| 1. | GODTGJØRELSESBETINGELSER OG PARALLELLITET MELLOM TIDSALDRENE I GUDS GJENOPPREISNINGSARBEID |
| 2. | INNDELINGEN AV GJENOPPREISNINGSHISTORIENS TIDSALDRE BASERT PÅ TIDSIDENTITET |
| 1. | GODTGJØRELSESBETINGELSER OG PARALLELLITET MELLOM TIDSALDRENE I GUDS GJENOPPREISNINGSARBEID |
Hensikten med Guds gjenoppreisningsarbeid er å realisere skapelsens hensikt. Dette vil bli fullført gjennom Messias. Det er derfor det falne menneskes del av ansvaret å forberede fundamentet for Messias, dvs det fundament som er nødvendig for at Messias skal kunne komme. Dette ansvaret består i å gjenoppreise trosfundamentet og det substansielle fundamentet gjennom godtgjørelsesbetingelser.
Hva skjer så når de sentrale personer med ansvar for visse deler av Guds gjenoppreisningsarbeid mislykkes i å oppfylle de godtgjørelsesbetingelsene som de har ansvar for? Gud er absolutt, og det mål han har satt seg med sitt gjenoppreisningsarbeid, er også absolutt. Derfor skal det definitivt realiseres (Jes 46,11). Av den grunn, og for igjen å ha noen til å utføre sin vilje, velger Gud andre til å erstatte sentrale personer som mislykkes, selv om dette forlenger gjenoppreisningshistorien. Når Gud, selv etter flere tusen år, velger ut en ny sentral person, får vi en epoke der de mennesker som han er omgitt av, og de betingelser som er skapt av epokens rådende forhold og begivenheter, ligner på dem som fantes da hans forgjenger ble utvalgt. At mennesker, omstendigheter og begivenheter med grunnleggende likhetspunkter dukker opp igjen opp gjennom gjenoppreisningshistorien kalles "parallellitet mellom tidsaldrene i Guds gjenoppreisningsarbeid". Dette skjer i samsvar med Guds gjenoppreisningsarbeid, som utvikler seg gjennom godtgjørelse.
Hvilke fundamentale faktorer skaper så denne parallelliteten mellom tidsaldre i gjenoppreisningshistorien? Fundamentalt sett utgjør disse faktorene Guds og menneskets anstrengelser for å gjenopprette fundamentet for Messias gjennom godtgjørelse. Parallelliteten mellom tidsaldre har med andre ord med to ting å gjøre: trosfundamentet og det substansielle fundamentet. Trosfundamentet opprettes som før nevnt av en sentral person over en viss tidsperiode gjennom det som utgjør den nødvendige betingelsen. Det substansielle fundamentet dreier seg om å opprette godtgjørelsesbetingelser for å fjerne den falne naturen.
Fundamentet for Messias har vokst i omfang, fra familienivå til det nasjonale og det globale plan. Alle faktorene som utgjør dette fundamentet, har gått gjennom en tilsvarende utvikling. Dette skjer fordi Gud utvider omfanget av sitt arbeid for å kunne gjenoppreise alt det tapte når hans gjenoppreisningsarbeid forlenges på grunn av at mennesket ikke oppfyller sitt ansvar. Da for eksempel det utvalgte folket som hadde ansvaret for det nasjonale fundamentet for Messias, feilet, valgte ikke Gud å gi et annet folk ansvaret for gjenoppreisningsarbeidet på det nasjonale plan. I stedet iverksatte Gud sin plan for gjenoppreisning på det globale plan. Hvis arbeidet for å realisere Guds plan for gjenoppreisning på verdensplan lykkes, vil alt det som gikk tapt på det nasjonale plan, dermed bli gjenvunnet. En global seier gjenoppreiser altså en tidligere fiasko på det nasjonale nivå.
| 2. | INNDELINGEN AV GJENOPPREISNINGSHISTORIENS TIDSALDRE BASERT PÅ TIDSIDENTITET |
2.1. Inndelingen av tidsaldrene
I og med at fundamentet for Messias på familienivå ble etablert, sentrert om Abrahams familie, ble for første gang i menneskets historie et seierrikt fundament som Gud kunne bruke, dannet her på Jorden. Endelig, fra Abrahams familie, var det tilstrekkelig grunnlag til at Gud virkelig kunne utføre sitt gjenoppreisningsarbeid. Hvilken betydning hadde da menneskehetens historie før Abraham?
Før det seierrike fundamentet ble opprettet, hadde Abraham mislykkes med sitt første offer. Hans fiasko førte til at alt som var oppnådd forut for det seierrike fundamentet, ble gitt til Satan. Resultatet ble derfor at historien før Abraham bare kom til å dreie seg om å forberede et fundament for arbeidet med å realisere Guds gjenoppreisningsplan. Abrahams etterkommere var det folket som Gud utvalgte for dette arbeidet. Slik det hele utviklet seg, kan vi beskrive perioden fra Adam til Abraham som en epoke da grunnlaget for Guds gjenoppreisningsarbeid ble opprettet. Denne perioden kalles derfor "den av tidsaldrene i gjenoppreisningshistorien da grunnlaget for gjenoppreisning ble lagt".
Hvis vi tar utgangspunkt i tidsidentiteten til de forskjellige parallelle epokene i gjenoppreisningshistorien, blir denne perioden tidsalderen med symbolsk tidsidentitet. Det var da Gud ønsket å opprette fundamentet for Messias på familieplan gjennom sitt gjenoppreisningsarbeid.
Perioden fra Abrahams familie til Jesus var en tidsalder da alt som var gått tapt i den foregående tidsalder, måtte gjenoppreises gjennom godtgjørelse. Derfor kaller vi denne perioden "den av tidsaldrene i gjenoppreisningshistorien som representerer gjenoppreisning". Hvis vi tar utgangspunkt i tidsidentiteten til de forskjellige parallelle epokene i gjenoppreisningshistorien, representerer denne perioden tidsalderen med billedlig tidsidentitet. Det var da Guds gjenoppreisningsarbeid skulle opprette fundamentet for Messias på det nasjonale plan.
Jesus kom for å fullføre gjenoppreisningsarbeidet. Hvis jødedommens og jødefolkets representanter hadde fulgt Jesus, ville Guds gjenoppreisningsarbeid ha blitt fullstendig fullført på den tiden. Menneskets syndige og onde historie ville ha tatt slutt. En ny historie med Gud i sentrum, og i overensstemmelse med skapelsens ideal, ville ha begynt. Den "nye himmel" og den "nye Jord" som Bibelen omtaler, ville ha blitt opprettet på den tiden. Men på grunn av det utvalgte folks manglende tro på Jesus, måtte han gå korsets vei. Dette førte til at Guds gjenoppreisningsarbeid ikke lot seg fullføre. Jesus kunne ikke annet enn å love Det annet komme. Tiden for Det annet komme ble således de troendes håp.
Følgelig kunne ikke Guds gjenoppreisningsarbeid bli fullført i tidsalderen fra Jesu korsfestelse til Det annet komme. Denne epoken representerer derfor en forlengelse av tidsalderen for gjenoppreisning og ble en periode som gjenoppreiste sistnevnte tidsalder gjennom godtgjørelse. Tiden fra korsfestelsen til Det annet komme kalles derfor "forlengelsen av tidsalderen for gjenoppreisning". Hvis vi tar utgangspunkt i tidsidentiteten til de forskjellige parallelle epokene i gjenoppreisningshistorien, representerer denne perioden tidsalderen med substansiell tidsidentitet. Det var epoken da Guds gjenoppreisningsarbeid skulle opprette fundamentet for Messias på verdensplan.
2.2. Hva parallelliteten mellom de tre tidsaldrene i Guds gjenoppreisningsarbeid besto i
Som allerede forklart i begynnelsen av dette kapitlet, har hver av de tre ovennevnte tidsaldrene i Guds gjenoppreisningsarbeid til hensikt å opprette fundamentet for Messias. Derfor, og fordi dette er noe som avhenger av at mennesket oppfyller sin del av ansvaret, kan vi se hvordan menneskehetens historie viser en parallellitet mellom tidsaldre, der lignende betingelser, begivenheter og personer dukker opp. Vi skal her ta for oss tidsalderen med billedlig tidsidentitet (perioden fra Abraham til Jesus) og tidsalderen med substansiell tidsidentitet (fra Jesus til Det annet komme). I en fremtidig publikasjon, som vil bli en videregående forklaring av Prinsippene [1] , skal vi se på hvordan disse to tidsaldrene ligner på tidsalderen med symbolsk tidsidentitet (tidsalderen fra Adam til Abraham).
I tidsalderen for gjenoppreisning var det utvalgte Israel-folket det sentrale folk med ansvar for å fremme Guds gjenoppreisningsarbeid. Den sentrale historiske oversikt over denne perioden får vi naturligvis fra Israel-folkets historie, med jødedommen i en sentral rolle. En detaljert beskrivelse av dette finner vi i Det gamle testamente.
I epoken som representerer forlengelsen av tidsalderen for gjenoppreisning, var det sentrale folk, som var ansvarlig for å fremme Guds gjenoppreisningsarbeid, ikke Israel, men de kristne som trodde på og fulgte Jesus. De kristne arvet Israels oppgave og ble derfor "det andre Israel". Derfor gir kristendommens historie oss en oversikt over den sentrale historiske utvikling i denne tidsalderen i Guds gjenoppreisningsarbeid.
Tidsalderen for gjenoppreisning er inndelt i seks delperioder: perioden med slavearbeid i Egypt, dommernes tidsalder, det forente kongerikes tidsalder, det delte kongerikes (nordrikets og sørrikets) tidsalder, perioden med jødefolkets babylonske fangenskap og hjemkomst samt forberedelsesperioden for Messias' komme.
Epoken som utgjør forlengelsen av tidsalderen for gjenoppreisning, kan likeledes inndeles i seks delperioder: perioden med forfølgelse i Romerriket, perioden med de kristne kirker under patriarkalsk styre, det kristne rikes tidsalder, det delte kristne rikes (østfrankerrikets og vestfrankerrikets) tidsalder, perioden med pavens eksil og tilbakekomst samt forberedelsesperioden for Messias' annet komme.
De nesten to tusen årene som skiller de to periodene, er ikke den eneste forskjellen mellom tidsalderen for gjenoppreisning og epoken som representerer dens forlengelse. Det finnes også forskjeller når det gjelder folk, naturlige omgivelser og kulturell bakgrunn. Ikke desto mindre er det klare paralleller mellom hver av de seks delperiodene i tidsalderen for gjenoppreisning og deres tilsvarende delperiode i epoken som utgjør forlengelsen av tidsalderen for gjenoppreisning. Hva disse parallellene består i, er beskrevet nedenfor. Disse bemerkelsesverdige likhetene er et klart uttrykk for at menneskehetens historie har utviklet seg i samsvar med den levende Guds ustanselige gjenoppreisningsarbeid basert på godtgjørelse.
2.2.1. Perioden med slavearbeid i Egypt og perioden med forfølgelse i Romerriket.
Perioden med slavearbeid i Egypt var et resultat av Abrahams mislykte offer. Det er perioden da Jakobs 12 sønner og familie på 70 personer dro til Egypt, som representerte den satanske verden. Deres etterkommere led forferdelig under egypterne. Perioden med forfølgelse i Romerriket var et resultat av at jødene feilet i å tro på Jesus. Det er perioden da Jesu 12 apostler, 70 disipler og de første kristne opplevde en forferdelig forfølgelse i Romerriket, som representerte den satanske verden.
Det utvalgte folk forble trofaste mot Gud da det ble tvunget til å trelle og slite for egypterne i den omtrent 400 år lange perioden med slavearbeid i Egypt. Til tross for at de ble mishandlet, praktiserte de omskjærelse, bar fram ofre og holdt sabbaten. På samme måte forble de kristne trofaste mot Gud og levde et selvoppofrende liv i de ca. 400 årene med forfølgelse i Romerriket. Til tross for det presset de var utsatt for, holdt de nattverd og dåp, ofret seg selv som martyrer, og holdt sabbaten.
Da den ca. 400 år lange perioden med tvangsarbeid i Egypt nærmet seg slutten, utvalgte Gud Moses til å overvinne farao og lede israelittene til nye omgivelser i Kanaan-landet. På samme måte ble den forfulgte kristne kirke offisielt anerkjent i år 313 e.Kr [2] . Kristendommen ble så Romerrikets statsreligion ved et lovvedtak i år 392 e.Kr [3] . På denne måten opplevde de kristne for første gang gjenoppreisning fra den satanske verden til et åndelig "Kanaan".
Etter perioden med trellarbeid i Egypt mottok Moses de ti bud på Sinai-fjellet. De utgjør kjernen i Det gamle testamente. Ved å akte og ære steintavlene, tabernaklet og paktens ark, forberedte det utvalgte folk, det første Israel, seg til å ta imot Messias. Mot slutten av perioden med forfølgelse i Romerriket samlet likeledes det utvalgte folket, "det andre Israel", Jesu ord og apostlenes skrifter. Det ble bestemt hva Det nye testamente skulle bestå av [4] . Kirker ble opprettet basert på Det nye testamente. Dette førte til at grunnlaget som skulle forberede verden for Det annet komme, ble utvidet.
2.2.2. Dommernes tidsalder og perioden med de kristne kirker under patriarkalsk styre.
I 400-års perioden etter at Josva og Kaleb hadde ført israelittene inn i Kanaan, ble de ledet av dommere. En dommer hadde en tredelt oppgave; han var på samme tid profet, yppersteprest og konge. I perioden med de kristne kirker under patriarkalsk [5] styre ble de kristne ledet av patriarkene. Hvis vi tar utgangspunkt i hvordan Gud har utført sitt gjenoppreisningsarbeid, forstår vi at patriarkenes oppgave lignet på den dommerne hadde.
Etter at Israel-folket var gått inn i Kanaan-landet, ble hver stamme tildelt land. Basert på dette begynte et feudalsamfunn å utvikle seg, der dommerne hadde en sentral rolle. Etter at de kristne var blitt befridd fra Romerrikets undertrykkelse, ble likeledes den kristne tro spredt blant de germanske stammene som hadde vandret inn i Vest-Europa på grunn av hunnernes invasjon [6] fra Mongolia i det fjerde århundre. I nye omgivelser og i nytt land i Vest-Europa ble grunnlaget lagt for et kristent feudalsamfunn.
2.2.3. Det forente kongerikes tidsalder og det kristne rikes tidsalder.
Tidsalderen da dommere ledet det første Israel tok nå slutt, og det forente kongerikes tidsalder begynte. Tre personer tok over det som hadde vært én dommers oppgave. Dermed ble Israel ledet av profeter, yppersteprester og konger. På samme måte begynte det kristne rikes tidsalder, og perioden da patriarkene personlig ledet "det andre Israel", tok slutt. I stedet begynte munker, paver og konger å lede "det andre Israel".
Det forente kongerike begynte da en av israelittene, Saul, ble utvalgt til å bli den første konge, og Guds profet Samuel salvet ham. På samme måte begynte det kristne rike da pave Leo III [7] kronte Karl den store [8] . Sett ut fra Guds gjenoppreisningsarbeid ble dermed Frankerriket det kristne rike.
| 2.2.4. | Det delte kongerikes (nordrikets og sørrikets) tidsalder og det delte kristne rikes (østfrankerrikets og vestfrankerrikets) tidsalder. |
Det kristne rike som begynte med Karl den store, ble også delt. Det ble først delt i tre deler [9] - det østfrankiske riket (Ludvig den tyskes [10] rike), det vestfrankiske riket (Karl den skalletes [11] rike) og det mellomste riket (Lothars [12] rike). Dette skjedde på grunn av motsetningene mellom Karl den stores sønnesønner. Da Henrik I [13] ble konge i Øst-Franken i år 919, begynte det delte kristne rikes tidsalder. Italia kom snart under østfrankisk herredømme. Riket ble da delt i det østfrankiske riket (det tysk-romerske rike, som senere ble kalt Det hellige romerske rike [14] ) og det vestfrankiske riket (Frankrike). Østriket var i abel-posisjon og vestriket i kain-posisjon.
| 2.2.5. | Perioden med jødefolkets babylonske fangenskap og hjemkomst og perioden med pavens eksil og tilbakekomst. |
Sørriket kom under babylonsk styre i år 597 f.Kr [17] . Med Daniel og andre av kongeætten og adelen som de første (605 f.Kr) [18] begynte en serie deportasjoner av hebreere til Babylon [19] . Der måtte de bli i nesten 70 år [20] . Denne perioden kalles perioden med jødefolkets babylonske fangenskap.
År 539 f.Kr. ble Babylon erobret av perserne, og kong Kyros den store lot kunngjøre jødenes befrielse [21] . De dro så tilbake til sitt hjemland i tre grupper i løpet av en 94-års periode fram til år 444 f.Kr [22] . Denne 94-års perioden og tiden inntil jødefolket tok imot profeten Malaki og for alvor begynte å forberede seg til å ta imot Messias, varte til sammen omtrent 140 år. Denne perioden kaller vi perioden for jødefolkets hjemkomst etter fangenskapet i Babylon.
Etter det kristne rikes tidsalder, som skulle opprette et fundament på verdensplan for Det annet komme, ble pavedømmet mer og mer korrupt. Da viste Gud mange tegn - som f eks nederlagene i korstogene - for å få paven og prestene til å angre sine synder. De vedkjente seg likevel ikke sine feil. På grunn av verdslige interesser oppsto det ofte konflikter mellom pavene og kongene, som etter hvert hadde fått større makt. Pave Bonifatius VIII [23] kom i konflikt med den franske kongen, Filip IV [24] , og måtte ved én anledning til og med tåle å bli holdt fanget av ham. Clemens V [25] ble valgt til den første franske pave i et valg som ble arrangert av Filip IV. I 1309 flyttet Clemens V pavestolen fra Roma til Avignon i sør-Frankrike. Der bodde de etterfølgende pavene i nesten 70 år og sto under den franske kongens innflytelse [26] . Derfor kaller vi denne tiden perioden med pavens eksil.
I 1377 flyttet pave Gregor XI [27] pavestolen tilbake til Roma. I de etterfølgende 140 årene var det stor forvirring i kirken [28] . En tid fantes det til og med tre paver som regjerte samtidig. De omtrent 140 årene det tok paven i Roma å gjenvinne absolutt kontroll over kirken, dvs tiden fram til den religiøse reformasjonen, utgjør perioden med pavens tilbakekomst etter sitt eksil.
2.2.6. Forberedelsesperioden for Messias' komme og forberedelsesperioden for Messias' annet komme.
Etter at de hadde vendt tilbake fra fangenskapet i Babylon, bygde jødefolket opp igjen det ødelagte templet. De fulgte profeten Malakis veiledning og viste at de angret på sine tidligere synder og avgudsdyrkelse. En reformbevegelse, basert på studium av lovene, vokste fram. Dette markerte begynnelsen på forberedelsesperioden for Messias' komme. 400 år senere kom Jesus.
Etter at paven hadde vendt tilbake til Roma, begynte reformbevegelser, inspirert av Gud, for at den kristne kirke skulle legge et trosfundament på verdensplan for Herren av Det annet komme. Renessansen førte til at det bildet som folk hadde av middelalderens religiøse verden, ble sterkt forandret. Inspirert av Gud oppsto en bevegelse for å gjenskape den brennende tro som de første kristne hadde. Martin Luther og flere andre som kjempet for reform, satte i gang reformasjonen. Den hadde som mål å frigjøre folk fra det åk de var under på grunn av formaliteter og normer samt pavens og prestenes urimelige innblanding i deres liv. Reformasjonen la vekt på å vende tilbake til Gud og Bibelens egne ord. Dette fikk "det andre Israel" til å forberede seg på verdensplan til å kunne ta imot Messias. Den religiøse reformasjonen trengte gjennom middelalderens mørke skyer og begynte en bevegelse som etter hvert spredte evangeliet over hele verden med en tro preget av en ny glød og entusiasme. De 400 årene fra reformasjonen begynte, utgjør forberedelsesperioden for Messias' annet komme.
Det gamle testamentes tidsalder var en tid da menneskets tro på Gud kom til uttrykk gjennom betingelser på det ytre plan, som f eks ved å bære fram offergaver og ved å gjøre det Moseloven sier. I forberedelsesperioden for Messias' komme måtte derfor det første Israel gå en vei full av lidelse og strabaser på det ytre plan. Det ble invadert av fremmede makter som Persia, Makedonia, Egypt, Syria og Roma [29] . Dette skjedde for at det første Israel skulle kunne godtgjøre hele historien siden Abraham i løpet av forberedelsesperioden for Messias.
Det nye testamentes tidsalder er en tid da menneskets tro på Gud kom til uttrykk gjennom betingelser på det indre plan, som f eks bønn og tro på Jesu ord. Derfor måtte "det andre Israel" gjennom hele forberedelsesperioden for Messias' annet komme gå en strabasiøs vei på det indre plan. Det oppsto mye kaos og forvirring med fremveksten av humanismen, som var renessansens ledende livssyn, og opplysningstidens tenkning, samt en trosfrihet som hadde en tendens til bare å være overfladisk. Derfor ble den kristne kirke på den tiden utsatt for intense prøvelser på det indre plan, der selve troen ble testet. Dette skjedde for at de kristne skulle kunne godtgjøre hele historien siden Jesu tid ved å overvinne disse prøvelsene.
I forberedelsesperioden for Messias fikk Gud det første Israel til å forberede seg til å ta imot Messias gjennom en reformasjon av jødedommen og ved å sende profeten Malaki, som profeterte om Messias' komme. Vi kan dessuten se en stor utvikling av de ytre omstendigheter, for at Guds hensikt med skapelsen skulle kunne bli realisert gjennom Messias' komme. Romerriket var på kort tid blitt en mektig stat og styrte over et enormt territorium. Derfor utviklet det seg en sivilisasjon med et kommunikasjons- og transport-system som strakte seg i alle retninger. Sentrert om gresk språk ble en svær kulturell sfære dannet. På denne måten var det, helt i samsvar med Guds gjenoppreisningsarbeid, allerede forberedt et ytre fundament for raskt å kunne spre Messias' lære når han kom: fra Messias til jødefolket, fra jødefolket til Romerriket, fra Romerriket til den øvrige verden. En lignende utvikling fant sted i forberedelsesperioden for Messis' annet komme. Fra renessansen skjedde det en rask utvikling når det gjaldt å forberede de ytre omstendigheter for Det annet komme.
Selv om Gud ga jødefolket en sentral rolle i forberedelsene for Messias' første komme, forberedte han samtidig også resten av verden. Blant de andre folkeslagene inspirerte Gud Gautama Buddha i India (565-485 f.Kr.) for å reformere hinduismen. Dermed ble grunnlaget for buddhismen lagt. Gud lot Sokrates (470-399 f.Kr.) innlede perioden med de store filosofene i Hellas. Likeledes fikk Gud Konfucius (552-479 f.Kr.) til å sette opp en etisk og moralsk standard i Kina gjennom konfucianismen. Gud opprettet således en kultur og en religion som passet for hvert sted og folk, slik at de kunne gjøre de nødvendige åndelige forberedelser for å kunne ta imot Messias. Jesus kom på fundamentet som disse forberedelsene utgjorde, og skulle forene alle disse regionene og deres forskjellige religioner og kulturer til å bli én kulturell sfære med Gud i sentrum. En slik sfære ville bringe sammen jødedommen, hellenismen, buddhismen, konfucianismen og alle religioner og kulturer som Gud hadde forberedt.
Gud arbeidet på en lignende måte i forberedelsesperioden for Messias' annet komme for å forberede det som ikke hørte til den kristne verden. Før Messias' fødsel for 2000 år siden forberedte Gud forskjellige folkeslag gjennom forskjellige religioner og utvikling på det etiske område, slik at de skulle kunne ta imot Messias' lære. Det sentrale fundamentet for Det annet komme på det etiske og åndelige område, samt for utviklingen av menneskets hjerte, ble lagt av kristendommen. I tillegg til det fundamentet som andre religioner utgjør, har Gud latt kristendommen spre seg over hele verden.
I forberedelsesperioden for Messias' annet komme har det som sagt funnet sted en stor utvikling av de ytre omstendigheter for at de skal kunne tjene som et fundament for Det annet komme. Gud har arbeidet for å utvikle de ytre omstendigheter til et slikt nivå at Messias kan bruke dem for å opprette Guds rike. På grunn av vår moderne tids utvikling innen kommunikasjon og reiseliv eksisterer ikke lenger de forskjellige kulturene atskilt fra hverandre. Denne utviklingen muliggjør en rask og hyppig utveksling av ideer, tradisjoner og kultur. Et aspekt ved denne utviklingen som vil gjøre det mye lettere for Messias å lære menneskeheten om Guds vilje og ideal, er fremveksten av globale kommunikasjonssystemer. Etter den industrielle revolusjon har det vært en stor utvikling innen nesten hvert eneste område av menneskelig aktivitet. Dette har forberedt alt menneskeheten trenger for å skape ideelle leveforhold og omgivelser. Fremskritt innen produksjon av mat, klær, medisiner og elektrisitet, samt miljøvern, er eksempler på dette.
Konklusjonen blir at ved første øyekast utspant det første og "det andre Israels" historie seg i helt forskjellige tidsperioder, på vidt forskjellige geografiske områder og med forskjellige hovedpersoner. Det første og "det andre Israels" historie utgjør imidlertid begge den sentrale historie innen Guds gjenoppreisningsarbeid for å forberede for Messias og viser av den grunn forbausende paralleller.
