1)  Korstogene var hærferder som riddere fra Vest-Europa foretok fra 1096-1254 for å erobre Palestina fra dets muslimske herskere. Det var sju større korstog og flere mindre. Inntil siste delen av 1000-tallet var pilegrimer og kjøpmenn fra Vesten blitt møtt med toleranse. Da de tyrkiske seldsjukkene tok Jerusalem i 1077, ble det imidlertid slutt på dette. Religiøs glød var motivasjonen til mange av deltakerne i korstogene, og "Gud vil det" ble deres krigsrop. Av og til var det imidlertid ren plyndrelyst som preget disse krigstoktene. Paven tok initiativet til de første fem korstogene. Det sjette (1228-29) ble ledet av den bannlyste tysk-romerske keiser Fredrik II og det sjuende (1248-54) av Ludvig IX den hellige av Frankrike. Korsfarerne kontrollerte Jerusalem fra 1099-1187 og fra 1229-44.

2)  Det oppsto et skisma (en deling) mellom pavene i Avignon og Roma fra 1378-1417. Se fotnote 28 i 14. kapittel.

3)  John Wycliffe (1320-84), engelsk reformator, som i sterke ordelag kritiserte paven og oppfordret kirken til å oppgi sine eiendommer og verdslige makt. Han kritiserte korrupsjonen blant presteskapet. Wycliffe var uenig i kirkens lære om nattverden. Etter hans død vedtok konsilet i Konstanz (1414-18) at han hadde produsert kjetterske skrifter. Hans bøker skulle derfor brennes og hans levninger graves opp. Hans tilhengere ble kalt lollardene. De brukte Wycliffes Bibel-oversettelse fra Vulgataen, den latinske oversettelsen som Hieronymus utarbeidet 382-405.

4)  En av de mest berømte av de reformatorene som vi kaller reformasjonens forløpere, er Jan Hus (1374-1415), en tsjekkisk teolog, universitetslærer og prest. Han var en tilhenger av Wycliffe. Hus var motstander av avlatshandelen og ble bannlyst og brent på bål som kjetter etter å ha blitt dømt til døden av konsilet i Konstanz, selv om han var blitt garantert fritt leide. Girolamo Savonarola (1452-98) var en italiensk predikant og reformator. Han var Firenzes øverste leder fra 1494-97. Etter å ha blitt bannlyst av paven, ble han hengt og brent. Johannes Ruchrath von Wesel (1400-81), tysk reformator, forkastet mange av den katolske kirkes doktriner og virksomheter. Det er Bibelen, hevder han, som er den høyeste autoritet i trosspørsmål, ikke paven. Ruchrath kritiserte avlatshandelen og ble dømt av Inkvisisjonen i 1479. Wessel Gansfort (1419-89), nederlandsk teolog, kritiserte også avlaten. Om Desiderius Erasmus fra Rotterdam (1467-1536), nederlandsk prest og humanist, er det blitt sagt at han la egget som Luther ruget ut. Erasmus viste åpen forakt for korrupsjonen innen Den katolske kirke. Han skrev mange satirer der han kritiserte munkeordnene og katolsk lære.

5)  Leo X, pave fra 1513-21, var en av renessansepavene. Han var ikke interessert i religion og ekskommuniserte Luther i 1521.

6)  Martin Luther (1483-1546), tysk reformator og teolog. Han ble presteviet i 1507 og ble professor i teologi i 1512. Luther ble berømt for sine 95 teser om avlaten. Han slo dem opp på katedraldøren i Wittenberg 31. oktober 1517, da dominikanermunken Johann Tetzel solgte avlatsbrev nær Wittenberg. Luther ble lyst fredløs i 1521. I motsetning til reformasjonens forløpere lyktes Luthers reformasjon på grunn av støtte fra tyske fyrster og riddere. Han fullførte sin oversettelse av Det nye testamente til tysk i 1522 og av Det gamle testamente i 1534. Et sentralt punkt i Luthers lære er rettferdiggjørelse av troen alene.

7)  Jean Calvin (1509-64), fransk reformator. Han var påvirket av Luther. Calvin forlot Frankrike i 1534 på grunn av forfølgelse og oppholdt seg deretter hovedsakelig i Sveits (Genève). Kalvinismen lærer at Bibelen er Guds lov. Noen mennesker er forutbestemt av Gud til evig frelse, andre til evig fortapelse. Guds majestet og forutbestemmelse er viktige deler av Calvins lære.

8)  Huldreich (Ulrich) Zwingli (1484-1531), reformator for det tysktalende Sveits. Han var opprinnelig katolsk prest. Zwingli var påvirket av Luther, men det oppsto uoverensstemmelser mellom de to angående nattverdslæren. Zwingli gjennomførte reformasjonen i Zürich, men ble drept i et slag med sveitsiske katolikker.

9)  Trettiårskrigen var egentlig flere kriger som fant sted i Mellom-Europa 1618-48 mellom protestanter og katolikker. Den protestantiske side besto av forskjellige allianser mellom statene i en protestantisk union: England, Nederland, Sverige, Danmark-Norge, det katolske Frankrike samt nordtyske fyrster. På katolsk side sloss Spania, Det tysk-romerske rike og medlemmer av den katolske liga i Tyskland, der hertugen av Bayern spilte en ledende rolle. Det lyktes å få slutt på krigshandlingene i Tyskland i 1648 gjennom fredsforhandlingene i Osnabrück og Münster i Westfalen i Tyskland, men krigen fortsatte til 1659 mellom Frankrike og Spania. Etter 1648 var Frankrike den ledende stormakt i Europa.

10)  René Descartes (1596-1650), fransk filosof som regnes som grunnleggeren av nyere filosofi. Han ble kjent for sin "metodiske tvil". Alt kan betviles (prøves kritisk), unntatt at man tviler. Dette er uttrykt i Descartes' berømte setning "Cogito, ergo sum" (Jeg tenker, altså er jeg til). Han så på dette fundamentale prinsippet som noe som ikke kunne rokkes av noen tvil, og noe som beviste hans egen eksistens som et tenkende vesen. Descartes utviklet også et bevis for Guds eksistens: Gud er fullkommen; et fullkomment vesen kan ikke mangle eksistens. Descartes forklarte forholdet mellom menneskets ånd og kropp som et Guds under.

11)  John Locke (1632-1704), britisk filosof og empirismens grunnlegger. Han hevdet at vi får alle våre idéer fra erfaringer, som kommer fra to kilder: sansning og refleksjon. Menneskets bevissthet er ved fødselen som et ubeskrevet blad, tabula rasa. Locke var en talsmann for et moderne, liberalt demokrati, basert på toleranse, åndsfrihet og ytringsfrihet. Hans idéer påvirket utformingen av den amerikanske grunnloven. Lockes religionsfilosofi var preget av deisme.

12)  Rasjonalismen er en filosofisk retning som bare ser på fornuft og tenkning, ikke sansene, som kilder til kunnskap.

13)  Noen av de viktigste filosofer innen empirismen er John Locke (1632-1704), George Berkeley (1685-1753) og David Hume (1711-76). Empirismen på 1600- og 1700-tallet var en reaksjon mot datidens ledende filosofiske retning i Europa, rasjonalismen.

14)  Deismen var en religionsfilosofisk retning som hovedsakelig var utbredt på 1700-tallet. Den begynte i Storbritannia. Edward Herbert of Cherbury regnes som deismens grunnlegger. John Toland, Matthew Tindal og Anthony Collins var andre viktige britiske deister. Deismen påvirket religiøs og filosofisk tenkning i Frankrike, Tyskland og USA. I Frankrike var Francois-Marie Arouet, alias Voltaire, (1694-1778) og Jean-Jacques Rousseau (1712-78) erklærte deister. I Tyskland hentet blant andre Gotthold Ephraim Lessing (1729-81) og Immanuel Kant (1724-1804) idéer fra deismen. Thomas Paine, Benjamin Franklin og Thomas Jefferson (amerikansk president fra 1801-09) var kjente amerikanske deister. Deistene var påvirket av Isaac Newton og så på universet som et mekanisk system. På samme måte som et urverk forutsetter en urmaker, furutsetter et mekanisk univers en skaper. Særlig for de franske deistene måtte religion baseres på fornuft, ikke på åpenbaring og mystiske, åndelige opplevelser. Gud var for dem naturens Gud og universets arkitekt. De hevdet at Gud trakk seg tilbake etter han skapte universet. Han blander seg ikke inn i naturens prosesser og menneskets aktiviteter. Deismen lærer at det er opp til oss mennesker å forandre verden. Vi kan ikke forvente Guds hjelp.

15)  David Friedrich Strauss (1808-74) var en kontroversiell, radikal tysk teolog. Han studerte under Hegel og utga i 1835-36 Das Leben Jesu, kritisch bearbeitet, som beskriver mange aspekter ved Jesu liv som rene myter.

16)  Ludwig Andreas Feuerbach (1804-72), tysk filosof. Han var opprinnelig venstre-hegelianer, men tok avstand fra Hegels idealisme og ble i stedet en foregangsmann for tysk materialisme. Feuerbach hevdet at mennesket skapte Gud som et uttrykk for menneskets lengsel etter det ideelle. Feuerbach ble også kjent for sin påstand "der Mensch ist was er isst" (Mennesket er hva det spiser). Hans meterialisme fikk stor betydning for Marx og Engels.

17)  Det oppsto snart to forskjellige tolkninger av Hegel. Høyre-hegelianerne tolket Hegel på en konservativ måte både politisk og religiøst. De nektet å godta at deres læremester sto for liberalisme og panteisme. Venstre-hegelianerne derimot understreket det revolusjonære i Hegels filosofi og anså ham for å være liberal demokrat og panteist.

18)  Uttrykket sosialistisk ble først brukt om ideene til Claude-Henri Saint-Simon (1760-1825) og Charles Fourier (1772-1837) i 1830-årene. Senere dukket det opp flere sosialistiske tenkere i Frankrike: Louis Auguste Blanqui (1805-81), Étienne Cabet (1788-1856), Louis Blanc (1811-82) og Pierre Joseph Proudhon (1809-65) er noen av de viktigste.

19)  Karl Marx (1818-83), tysk filosof og sosialøkonom, grunnlegger av den kommunistiske teori. Han var opprinnelig venstre-hegelianer og ønsket å produsere et vitenskapelig grunnlag for en sosialistisk ideologi. Marx brukte Hegels dialektikk for å forklare hvordan sosial utvikling skjer gjennom kamp mellom forskjellige klasser. Sosialismen er et uunngåelig resultat (syntese) av kampen mellom kapitalistene eller eierne (tese) og arbeiderne (antitese). I et kapitalistisk samfunn er således arbeiderklassen historisk bestemt til å ta makten gjennom revolusjon. Arbeiderne vil danne proletariets diktatur, som vil utvikle seg til å bli et klasseløst sosialistisk samfunn. Marx arvet også Feuerbachs materialisme og så på religion som noe som forhindret samfunnets utvikling. Marx utviklet et materialistisk syn på historien og hevder at det er økonomiske krefter som skaper historisk utvikling. Han utga sammen med Engels Det kommunistiske manifest i 1848. Hans hovedverk er Das Kapital.

20)  Friedrich Engels (1820-95), tysk filosof. Han var opprinnelig venstre-hegelianer. Engels inngikk et nært samarbeid med Karl Marx, og de grunnla sammen den dialektiske materialismen. Engels er spesielt kjent for sine teorier om naturens dialektikk.

21)  Dialektisk materialisme, utviklet av Marx og Engels, er det teoretiske grunnlaget for Marx' økonomiske lære og hans syn på historien. Dialektisk materialisme er en syntese av Hegels dialektikk og tysk materialisme. Det er dialektikken innen materien som har forårsaket utviklingen mot høyere livsformer. All historisk og sosial utvikling har materielle, samfunnsøkonomiske årsaker, som har med dialektiske motsetninger mellom klasser eller klasseinteresser å gjøre. Religion, moral, kultur og tenkning er oppstått på grunn av samfunnets materielle basis.

22)  Immanuel Kant (1724-1804), tysk filosof. Han var opptatt av erkjennelsesteori. Hans viktigste verk på dette området er Kritik der reinen Vernunft (1781). Der skjelner han mellom det aprioriske (det som er gitt på forhånd, som grunnlag for erkjennelser) og det aposterioriske (det som kommer til etterpå, det som skyldes erfaringene). Kant var sterkt interessert i det erkjennende subjekts rolle i erkjennelsesprosessen. På det moralfilosofiske område var Kants hovedverk Kritik der praktischen Vernunft (1788). Essensen av Kants streben etter fornuftsbaserte, allmenngyldige moralske lover er hans kategoriske imperativ: Du skal handle slik at prinsippet for din handling kan gjøres til en allmenngyldig lov. Plikten er for Kant det fundamentale moralske begrep.

23)  Johann Gottlieb Fichte (1762-1814), tysk filosof. Han var påvirket av Kant, men utviklet sin egen såkalte transcendentale idealisme. Fichte så på det sjelelige eller åndelige som tilværelsens basis. Han la grunnlaget for Hegels dialektikk. Fichte påvirket også Schopenhauer, Schelling og Kierkegaard.

24)  Friedrich Wilhelm Schelling (1775-1854), tysk filosof. Han så på det åndelige som det fundamentale i tilværelsen. Naturen uttrykker ånden på forskjellige utviklingstrinn. Mennesket representerer det høyeste trinn, der ånden når den høyeste bevissthet blant alle organiske vesener. Naturen er den synlige ånd og ånden den usynlige natur. Schelling så på kunst som den høyeste åndelige virksomhet, og han påvirket romantikken. Hans senere verker er preget av religiøs mystisisme.

25)  Georg Wilhelm Friedrich Hegel (1770-1831), innflytelsesrik tysk filosof. Han tilhørte den tyske idealisme, som begynte med Kant. Et sentralt begrep hos Hegel er Weltgeist (verdensånd), en absolutt og objektivt eksisterende ånd. Verdenshistorien er en manifestasjon av verdensåndens virksomhet. Et annet fundamentalt begrep i Hegels filosofi er dialektikken.

26)  Pietismen oppsto som en vekkelsesbevegelse i de lutherske kirker da Philipp Jakob Spener begynte å holde private oppbyggelsesmøter i mindre grupper (konventikler) i tillegg til gudstjenesten. Pietismen la vekt på en personlig omvendelse og et hellig liv. Den var en reaksjon mot den institusjonelle og kollektive kristendom og så på kristendommen som et personlig anliggende.

27)  Philipp Jakob Spener (1635-1705), tysk prest og reformator, pietismens far. Se fotnote 26.

28)  John Wesley (1703-91), britisk prest og metodismens grunnlegger. Han begynte som vekkelsespredikant i 1739 og ble kjent for sine store friluftsmøter. Wesley ville ikke opprette en frikirke og oppfordret sine tilhengere til å forbli innenfor den anglikanske kirke. Han møtte imidlertid motstand fra presteskapet og så seg nødt til å organisere et eget kirkesamfunn: metodistene. Navnet var opprinnelig et spottenavn, som bevegelsen fikk fordi de arbeidet metodisk med Bibel-studier. Wesley forkynte Guds nåde for alle og tok avstand fra Calvins predestinasjonslære.

29)  Charles Wesley (1707-88), britisk prest og salmedikter, som ble vekkelsespredikant i 1739. Han trakk seg fra metodistbevegelsen i 1761.

30)  George Fox (1624-91), britisk mystiker og predikant, som grunnla kvekerbevegelsen (The Society of Friends). Han la vekt på menneskets mulighet til å få kontakt med Gud gjennom sjelen. Fox forkynte "det indre lys". Han tilbrakte til sammen åtte år i fengsel på grunn av sine kontroversielle synspunkter.

31)  Fredsforhandlingene mellom de allierte og Tyskland fant sted i Versailles, nær Paris, og ble avsluttet 28. juni 1919. Fredsforhandlingene med Østerrike ble holdt i Saint Germain, med Ungarn i Trianon, med Tyrkia i Sèvres og med Bulgaria i Neuilly.

32)  Eneveldet var en styreform med en ekstrem konsentrasjon av makt hos én person. Denne herskerens makt var ikke innskrenket av andre politiske organer. Ludvig XIV (Solkongen) av Frankrike, konge fra 1643-1715, uttrykte dette i sitt berømte: "L'état, c'est moi" (Staten, det er jeg). Ludvig hevdet at han hadde fått makten til å styre direkte fra Gud. På 1600- og 1700-tallet hadde de fleste europeiske land enevelde.

33)  Den franske revolusjonen betegner de store forandringene det franske samfunn gikk gjennom fra 1789-99. Dyre kriger, et overdådig hoffliv, tunge skatter, en serie med uår samt kritikk av eneveldet fra opplysningstidens ledende tenkere, Voltaire, Montesquieu og Rousseau, dannet bakgrunnen til revolusjonen. Rousseau kritiserte eneveldet og uretten i det franske samfunn. Han hevdet at folk hadde rett til å gjøre opprør. Montesquieu ville innføre en fordeling av politisk makt på flere organer (se fotnote 37). Revolusjonen begynte som en konflikt mellom konge og adel. De mest innflytelsesrike i den såkalte tredjestanden (kjøpmenn, bankmenn, advokater, forfattere, butikkeiere, håndverkere og bønder) fikk imidlertid snart gjennomført at tredjestanden utgjorde den eneste lovlige nasjonalforsamling. Bastillen, en gammel festning i Paris, et symbol på det upopulære eneveldet, ble stormet 14. juli 1789. Opprøret i Paris spredte seg raskt, og bøndene gjorde opprør mot godseierne. Høsten 1789 ble den franske menneskerettighetserklæringen vedtatt. I den første fasen av revolusjonen fikk de rikeste innen tredjestanden stemmerett. Konge og adel fikk mindre makt. De geistlige aksepterte imidlertid ikke det nye systemet. De lavere klasser hadde dessuten oppnådd lite. Derfor fantes det flere grupper som ville føre revolusjonen videre. Frankrike fikk ny grunnlov i 1791. Under krigen mot Østerrike, som startet våren 1792, gjorde folket i Paris opprør mot høye priser og mangel på mat. Revolusjonen ble nå ført i en radikal retning. Danton, Robespierre og Marat ble revolusjonens ledere. Alle menn fikk stemmerett. Kongen (Ludvig XVI) ble anklaget for høyforræderi og henrettet 21. januar 1793. Dronningen led samme skjebne. Mange gjorde nå opprør mot revolusjonen. Dens ledere begynte derfor en intens jakt på dens fiender. De radikale jakobinerne gjennomførte terroren, som varte omtrent ett år fra juli 1793. Et diktatorisk styre ble opprettet. Revolusjonsdomstoler dømte virkelige og antatte politiske motstandere til døden. Massehenrettelser fulgte. I alt døde omtrent 20.000 mennesker. I 1794 fikk den såkalte Velferdskomitéen (Comité du salut public), det utøvende organ for den franske nasjonalforsamling under revolusjonen, diktatorisk makt. Velferdskomitéen fungerte som landets egentlige regjering fra april 1793 - oktober 1795. Turen kom imidlertid også til slutt til de revolusjonære lederne: Marat ble myrdet; Danton og hans tilhengere ble henrettet; Robespierre led samme skjebne. Etter disse henrettelsene kom de rikeste fra tredjestanden til makten. Reformer som var blitt satt ut i livet under reformasjonen, ble nå satt til side. Bare de rikeste fikk stemmerett. I alt kaoset som oppsto ble det til slutt nødvendig med en sterk mann som kunne rydde opp. Det fikk Frankrike da Napoleon Bonaparte tok makten ved et statskupp i 1799.

34)  Frihet, likhet og brorskap var den franske revolusjonens berømte slagord.

35)  The Glorious Revolution ("den ærerike revolusjonen") i 1688, også kalt the Bloodless Revolution, førte til at parlamentarismen ble befestet i England. Misnøye med Jakob (James) II's pro-katolske og eneveldige holdning gjorde at Vilhelm (William) av Oranien, gift med Jakobs eldste datter Maria, (Mary), ble invitert til å erstatte Jakob på tronen. Jakob fikk panikk og flyktet til Frankrike da Vilhelm landet i England med sine menn. Vilhelm og Maria ble så valgt som regenter. I 1689 ble folkets og parlamentets rettigheter fastslått gjennom Bill of Rights. Dette gjorde slutt på en langvarig kamp mellom konge og parlament.

36)  Den amerikanske revolusjonen, 1775-83, også kalt den nordamerikanske frigjøringskrigen, førte til at de tretten britiske koloniene på den nordamerikanske østkysten ble uavhengige av Storbritannia og ble en selvstendig stat, USA. Under krigen, i 1776, hadde koloniene allerede erklært sin selvstendighet som Amerikas Forente Stater (USA). Ved freden i Paris i 1783 anerkjente britene de tretten statenes uavhengighet. USA fikk da landet øst for Mississippi.

37)  I 1748 introduserte Charles-Louis de Montesquieu (1689-1755), fransk filosof og forfatter, sitt maktfordelingsprinsipp i L'Esprit des Lois (Lovenes ånd). Han hevdet at den politiske makt må fordeles på tre uavhengige institusjoner: en lovgivende (folkevalgt), en utøvende (konge eller regjering) og en dømmende (domstolene). Montesquieu var av den oppfatning at "den som har makt, er tilbøyelig til å misbruke den". En slik fordeling av statsmakten ville nettopp forhindre maktmisbruk. Hvert ledd skulle kontrollere de andre to. Hans maktfordelingsprinsipp har hatt stor innflytelse på politisk tenkning i vestlige land. Montesquieus idéer påvirket både den amerikanske og den franske forfatning.

38)  Den industrielle revolusjon er et uttrykk som først ble brukt av den engelske historikeren Arnold Toynbee (1852-83). Han brukte uttrykket for å beskrive den raske industrialiseringen som fant sted i England fra omtrent 1760-1840 på grunnlag av oppfinnelser og oppdagelser. Spinnemaskinen, den mekaniske vevstolen og dampmaskinen ble oppfunnet i denne perioden. Dampskip og jernbaner revolusjonerte transport. Dette var en overgangstid da fabrikkproduksjon ble etablert. Storbritannia ble det ledende industriland. Tekstilindustrien og jernindustrien ble helt omformet. Revolusjonen spredte seg til Belgia i 1820-årene. Deretter kom Tyskland og Frankrike med. På 1900-tallet ble den nordamerikanske industri den ledende i verden.

39)  Jonathan Edwards (1703-58), amerikansk prest og teolog, startet den store amerikanske vekkelsesbevegelsen i 1734. Han var tilhenger av den kalvinske predestinasjonslære.

40)  Den andre industrielle revolusjon er den nye utviklingen innen industri fra omkring 1870. Stål revolusjonerte byggeindustrien. Olje begynte å bli en viktig energikilde. Da dynamoen ble oppfunnet i 1870, lot det seg gjøre å produsere elektrisk strøm fra vannkraft og dampkraft. Glødelampen var en viktig oppfinnelse. Elektriske motorer kom i bruk senere. Radioen, telefonen, fotoapparatet, filmen, skrivemaskinen, symaskinen og sykkelen ble tatt i bruk rundt århundreskiftet. Snart kom også bilen og flyet.

41)  USA inntok en nøytral holdning da første verdenskrig begynte i 1914, men støttet de allierte med krigsmateriell. USA kom med i krigen for fullt i mars 1917, noe som medvirket sterkt til Tysklands nederlag i 1918.

42)  Russland var med i første verdenskrig fra begynnelsen inntil Lenin trakk landet ut ved fredsavtalen i Brest-Litovsk 3. mars 1918.

43)  Russland har hatt lite erfaring med den demokratiske styreform. I januar 1905 ble hundrevis av fredelige demonstranter drept av tsarens soldater foran Vinterpalasset i St. Petersburg. Dette førte til generalstreiker i storbyene, opprettelsen av revolusjonære sovjeter (råd) samt krav fra liberale ledere om å etablere en konstitusjonell forsamling. Tsar Nikolai II ble derfor nødt til å love reformer. Disse førte til opprettelsen av politiske partier og en riksdag (duma). Tsaren oppløste imidlertid dumaen ved flere anledninger. Den første verdenskrig ble en katstrofe for Russland. Den påførte befolkningen store lidelser. I de store byene var sult utbredt, etter at distribusjonsapparatet for mat- og råvarer ble lammet. Etter at sultende arbeidere og soldater fra garnisonen i Petrograd (navnet på St. Petersburg fra 1914) gjorde opprør, måtte Nikolai II gi fra seg makten 15. mars 1917. Dette var den såkalte februar-revolusjonen. (Ifølge den russiske kalender fant den sted i februar.) En provisorisk regjering ble dannet med fyrst Lvov som leder. Den besto til å begynne med av liberalere. De vedtok at Russland skulle fortsette å slåss i den første verdenskrig. Regjeringen eksisterte mindre enn seks måneder og gjennomgikk store forandringer fire ganger i løpet av denne perioden. Fra juli ble Aleksandr Kerenskij, en sosialist, statsminister. Regjeringen klarte aldri å takle de store problemene Russland sto stilt overfor. Det ble etterhvert mer og mer tydelig at den ikke var i stand til å gjenopprette en sterk statsmakt, unngå økonomisk kaos eller lykkes i krigen. Fra begynnelsen motarbeidet de revolusjonære sovjetene regjeringen. De sendte ut direktiver til de militære styrker om bare å adlyde ordrer fra sovjetene, ikke fra den provisoriske regjeringen. Sovjetene fikk mer og mer makt. En monarkistisk general, Lavr Kornilov, mislyktes i et kuppforsøk i september. Bolsjevikene, et revolusjonært eliteparti, fikk så et absolutt flertall i sovjetene i Moskva og Petrograd. Etter at partiledelsen hadde gitt sitt klarsignal, ledet Lenin et væpnet kupp 7. november og inntok Vinterpalasset i St. Petersburg, den provisoriske regjeringens tilholdssted. Bolsjevikene tok dermed over makten og dannet en ny regjering, Folkekommissærenes råd, under Lenins ledelse. Dette var den såkalte oktober-revolusjonen.

44)  Det var motsetninger mellom Østerrike-Ungarn og Serbia som gjorde at første verdenskrig begynte, etter at den østerriksk-ungarnske tronarvingen Franz Ferdinand og hans hustru var blitt myrdet i Sarajevo av en serbisk student 28. juni 1914. Keiserdømmet Østerrike-Ungarn ble oppløst ved freden i Saint Germain i 1919.

45)  Tyrkia sluttet seg til Sentralmaktene (Tyskland og Østerrike-Ungarn) i oktober 1914.

46)  Som en reaksjon mot et despotisk styre som motarbeidet ethvert forsøk på reform, tok en hemmelig opposisjonsgruppe, ung-tyrkerne, makten i Tyrkia i 1908. De introduserte flere liberale reformer og et parlamentarisk styre. Etter hvert utviklet ung-tyrkernes styre seg imidlertid til et militært diktatur. De førte en aggressiv tyrkifiseringspolitikk. Under den ung-tyrkiske juntaen ble omtrent 800 000 av landets kristne armenske minoritet massakrert bare i årene 1915-17. Dette er et tall som ble bekreftet av det osmanske tyrkiske innenriksministerium i mars 1919, etter at ung-tyrkerne hadde mistet makten høsten 1918. Hvis vi tar for oss hele perioden fra 1895-1923, blir tallet atskillig høyere. I tillegg gjennomførte Tyrkia en deportasjon av den kristne greske befolkningen i 1923. Den kristne del av den tyrkiske befolkningen utgjør nå bare 0,5%.

47)  USA kom med i krigen da japanerne angrep den amerikanske flåtebasen Pearl Harbour på Hawaii 7. desember 1941. Dagen etter erklærte USA (samtidig med Storbritannia) Japan krig. Tyskland og Italia erklærte USA krig 11. desember. Krigen var til da blitt utkjempet i Europa. Nå var den blitt en global krig.

48)  Japan kom med i krigen 7. desember 1941, da landet angrep Pearl Harbour. Japan kapitulerte 15. august 1945 (og undertegnet kapitulasjonspapirene 2. september) etter atombombe-angrepene på Hiroshima 6. august og Nagasaki 9. august.

49)  23. august 1939 hadde Tyskland og Sovjetunionen inngått en ikke-angrepspakt. 22. juni 1941 begynte imidlertid tyskerne, støttet av Finland og Romania, et større angrep på Sovjetunionen. Vestmaktene begynte snart å forsyne de sovjetiske styrker med våpen og materiell.
På Jalta-konferansen i februar 1945 inviterte Roosevelt Stalin til å være med på å bekjempe Japan i det fjerne Østen. Stalin lovet å bli med to-tre måneder etter Tysklands kapitulasjon. Tyskland kapitulerte på alle fronter 7. mai. Ved Potsdam-konferansen i juli oppmuntret fremdeles amerikanske militære ledere Sovjetunionen til å ta del i krigen mot Japan. Stalin erklærte likevel ikke krig mot Japan før 8. august, to dager etter at en atombombe var blitt sluppet over Hiroshima. Dagen etter gikk sovjetstyrkene inn i Mandsjuria og landet også på nordspissen av Korea samme dag. Dette var like før Japan likevel overga seg (15. august). Derfor var Sovjetunionens medvirkning til Japans nederlag minimal. Resultatet av Sovjetunionens deltakelse ble imidlertid et delt Korea.