utga skrifter på kinesisk. Kopier av disse ble brakt til Korea allerede på 1600-tallet med et sendebud fra den kinesiske keiser til den koreanske konge. Skriftene ble studert av konfucianske lærere. En Jesuitt-prest, pater Peter Grammont, tok seg hemmelig inn i Korea i 1785. Han begynte å døpe og undervise folk. På den tiden var det ulovlig å spre fremmede religioner i Korea, men regjeringen var likevel lenge forholdsvis tolerant overfor katolisismen. En konflikt oppsto imidlertid med konfucianismen om anedyrkelse. I 1801 begynte omfattende forfølgelser, som regjeringen sto bak. 300 katolikker ble drept. Over 200 led martyrdøden i 1839 sammen med tre franske misjonærer. I 1863 kom prins Li Ha Eung, som hatet alt fremmed, til makten. Han så på Koreas problemer som et resultat av utenlandsk påvirkning. Fra 1863-76 ble katolisismen utsatt for forferdelige forfølgelser, der vi med visshet vet at over 2 000 ble halshogget, hengt, slått ihjel eller døde i fengsel. Det er grunn til å tro at langt flere, kanskje så mange som 8 000, døde under disse såkalte Pyongin-massakrene, dvs halvparten av landets katolikker. I 1876 ble Korea tvunget til å inngå avtaler med vestlige land, der koreanerne måtte garantere at utenlandske misjonærer trygt og fritt kunne arbeide i Korea.
Den første protestantiske misjonær til Korea var dr Horace N. Allen, en lege, i 1884. Presbyterianere og metodister fikk på kort tid en stor fremgang, og Korea ble betraktet som verdens beste misjonsmark. Vekkelsesmøter ble holdt overalt. Misjonærer brakte også moderne utdannelse med seg til dette isolerte "eremitt-riket". De sørget også for at mange koreanere, som viste lovende lederegenskaper, fikk utenlandsk utdanning. Misjonærene støttet, direkte eller indirekte, den koreanske uavhengighetsbevegelsen, som tiltrakk seg mange velutdannede kristne ledere. Siden frigjøringen i 1945 har kristne hatt stor innflytelse på regjeringens politikk, en større innflytelse enn antallet kristne skulle tilsi. Syngman Rhee, den første president, var en personlig kristen.

11)  Korea ble kjent i Vesten som eremitt-riket, ettersom det hadde liten kontakt med andre land, unntatt Kina, fra begynnelsen av 1600-tallet og fram til siste del av 1800-tallet. Da begynte Vestens sivilisasjon for fullt å melde sin ankomst i form av kristendom, dampskip og industrivarer. Korea inngikk en vennskapsavtale med Japan i 1876, fulgt av en handels-, skipsfarts- og vennskaps-avtale med USA i 1882 og lignende avtaler med Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Italia, Russland og Østerrike-Ungarn få år senere.

12)  Amerikanerne hadde ikke planlagt hva som skulle skje med Korea, selv da krigen mot Japan gikk inn i sin siste fase. De hadde imidlertid gjentatte ganger oppmuntret Stalin til å bli med og bekjempe Japan. Sovjetunionen erklærte Japan krig få dager før Japans kapitulasjon. Den sovjetiske hær rykket raskt fram i Korea, slik at amerikanerne ble engstelig for at Stalin ville ta hele halvøya. I så fall ville USA miste denne strategisk viktige delen av det asiatiske fastlandet. Derfor måtte USA raskt legge en plan for Japans overgivelse i Korea. Rådgiverne så at den 38. breddegrad delte landet i to omtrent like deler. De foreslo at Sovjetunionen skulle ta seg av Japans kapitulasjon nord for den 38. breddegrad. USA skulle ha den samme oppgave sør for denne linjen. Stalin gikk med på dette. Amerikanerne hadde ikke tenkt seg at denne skillelinjen skulle bli permanent. Delingen fikk katastrofale følger, ettersom mesteparten av matproduksjonen foregikk i sør, mens storparten av industri og kraftproduksjon var basert i nord.
Snart etter at japanerne hadde overgitt seg, foreslo USA frie valg i FN-regi. Russerne gikk imidlertid ikke med på dette. De satte i stedet opp sitt eget styre i nord med Kim Il Sung som leder. Syngman Rhee ble president i sør etter valg i FN-regi der i 1948. Sovjetunionen trakk sine styrker ut fra Nord-Korea samme år og USA sine fra Sør-Korea året etter. Da våpenhvileavtalen som gjorde slutt på Koreakrigen, ble undertegnet 23. juli 1953, var det ikke lenger den 38. breddegrad som delte Nord- og Sør-Korea. Den nåværende grensen er langt fra en rett linje. Deler av den går sør for, deler nord for, den 38. breddegrad.

13)  Pyongyang-regimet hadde helt fra begynnelsen som mål å erobre Sør-Korea. 12. januar 1950 holdt USA's statssekretær Dean Acheson en tale der han sa at Korea falt utenfor den amerikanske forsvarslinjen i Stillehavsregionen. Nord-Korea, Sovjetunionen og Kina så alle på dette som en innbydelse til å ta Sør-Korea. Tidlig en søndagsmorgen, 25. juni 1950, gikk Nord-Korea til angrep på et uforberedt Sør-Korea, uten advarsel og uten å ha erklært krig. Den nord-koreanske hær var tungt bevæpnet og utstyrt med russiske T-3 panservogner. Sør-Korea var militært underlegent. Seoul falt etter tre dager. De sør-koreanske styrker ble drevet helt sør i landet, der de greide å holde en sone rundt Pusan, Koreas viktigste havneby. Sør-Korea ba FN om hjelp, og Sikkerhetsrådet vedtok å be FN's medlemsland om å gi militær støtte til Sør-Korea. 16 land sendte tropper: USA, Australia, New Zealand, Storbritannia, Frankrike, Canada, Sør-Afrika, Tyrkia, Thailand, Hellas, Nederland, Etiopia, Colombia, Filippinene, Belgia og Luxembourg. I tillegg bidro fem land, India, Italia, Danmark, Norge og Sverige, med sykehus og medisinsk personale. Sovjetunionen boikottet på den tiden Sikkerhetsråds-møtene som en protest mot at Kina ikke fikk være medlem av FN. Ellers ville Moskva ganske sikkert ha brukt sin vetorett. Amerikanerne sendte nå raskt tropper inn i sonen rundt Pusan. General Douglas MacArthur ble utpekt som leder av FN-styrkene. Han satte snart i gang en motoffensiv. Kommunistene ble angrepet fra sør, samtidig som MacArthur overraskende satte tropper i land ved Incheon på vestkysten etter en vågal amfibisk landing 15. september. Han greide å kutte de nord-koreanske forsyningslinjene. Seoul ble erobret, og etter en måned, 26. oktober, sto FN-styrkene ved Yalu-elven, Nord-Koreas grense mot Kina. Mao kom imidlertid Nord-Korea til unnsetning. Kineserne var dårlig bevæpnet, men det var så mange av dem (600 000 såkalte "frivillige") at FN-styrkene var nødt til å trekke seg tilbake sørover. Seoul falt igjen 4. januar 1951. President Truman ville begrense krigshandlingene og satset på at FN kunne finne en politisk løsning. MacArthur ville i stedet utvide krigen og angripe Kina, ettersom det var Mao som hadde blandet seg inn da krigen så ut til å være over, etter at FN-styrkene hadde erobret hele Nord-Korea. MacArthur ville derfor bombe Kina og gjennomføre en sjø-blokade. Truman var redd for en tredje verdenskrig og ga MacArthur avskjed 11. april 1951. Han ble erstattet av general Matthew B. Ridgeway. FN hadde gjenvunnet hovedstaden 12. mars samme år og drevet kommunist-styrkene tilbake over den 38. breddegrad. FN-styrkene slo to kinesiske våroffensiver tilbake. Deretter utviklet det seg en fastlåst situasjon. Russerne ba om våpenhvileforhandlinger. Disse begynte 10. juli 1951, men de låste seg snart og kom ikke i gang igjen før etter Stalins død i mars 1953. Våpenhvilen, som også ble slutten på krigen, ble undertegnet 23. juli 1953. En 4 km bred demilitarisert sone ble opprettet langs det som ble grensen mellom nord og sør. Korea var fullstendig ødelagt av krigen. Nesten to millioner mennesker var blitt drept. Før det hadde førti år med japansk okkupasjon utarmet landet.

14)  Se fotnote 13.

15)  I desember 1905 tvang Japan Korea til å skrive under på en traktat som førte til at Korea ble et japansk protektorat. Avtalen tillot Japan å utnevne en japansk general-guvernør i Seoul med diktatorisk makt. Den koreanske regjering kunne bare kommunisere med andre land gjennom det japanske utenriksministeriet. Alle koreanske ambassader og konsulater i utlandet ble stengt i mars 1906. Land med ambassader og konsulater i Seoul stengte disse. Den koreanske hær ble avvæpnet i 1907.
Det koreanske folk fikk ikke vite om denne protektorat-avtalen før en god stund etter at den var inngått. De som hadde skrevet under for Korea, ble sett på som forrædere. Opprørsgrupper ble dannet over hele landet. Den japanske hær slo imidlertid hardt ned på disse. Den koreanske regjering, som utelukkende besto av pro-japanske ministre, skrev under på Anneksjonsavtalen 29. august 1910. Den gjorde Korea til en japansk koloni.

16)  Se fotnote 12. De to supermaktene som tok seg av Japans kapitulasjon på den koreanske halvøya, representerte hver sin ideologiske leir og var også hovedaktørene i den kalde krigen. Derfor førte frigjøringen fra Japan 15. august 1945 til at Korea havnet midt opp i den globale konfrontasjonen mellom den kommunistiske verden og den demokratiske. Frigjøringen produserte dermed ikke den lenge etterlengtede uavhengighet. I stedet ble Korea nå okkupert av USA og Sovjetunionen. Sør-Korea var under amerikansk militært styre fram til valgene i FN-regi i 1948. Syngman Rhee (1875-1965), en av lederne i den koreanske motstandsbevegelsen, ble den første president. Han hadde vært med på å danne eksilregjeringen i Shanghai i 1919. USA trakk sine okkupasjonsstyrker ut i 1949. Bare noen få militære rådgivere ble tilbake. USA inngikk en militærpakt med Sør-Korea. De to landene utviklet også et nært økonomisk samarbeid. Sovjetunionen innsatte Kim Il Sung (1912-1994) som leder i Nord-Korea. Han het opprinnelig Kim Song Ju og hadde kjempet mot Japan i en geriljagruppe fra 1932. Gruppen hans ble drevet inn i Sovjetunionen i 1941. Kim ble trent av russerne der og kom til Pyongyang i 1945 som offiser i Den røde armé. Stalin ga regimet i Pyongyang all den militære, ideologiske og økonomiske støtte det trengte for at alle deler av samfunnet skulle kunne tilpasses kommunistisk ideologi.

17)  President Woodrow Wilsons 14 punkter, der han gikk inn for frihet for undertrykte folk, samt de mange internasjonale forandringer som fulgte den første verdenskrig, inspirerte koreanske ledere til å begynne en uavhengighetskamp, både i og utenfor Korea. Syngman Rhee var da i USA. Han ville til Paris i 1918 for å være til stede ved fredsforhandlingene der for å komme med en appell om koreansk uavhengighet. Han ble imidlertid forhindret i å reise av den amerikanske regjeringen. Han greide likevel å overbringe en personlig appell til president Wilson. Koreanske studenter i Tokyo organiserte seg og demonstrerte for koreansk uavhengighet. I Kina oppsto det også en motstandsbevegelse. I Korea ble en uavhengighetsbevegelse planlagt av ledere fra Cheondogyo, en koreansk religion, samt kristne, buddhistiske og konfucianske ledere og representanter fra forskjellige undergrunnsbevegelser. 1. mars 1919 ble et stort møte holdt i Pagoda-parken i Seoul, der en selvstendighetserklæring, undertegnet av 33 representanter for folket, ble opplest. Gatedemonstrasjoner fulgte. Dette var begynnelsen på en landsomfattende bevegelse, som fikk stor oppslutning. Selvstendighetserklæringen ble spredt over hele landet. Japanerne slo brutalt ned på bevegelsen, og omtrent 7 500 koreanere ble drept og mange flere såret. Mange ble fengslet og torturert. Japanske soldater brente ned hele landsbyer. I Suwon brente de ned en kirke mens mange mennesker befant seg inne i den. En provisorisk eksilregjering ble opprettet i Shanghai i april 1919. Uavhengighetsstyrker i Mandsjuria kom etter hvert under den provisoriske regjeringen. Disse kjempet hele tiden mot den japanske hær, selv etter at Japan la Mandsjuria under seg i 1933. Koreas provisoriske eksilregjering prøvde å få sin sak tatt opp på Folkeforbundets konferanse i Geneva i 1932, men ledende land som selv hadde kolonier, nektet å diskutere problemet. Undergrunnsbevegelser var aktive i Korea og angrep japanske politistasjoner og regjeringsbygninger.

18)  Japanerne forsøkte å utrydde koreansk kultur. Hundretusener japanere ble oppmuntret til å slå seg ned i Korea, der de fikk det beste landet og de beste jobbene. Japan utbyttet Korea grovt økonomisk og konfiskerte store deler av det beste jordbrukslandet. Stadig færre koreanske bønder eide derfor sin egen jord. I 1931 var nesten 12 millioner av dem kun forpaktere, som ble tvunget til å betale en leie på 50-80% av årsinntekten. Mange av dem holdt på å sulte i hjel og ble tvunget til å forlate gårdene. Nesten 80% av befolkningen på landsbygda levde i den dypeste fattigdom. Koreanerne tjente bare halvparten av hva japanere i Korea fikk betalt for det samme arbeidet. Fra 1937, året da Japan invaderte Kina, begynte japanerne for alvor å hindre folk i å praktisere sin religion. I stedet ble de tvunget til å tilbe de japanske Shinto-gudene. I 1938 ble det forbudt å undervise i det koreanske språk i ungdomsskolen. Fra 1943 ble koreansk også bannlyst i barneskolen. Fra 1939 ble flere hundre tusen koreanske arbeidere sendt til å arbeide i japanske fabrikker og i kullgruvene i Japan og på Sakhalin-halvøya, eller de måtte gjøre militærtjeneste i den japanske hæren. Størsteparten av de 45 000 koreanerne som arbeidet på Sakhalin under annen verdenskrig, ble tvangsflyttet dit. Tusenvis av unge koreanske kvinner, antageligvis så mange som 200 000, mange av dem tenåringer, ble tvunget til å tjene som sexslaver (såkalte "selskapsdamer") for den japanske hæren under umenneskelige forhold.

19)  Se Exposition of the Divine Principle, part II, chapter 6, The Second Advent, section 3.3.4., Messianic Prophecies. Cheong-gam-nok er en profetisk bok skrevet på 1300-tallet, i begynnelsen av Li-dynastiets periode. Ifølge boken vil en rettferdig konge, Cheong-do-ryeong ("han som kommer med Guds sanne ord"), komme til Korea. Boken har vært utsatt for forfølgelse fra herskerklassen opp gjennom århundrene. Japanerne brente boken. Kristne ser på den som overtro. Den koreanske religionen Cheondogyo , en kombinasjon av taoisme, konfucianisme og buddhisme, nevner Cheong-gam-nok-profetien i sine skrifter.

20)  Choson er navnet Korea fikk fra 1392, da general Li Song Gye tok makten etter å ha gjort opprør og utnevnt seg selv til konge. Choson-rikets periode regnes fram til 1910, da Japan annekterte Korea. Perioden blir også kalt Li-dynastiets periode.

21)  Se Åp 7,2-17.

22)  Den delte koreanske halvøya er en mikroutgave av den kalde krigens verden, som er delt i to maktblokker, den demokratiske og den kommunistiske. Den verdensomspennende konfrontasjonen mellom disse to leirene er på sitt mest intense i den demilitariserte sonen, som skiller Nord- og Sør-Korea. Sonen blir betraktet som en av verdens mest spenningsladede områder. Vi forstår også omfanget av denne konfrontasjonen i Korea gjennom den totale isolasjon det i dag er mellom Nord- og Sør-Korea. Ingen reisetrafikk mellom de to statene er nå mulig. Det finnes ingen handel-, telefon- eller postforbindelse. Fra 1953 til i dag har de to statene beskyldt hverandre for over 200 000 brudd på våpenhvileavtalen.
Vi kan forstå at Korea er et utvalgt land, som Gud virkelig elsker høyt. Han forberedte derfor det koreanske folk opp gjennom historien for at det skulle kunne motta Herren av Det annet komme. Av den grunn har Satan gjort sitt ytterste for å ødelegge det fundamentet Gud så møysommelig har bygd opp i Korea. Dette er den indre årsak til at Japan prøvde å ødelegge den koreanske kultur totalt og japanisere landet. Koreanerne måtte ta japanske navn. Det ble forbudt å undervise i det koreanske språk. Koreanerne måtte tilbe de japanske Shinto-gudene. Tusenvis av uskyldige unge koreanske kvinner ble tvunget til å tjene som sexslaver for den japanske hæren. Se fotnote 18.
Ikke nok med det: Så snart Korea ble befridd fra japansk imperialisme, angrep Satan landet med et nytt onde: gudsfornektende, totalitær, materialistisk kommunisme. Nord-Korea var den mest religiøse delen av halvøya. Pyongyang ble kalt "Østens Jerusalem". Det var også her både pastor Sun Myung Moon og hans kone Hak Ja Han ble født. Kommunistene har imidlertid helt utryddet religion fra Nord-Korea. Mange andre land var kommunistiske, men likevel greide Satan ikke å utrydde religion i noen av dem, slik han har greid å gjøre det i Nord-Korea. Han ville innføre det samme systemet i Sør-Korea også og ville ha lykkes allerede i 1950, hvis ikke den demokratiske verden, som representerer Guds side i kampen mot kommunismen, hadde kommet Sør-Korea til unnsetning på en utrolig måte. Sovjetunionen kunne ha brukt sin vetorett i Sikkerhetsrådet og stoppet hele FN-resolusjonen. Gud vet imidlertid hvorfor det ikke skjedde. FN-styrkene kom Sør-Korea til unnsetning. I tillegg befridde de også Sun Myung Moon. Han var i april 1948 blitt dømt til fem års hardt straffarbeid i en konsentrasjonsleir i Nord-Korea. Han hadde allerede sonet to og et halvt år da FN bombet Hungnam, industriområdet der denne dødsleiren lå. Vokterne flyktet, og Sun Myung Moon kunne spasere ut som en fri mann 4. oktober 1950. Han hadde overlevd et helvete, der de fleste døde etter seks måneder. I et befridd Nord-Korea var det også mulig for ham å komme seg til Sør-Korea. Han var en av de siste som forlot den nord-koreanske hovedstaden før kineserne inntok den. Pastor Moon gikk den lange veien fra Pyongyang til sørkysten av halvøya til fots sammen med to av sine disipler. Fra Pusan begynte han, som flyktning, på nytt å bygge det som etter hvert ble en verdensomspennende bevegelse.

23)  I The Jerusalem Bible er Matt 2,3 oversatt slik: "When King Herod heard this he was perturbed [foruroliget, bekymret], and so was the whole of Jerusalem". The Living Bible sier: "King Herod was deeply disturbed by their question, and all Jerusalem was filled with rumors." I Revised Standard Version leser vi: "When Herod the king heard this, he was troubled, and all Jerusalem with him".