1)  "Wolli-kaeyo" (An Outline of the Principle, Level Five) er planlagt.

2)  Konstantin den store og hans svoger Licinius, som førstnevnte delte riket med fra 314 til 324, utstedte i 313 det såkalte Milano-ediktet, som sikret allmenn religionsfrihet og medførte en viss begunstigelse for de kristne.

3)  Theodosius I den store var romersk keiser 379 - 395. Han begunstiget den kristne kirke, og ved et edikt i 392 forbød han all hedensk gudsdyrkelse.

4)  Det var lenge strid om hvilke skrifter som skulle utgjøre den samlingen av hellige skrifter som blir kalt Det nye testamente. På synodene i Hippo (393) og Kartago (397) ble 27 skrifter, de som Det nye testamente består av i dag, anerkjent som autorative.

5)  Patriark var fra 300-tallet et hedersnavn for biskopene i Roma, Alexandria, Antiokia, Konstantinopel og Jerusalem. Paven bruker fremdeles tittelen Vestens patriark.

6)  Hunnerne var et krigersk, mongolsk nomadefolk, som invaderte Europa fra og med 375 e.Kr. Dette satte i gang den store germanske folkevandring.

7)  Leo III var pave 795 - 816. Han fikk støtte fra Karl den store og takket Karl ved å krone ham til romersk keiser i 800 e.Kr.

8)  Karl den store (Charlemagne på fransk) (742 - 814), sønn av Pipin den lille, var konge i det frankiske rike, som var blitt grunnlagt og kristnet av Klodvig omkring år 500 e.Kr. Karl regjerte fra 768 til 814. Han ble kronet til keiser i Peterskirken i Roma juledag år 800. Dermed ble frankernes ambisjoner om å overta det gamle Romerrikets plass i Vesten realisert. Karl betraktet seg selv da også som de romerske keiseres arvtaker. Karls rike strakte seg fra Elben i øst til Katalonia i Spania i vest, fra Danmark i nord til Roma i sør. I perioden fra Karl den stores kroning og fram til reformasjonen spilte kirken en helt dominerende rolle på de fleste av livets områder. Den hadde stor verdslig makt og store eiendommer. Fram til 1300-tallet hadde kirken monopol på boklig lærdom. Kirken hadde også en sentral organisasjon med et felles språk. Selv om Karl den stores rike ble delt flere ganger fra 843 og fram til utgangen av denne ca 120 år lange perioden som vi betegner som det kristne rikes tidsalder, beholdt likevel karolingerne tronen i østriket fram til 911 og i vestriket fram til 987. I Italia ver det karolingiske konger fram til 924.

9)  Frankerriket ble delt i 843 ved forliket i Verdun. Karl den stores rike ble forent igjen en kort tid under Karl den tykke, sønn av Ludvig den tyske. Karl den tykke var konge over Øst-Franken og Italia og ble i 885 også konge over Vest-Franken, da karolinggrenen der døde ut. Han ble først avsatt i Øst-Franken og døde så i 888. Dermed ble Frankerriket definitivt delt.

10)  Ludvig II den tyske (804 - 876) var sønn av Ludvig den fromme. Ludvig II den tyske ble konge over de frankiske områdene øst for Rhinen ved riksdelingen i Verdun 843. Ved Mersenavtalen i 870 fikk han også deler av Lothars rike. Dermed hadde østfrankerriket tatt form.

11)  Karl II den skallete (le Chauve på fransk) (823 - 877) fikk ved forliket i Verdun vestdelen av det frankiske rike (omtrent det nåværende Frankrike). Han ble sett på som den første konge av Frankrike, selv om Frankrike da ikke var stort mer enn et begrep.

12)  Lothar I (795 - 855) ble kronet i 823, men da hans far, Ludvig den fromme, døde, gjorde Lothars to brødre opprør. Ved riksdelingen i Verdun fikk brødrene kongetittel, og Lothar ble keiser over det midterste riket (Francia media på latinsk), som besto av Italia og en landstripe som strakte seg helt opp til Frisland. Etter Lothars død delte Karl den skallete og Ludvig II den tyske hans land ved Mersenavtalen 870.

13)  Henrik (Heinrich) I Fuglefanger (ca. 875 - 936) var en saksisk hertug. I 911 døde den karolingiske linje ut i østfrankerriket, og Henrik ble valgt til dets konge i 919. Han samlet frankere og saksere og ble senere også godkjent av schwabere og bayrere. Han tok Lothringen fra vestfrankerne. På denne måten la han grunnen til sin sønns (Otto I) store makt.

14)  Das Heilige Römische Reich Deutscher Nation ble fra 1400-tallet den offisielle betegnelsen for det tysk-romerske rike som ble grunnlagt i 962, da den tyske kong Otto I den store, sønn av Henrik I, ble kronet til romersk keiser. Riket varte helt fram til 1806. Fra midten av 1200-tallet ble keiserdømmet hovedsakelig begrenset til Tyskland.

15)  Se 1. Kong 12,26-33.

16)  Nordriket ble erobret og ødelagt av assyrerne, et krigersk folkeslag, i år 722 f.Kr. Allerede under Tiglat-Pileser III, konge av Assyria 744-727 f.Kr., invaderte assyrerne nordriket og tvang mange israelitter til å forlate sitt land (2. Kong 15,29). I 722 f.Kr. erobret assyrerne Samaria, og ifølge assyrernes egne nedtegnelser tok de over 27,000 av innbyggerne i Samaria med seg til Assyria (2. Kong 17,23). Assyrerkongen fikk andre folkeslag til å bosette seg i Samaria i stedet. Nordriket var da knekket og ble aldri igjen en uavhengig nasjon.

17)  Se 2. Kong 24,10-12.

18)  Se Dan 1,1-6. Juda var en vasallstat under Babylon fra 605-602 f.Kr. (2. Kong 24,1).

19)  Se 2. Kong 24,14-16 og 2. Kong 25,11-12 samt Jer 39,1-10.

20)  Se Jer 25,11-12 og Jer 29,10.

21)  Se Esra 1,1-4.

22)  Se Esra 2; Esra 7,7-9 og Esra 8,1-14; Nehemja 2,1-11.

23)  Bonifatius VIII var pave fra 1294-1303. Disse årene var preget av konflikt med flere europeiske konger, spesielt de franske. Denne konflikten representerte vendepunktet i middelalderens maktkamp mellom pave og konge. Bonifatius bannlyste blant annet Filip IV av Frankrike og insisterte på at paven sto over verdslige fyrster. Franskekongen begynte å kreve skatt av geistligheten. En gang arresterte han en biskop og anklaget ham for landsforræderi. I 1303 kom Filip IV's menn til Italia for å ta paven med seg tilbake til Frankrike. De overfalt ham og holdt ham fanget i to dager. Paven døde imidlertid få uker senere.

24)  Filip IV den smukke (le Bel på fransk) var fransk konge 1285-1314. Han omga seg med en krets av rådgivere og rettslærde (legistene) som utarbeidet et teoretisk fundament for kongens makt. Legistene hevdet at kongen hadde sin makt fra Gud alene. Forholdet til paven ble en maktkamp. Filip tillot f eks ikke at sølv og gull kunne bli tatt ut av landet. Dermed mistet paven sine franske inntekter. Pavenes "babylonske landflyktighet" begynte under Filip IV i 1309.

25)  I 1305 ble erkebiskopen av Bordeaux valgt til pave etter fransk press. Han tok navnet Clemens V og var pave fra 1305-14. Han flyttet aldri til Roma. En av grunnene var at han ble utsatt for press fra franskekongen. Etter en tid slo han seg ned i Avignon. Clemens utnevnte mange franske kardinaler som en motvekt mot de mange italienske.

26)  Ca 82% av kardinalene som ble utnevnt i perioden da paven var i Avignon, var franskmenn.

27)  Gregor XI var pave fra 1370-78. Han skjønte at det var nødvendig å vende tilbake til Roma. Noen hevder at det var Katarina fra Siena (1347-80), en kristen mystiker, som fikk ham til å beslutte seg. I hvert fall ankom paven Roma i 1377.

28)  Da Urban VI, en italiener, ble valgt til pave i 1378, var flere kardinaler ikke enige i hans strenge reformplaner, samt måten han var blitt valgt på. Derfor valgte de i stedet Clemens VII som motpave. Det oppsto så væpnede kamper om kontrollen over Roma mellom tilhengerne av de to rivaliserende pavene. Clemens VII dro i 1381 til Avignon. Det representerte begynnelsen på skismaet mellom pavene i Roma og Avignon, en deling av kirken som begynte fra dens toppsjikt. Dette fikk politiske og religiøse konsekvenser. Italia, Det hellige romerske rike, Ungarn, England og Skandinavia støttet Urban VI. Frankrike, Spania og Skottland derimot foretrakk Clemens VII. Problemet fortsatte etter Urbans død i 1389. Kardinalene som hadde støttet ham, fortsatte å velge sin egen pave, mens de som støttet paven i Avignon, valgte en annen. De to pavene sto hver på sitt.
Grupper av kardinaler begynte etter hvert å diskutere hvordan de kunne gjøre slutt på skismaet. Et allment kirkemøte (konsil) ble holdt i Pisa i 1409, men begge pavene nektet å delta. Kardinalene avsatte begge to og valgte i stedet Alexander V med sete i Pisa. Hverken paven i Roma eller paven i Avignon anerkjente Alexander, så nå hadde man tre paver. I tillegg var et nytt problem oppstått i Pisa: Kunne et konsil stå over paven når det gjaldt å ta beslutninger innen kirken?
Problemet med tre paver ble endelig løst gjennom konsilet i Konstanz 1414-18. (Konsilet fordømte også John Wycliffe og dømte Jan Hus fra Praha til døden ved brenning.) Etter at to paver var tvunget til å trekke seg, og én trakk seg selv, ble Martin V valgt i 1417. Spørsmålet om det var konsilet, som hadde utnevnt ham, eller om det var paven selv som hadde den øverste makt, fortsatte imidlertid å være et problem. Dette ble helt åpenlyst under konsilet i Basel i 1431. Paven, Eugenius IV (1431-39) var ikke interessert i å delta. Han ga ordre om at konsilet måtte oppløses. Deltagerne hørte imidlertid ikke på paven. Fra 1438 var det to slike konsiler, ett i Basel og ett først i Ferrara og senere i Firenze. Konsilet i Basel avsatte Eugenius IV i 1439 og valgte Felix V (1439-49) som motpave. Nok en gang var det to rivaliserende paver. Krisen ble først løst i 1449, da Felix ble presset til å trekke seg. Konsilet i Basel ble da oppløst. Fra da av utgjorde ikke lenger konsilene en reformbevegelse innen kirken. (Omtrent hundre år senere, ved konsilet i Trient 1545-63, ble spørsmålet om kirkens høyeste makt igjen diskutert. Siden da har paven vært anerkjent som den høyeste kirkelige instans.)
Tiden med de såkalte renessanse-pavene begynte da Nikolaus V (1447-55) ble valgt til pave. Han var mest opptatt av humanisme og å forbedre Romas arkitektur. Pius II (1458-64) var også kjent som en humanist. Paul II (1464-71) var mest opptatt av pavens verdighet, sitt eget rykte og store prosesjoner. Sixtus IV (1471-84), som lot oppføre Det sixtinske kapell, utnevnte seks av sine egne nevøer til kardinaler og var sterkt involvert i politiske intriger. Sixtus benyttet seg av salget av såkalte avlatsbrev. Alexander VI (1492-1503) var en umoralsk rikmann og slu politiker som brukte både vold og list. Han ble omtalt av Savonarola, en reformator fra Firenze, som den verste representant for umoralen innen kirken. Alexander døde antagelig av gift som var tiltenkt en kardinal. Julius II (1503-13), en venn av kunst og vitenskap, hadde liten interesse for kirken og var mest opptatt av dens politiske makt. Leo X (1513-21) var ikke interessert i religion. Han utskrev den alminnelige avlat for å skaffe nok midler til å fullføre Peterskirken. Leo ekskommuniserte Luther i 1521. Hadrian VI (1522-23), en nederlender, ville reformere kirken og fjerne avlatshandel og nepotisme, men døde etter bare ett år som pave. Paul III (1534-49), derimot, representerte en intern katolsk reformbevegelse. Han utnevnte en rekke reform-katolske kardinaler og nedsatte en kommisjon for å forbedre den katolske kirke. Jesuittordenen ble stiftet i 1534 og stadfestet av paven i 1540. Dette var også noe som styrket pavedømmet.

29)  Juda kom under det persiske riket da kong Kyros inntok Babylon i 539 f.Kr. Omtrent to hundre år senere beseiret Aleksander den store av Makedonia perserne og utnevnte sin egen administrasjon over Juda. Den styrte i perioden 332-320 f.Kr. Da Aleksanders rike ble delt, kom Juda først under egyptisk (320-198) og deretter under syrisk styre (198-164). Det utvalgte folket kom under romersk herredømme 63 f.Kr. etter at Juda hadde vært en uavhengig stat fra 128 f.Kr.