2. HVORDAN DET ANDRE FORSØKET PÅ Å GJENOPPREISE ET GLOBALT "KANAAN" FORLØP
3. HVORDAN DET TREDJE FORSØKET PÅ Å GJENOPPREISE ET GLOBALT "KANAAN" FORLØP
For å få Satan til å underkaste seg på en substansiell måte, fulgte Jesus en fremgangsmåte (vei) som Gud allerede hadde vist et mønster på i symbolsk og billedlig form gjennom Jakob og Moses (5. Mos 18,18; Joh 5,19).
Men på samme måte som israelittene på Mose tid falt i troløshet i ørkenen, så mistet også jødefolket på Jesu tid sin tro. Det førte til at det også for Jesus ble nødvendig med tre forsøk for å gjenoppreise et globalt "Kanaan".
1.1. Trosfundamentet.
1.1.1. Den sentrale person for å gjenopprette trosfundamentet.
Den sentrale person som skulle forberede fundamentet for det frelsesarbeid som Messias skulle utføre mens sistnevnte var her på Jorden, skulle gjøre "veien rett for Herren" (Joh 1,23). Denne sentrale personen var døperen Johannes. "Blant dem som er født av kvinner, har det ikke stått fram noen større enn døperen Johannes" (Matt 11,11).
Som allerede forklart, hadde måten Moses hadde gått fram på, skapt en betingelse som gjorde det mulig for Satan å invadere kroppen til Jesus, "inkarnasjonen av klippen og steintavlene", hvis det utvalgte folk igjen skulle falle i troløshet. For å unngå det, hadde Gud gjennom hele dets historie oppdratt det utvalgte folket. Han sendte mange profeter, inkludert Elia, for å vise folket hvordan det skulle stå samlet, som ett folk, sentrert om det idealet som templet representerte. (Templet var namlig et bilde på Jesus.)
Men fordi folket hele tiden levde på en måte som ikke hadde noe med tro å gjøre, var det umulig for Elia å oppfylle det som var hele hensikten med hans komme: å få folket til å vende seg om fra sitt troløse liv. Derfor ble Elias annet komme nødvendig (Mal 4,5). Døperen Johannes var den person som representerte Elias annet komme (Luk 1,17; Matt 11,14; Matt 17,13). Han var den sentrale person som personlig skulle forberede trosfundamentet, som en nødvendig del av grunnlaget for Messias.
1.1.2. Hva betingelsen for å gjenoppreise trosfundamentet besto i.
Som allerede forklart i forrige kapittel, var den nødvendige godtgjørelsesbetingelsen i den tidsalderen i Guds gjenoppreisningsarbeid som begynte fra og med Moses, en periode med atskillelse fra Satan, basert på tallet førti. I stedet for å bære fram en offergave, kunne med andre ord den sentrale person som skulle gjenopprette trosfundamentet gjennom godtgjørelse, gjøre det gjennom en betingelse som besto i å forbli ett med Guds ord, samtidig som han måtte stå på et fundament med atskillelse fra Satan, basert på tallet førti.
Døperen Johannes sto på et fundament med atskillelse fra Satan, basert på tallet førti. Dette var den 400 år lange forberedelsesperioden for Messias som begynte med profeten Malaki. Basert på den betingelsen som hans enestående asketiske liv i ødemarken utgjorde, kunne Johannes atskille seg fra Satan og opprette trosfundamentet. Døperen levde av gresshopper og honning, og gjennom sin asketiske livsførsel fokuserte han seg helt og holdent om å gjøre Guds vilje. Derfor så prestene og hele jødefolket på Johannes' trosliv med den største respekt.
1.2. Det substansielle fundamentet.
1.2.1. Den sentrale person for det substansielle fundamentet.
Johannes var selv den sentrale person som sto i abel-posisjon for å opprette det substansielle fundamentet. Mose oppgave var blitt arvet av Josva og til slutt overført til døperen Johannes via profetene, inkludert Elia. Døperen sto derfor i samme posisjon som Moses overfor folket. Moses hadde, som den sentrale person for å gjenoppreise trosfundamentet, stått i foreldreposisjon overfor folket, samtidig som han også hadde vært den sentrale person for å etablere det substansielle fundamentet, og derfor også hadde stått i abel-posisjon.
1.2.2. Opprettelsen av det substansielle fundamentet.
Det substansielle fundamentet på det nasjonale plan skulle ha blitt opprettet ved at folket elsket og ydmykt adlød personen i abel-posisjon på det nasjonale plan: døperen Johannes. Gud hadde allerede gjort forberedelser for at det utvalgte folk skulle ha en absolutt tro på Johannes og vite at han var en spesiell profet. Jødefolket visste allerede at han var spesielt utvalgt av Gud på grunn av engelens utrolige budskap om Johannes, mens sistnevnte fremdeles befant seg i sin mors liv, samt de mirakler som skjedde da. Folket kjente også de under og tegn som omga hans fødsel.
Hele folket i Judea hadde med største interesse sine øyne rettet på ham allerede fra hans barndom. Som det sies i Lukas 1,65-66: "Alle som bodde der omkring, ble grepet av ærefrykt, og ryktet om dette som hadde hendt, spredte seg over fjellbygdene i Judea. Alle som hørte det, grunnet på det og spurte: 'Hva skal vel dette barnet bli til?' Og Herrens hånd ledet ham". I tillegg førte det enestående asketiske livet som døperen Johannes levde, til at folket respekterte ham desto mer. Prestene og folk flest var så imponert over Johannes, og han nøt en slik popularitet at mange trodde at han var Messias (Joh 1,19; Luk 3,15). Således trodde jødefolket, i kain-posisjon, på døperen Johannes, i abel-posisjon, og fulgte ham som om han var Messias selv. På den måten ble det substansielle fundamentet lagt på det nasjonale plan.
1.3. Fundamentet for Messias.
Trosfundamentet og det substansielle fundamentet som døperen Johannes opprettet, utgjorde til sammen fundamentet for Messias. Fundamentet for Messias var bokstavelig talt det grunnlaget som var forberedt for at Messias skulle kunne gjennomføre sin plan ved at han fikk den betingelsesløse hjelp og støtte som han trengte. Folket skulle derfor ha elsket Jesus og fulgt ham på en hengiven måte. Døperen Johannes representerte alle de sentrale personer som hadde arbeidet så hardt gjennom gjenoppreisningshistorien for å legge fundamentet for Messias. Derfor skulle han, på deres vegne, ha tjent og støttet Jesus mer enn noen annen, på en eksemplarisk måte. Dessuten skulle døperen Johannes, basert på dette historiske fundamentet for Messias, ha ledet hele det utvalgte folk til å tro på Jesus og følge ham. Dermed ville døperen ha hjulpet Jesus ved å gjøre det lett for ham å utføre det nødvendige gjenoppreisningsarbeidet.
Døperen Johannes hadde selv tatt ansvar for og opprettet et slikt fundament og selv vitnet om Jesus som Messias (Joh 1,29-34). Likevel fulgte han ikke Frelseren og støttet og hjalp ham heller ikke. Til slutt begynte Johannes til og med å tvile på om Jesus virkelig var Messias (Matt 11,3). Dessuten forsto Johannes ikke at han var Elia og nektet at det var tilfelle (Joh 1,21), selv om han skjønte han var forløperen til Messias. Ettersom jødefolket trodde fast på Malakis profeti om at Elia skulle komme før Messias, ble de forvirret da Johannes benektet at han var Elia. De visste da ikke om de skulle følge Jesus eller Johannes. Resultatet ble at døperen Johannes blokkerte jødefolkets vei til Jesus.
Fundamentet for Messias, som Johannes hadde opprettet, fungerte derfor ikke som noe fundament for Jesus. Tvert imot skapte det en situasjon som hindret det utvalgte folk i å følge Jesus. Fundamentet for Messias er selve springbrettet for å oppfylle hele hensikten med Guds gjenoppreisningsarbeid. Dette fundamentet fungerte likevel ikke som noe grunnlag som kunne være en støtte eller hjelp for Messias, som var selve sentrum i Guds gjenoppreisningsarbeid. Følgelig ble dette fundamentet en fiasko. Selv om Gud hadde investert så mye i å forberede døperen Johannes, så fulgte ikke Johannes Jesus og støttet ham heller ikke. Dermed mistet han sine kvalifikasjoner som den historiske "Abel". Sluttresultatet ble at det første forsøket på å gjenoppreise et globalt "Kanaan" mislyktes.
2.1. Trosfundamentet.
2.1.1. Den sentrale person for å gjenopprette trosfundamentet.
I det første forsøket på å gjenoppreise et globalt "Kanaan", ble trosfundamentet, sentrert om døperen Johannes, til slutt ødelagt og invadert av Satan på grunn av døperens manglende tro på Jesus. Messias var allerede kommet, men fundamentet for ham var blitt ødelagt. Derfor sto han nå i en posisjon der forutsetningene for at han kunne være Messias, ikke lenger fantes. Messias kan egentlig bare åpenbare seg hvis det finnes et fundament som er atskilt fra Satan, og som sistnevnte ikke kan invadere. Derfor hadde Jesus ikke noe valg: Han ble nødt til først å utføre en oppgave som ikke var Messias' ansvar. Han måtte påta seg døperen Johannes sin oppgave og selv legge godtgjørelsesbetingelser for å gjenopprette fundamentet for Messias. Mens han gjorde det, sto han ikke i en posisjon som Messias, men som døperen Johannes.
Ettersom Jesus var Guds enbårne sønn og skulle bli herlighetens herre, skulle han ikke ha behøvd å gå en lidelsesvei (1. Kor 2,8). Døperen Johannes, som hadde som oppgave å gjøre veien rett for Jesus (Joh 1,23; Luk 1,76), mislyktes imidlertid. Før Jesus kunne begynne på sin egentlige oppgave, måtte han derfor først gjøre det som Johannes skulle ha gjort. Jesus måtte selv forberede fundamentet for sitt eget komme som Messias. I det andre forsøket på å gjenoppreise et globalt "Kanaan" måtte Jesus innta en posisjon der han utførte det som hadde vært oppgaven til Johannes: å være den sentrale person for å gjenopprette trosfundamentet.
2.1.2. Hva betingelsen for å gjenoppreise trosfundamentet besto i.
Den nødvendige betingelsen for den sentrale person som skulle gjenopprette trosfundamentet gjennom godtgjørelse, besto i å bli ett med Guds ord ved å sette Guds vilje (ord) i sentrum for sitt liv. Dette skulle skje på et grunnlag med atskillelse fra Satan, basert på tallet førti. Derfor fastet og ba Jesus i 40 dager, og dette er også grunnen til at Jesus ble fristet tre ganger av Satan.
Jesus gjennomførte dette, ikke som Messias, men fra en posisjon der han utførte den oppgaven som Johannes hadde hatt. Han gjennomførte det, med andre ord, som en betingelse for å gjenopprette trosfundamentet, idet han påtok seg å være den sentrale person for å etablere det.
2.1.2.1. Jesu førti dagers faste og grunnen til at han ble fristet tre ganger av Satan.
La oss, på en litt mer konkret måte, se på grunnen til at Jesus fastet og ba i førti dager, og til at han ble fristet tre ganger. Da Israel-folket på Mose tid mistet sin tro, da de for tredje gang forsøkte å gjenoppreise Kanaan, ble "klippen", som symboliserte Jesus (1. Kor 10,4), invadert av Satan på grunn av feilen som Moses begikk. Denne betingelsen ble en medvirkende årsak til at Satan ville kunne angripe den "substansielle klippen", dvs Jesus, hvis det utvalgte folk igjen falt i troløshet.
Døperen Johannes var den sentrale person som kunne forhindre dette, ved å bekjempe Satan og forberede et trosfundament. Johannes hadde imidlertid til slutt ingen tro på Jesus. Det ble den umiddelbare årsak til at Jesus ble stående uten den beskyttelsen som fundamentet for Messias skulle ha gitt. Han ble dermed skyteskive for Satan, som nå fritt kunne angripe Jesus. Ved å faste og be i førti dager, opprettet Jesus selv en godtgjørelsesbetingelse for å bli atskilt fra Satan, basert på tallet førti. Jesus gikk seierrik ut av kampen mot Satan og slo Satans angrep tilbake ved å overvinne de tre fristelsene.
2.1.2.2. Satans tre fristelser.
I Matteus 4,1-10 leser vi om hvordan Satan testet Jesus gjennom tre forskjellige fristelser. Satans fundamentale hensikt med å angripe Jesus med disse fristelsene var ikke å se om Jesus oppfylte betingelser på det ytre plan, eller å stille Jesu evne til å gjøre underverker på prøve. Tvert imot er Satan det vesen som har som sitt fundamentale mål å forhindre at selve hensikten med Messias' komme blir oppfylt. Messias kommer for å gjenoppreise verden til å oppfylle den hensikt som den ble skapt for, en hensikt som aldri har kunnet bli realisert på grunn av Satan. Fra Satans synspunkt innebærer derfor hensikten med Messias' komme at Satan blir tilintetgjort for all evighet.
Den verden basert på skapelsens hensikt som Messias må opprette, er en verden der Guds tre velsignelser er oppfylt. For at Jesus ikke skulle kunne gjennomføre hensikten med sitt komme, dvs realisere Guds tre velsignelser, besto Satans angrep derfor også av tre slags fristelser.
2.1.2.2.1. Den første fristelsen.
I den første fristelsen viste Satan seg for Jesus og sa: "Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød" (Matt 4,3).
Steinene, som tilhørte Satan, symboliserte steintavlene som Moses hadde knust i ørkenen, og klippen som Moses hadde slått på to ganger. På grunn av det utvalgte folks mangel på tro hadde Moses knust steintavlene og slått to ganger på klippen. Dermed hadde Satan kunnet ta "steintavlene" og "klippen" i sin besittelse. Steinene som Satan brukte for å forsøke å friste Jesus, symboliserte Jesus, den "substansielle klippen" [1] og en "substansiell steintavle" [2] (1. Kor 10,4; Åp 2,17). Hvis det utvalgte folk igjen mistet sin tro, slik det hadde gjort i ørkenen, kunne Satan angripe Jesus, som var et substansielt uttrykk for steintavlene. Jesus ville da befinne seg i en posisjon der han sto i fare for å bli Satans bytte. Det var slike omstendigheter Jesus måtte overvinne.
Satan visste meget godt at Jesus var kommet ut i ørkenen for å gjenoppreise "klippen" og "steintavlene". Jesus må ha vært minst like sulten som de troløse israelittene på Mose tid. Satans hensikt med å friste den skrubbsultne Jesus til å stille sin sult, var å få Jesus til å miste sin tro og gi opp å gjenoppreise "steinene". Dersom Jesus hadde godtatt Satans forslag, og han hadde befalt steinene å bli til brød, da ville "steinene" i evig tid ha tilhørt Satan. Dermed ville Satan ha kunnet utvide sfæren som han hadde herredømme over, til også å omfatte Jesus. Satan ville da ha lykkes i å gjøre det umulig å oppfylle Guds hensikt med Messias' komme.
Jesu svar på denne fristelsen var: "Mennesket lever ikke bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Guds munn" (Matt 4,4).
Det betyr at selv om menneskets fysiske kropp kan leve av å spise brød, så skal det mye mer til for at hele mennesket, både kropp og sjel, skal kunne få et sunt liv. Det uttrykket Jesus svarte Satan med, "ord som kommer fra Guds munn", betyr "Ordet som ble menneske" (Joh 1,14), dvs Messias, som kom som "livets brød" (Joh 6,35), "det levende brød", som er kommet for å gi liv til alle mennesker (Joh 6,51). Det blir dermed klart at vi kan kun bli til hele mennesker (sunne i kropp og sjel) hvis vi får nytt liv gjennom Messias. Jesu svar gjorde det med andre ord klart at selv når man sulter, er det viktigste i livet likevel ikke brød, som kun gir energi til vår fysiske kropp. Jesus måtte gå seirende ut av en situasjon der han ble fristet av Satan. Dermed kunne han bli "det levende brød" og inkarnasjonen av Guds ord, som kunne gi frelse til hele menneskeheten.
Ved å overvinne den første fristelsen la Jesus en betingelse for på nytt å etablere seg selv som en sann "inkarnasjon av steintavlene", som var gått tapt til Satan i ørkenen, da Israel-folket mistet sin tro. Jesus kunne med andre ord gjenoppreise Messias' posisjon, dvs modellen for det fullkomne menneske, ved å overvinne denne fristelsen i en posisjon der han utførte den oppgaven som Johannes hadde hatt. Dermed kunne Jesus legge grunnlaget for å gjenopprette Guds første velsignelse til mennesket. Dette representerte det første stadiet for å realisere Guds hensikt med skapelsen.
2.1.2.2.2. Den andre fristelsen.
I den andre fristelsen førte Satan Jesus opp på det høyeste punktet [3] på templet og sa til ham: "Er du Guds sønn, så kast deg ned herfra!" (Matt 4,6). Jesus kalte seg selv "templet" (Joh 2,19-21), og ifølge Paulus er de troende også Guds "tempel" (1. Kor 3,16). I 1. Kor 12,27 står det: "Dere er Kristi legeme, og hver enkelt er dere hans lemmer". Dermed kan vi se på Jesus som "hovedtemplet" og de troende som "tempelfilialer".
At Satan stilte Jesus på det høyeste punktet på templet betyr at Satan var nødt til å anerkjenne at Jesus sto i en posisjon som "templets herre", ettersom Jesus hadde overvunnet den første fristelsen. Satan oppfordret ikke Jesus til å kaste seg ned fra templet for å prøve hans evne til å gjøre underverker, men for å friste ham til å gi opp sin posisjon der han var anerkjent som "templets herre". Han fristet Jesus til å kaste seg ned og bli som et fallent menneske, slik at han ikke lenger ville være i stand til å gjenoppreise mennesker til å bli "tempelfilialer". Hvis Jesus, som kom som "den andre Adam", hadde falt for denne fristelsen, ville det ha medført at Satan hadde fortsatt å være herre i stedet for Jesus, på samme måte som Satan tok herredømme over verden, som dens falske herre (2 Kor 4,4; Joh 12,31), idet han fikk Adam til å falle.
Da svarte Jesus: "Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve" (Matt 4,7). Satan er en fallen engel. Gud skapte mennesket for å ha herredømme over englene. Derfor var det meningen at en fallen engel helt naturlig skulle stå under Jesu herredømme. Selv om Satan midlertidig har greid å ta herredømme over verden, som dens falske herre, utgjorde hans forsøk på å ta fra Jesus posisjonen som "templets herre" likevel en handling som var imot Guds prinsipper. Satan, en fallen engel, skulle derfor ikke ha forsøkt å friste Gud.
I og med at Jesus allerede hadde overvunnet den første fristelsen, hadde han gjenoppreist sin egen posisjon, slik at han igjen kunne stå som et sant individ. Således var han blitt et sant "tempel", dvs et Guds "legeme". Ved derfor å friste Jesus, stilte Satan seg i en posisjon som innebar at han også fristet Gud. Da Jesus svarte, tok han følgelig Satan i skole og refset ham for hans handling, som gikk imot Guds prinsipper. Det betydde at han ba Satan fjerne seg og slutte å friste Jesus, som representerte Gud, og som var Guds sanne sønn.
Jesus var menneskehetens "hovedtempel" og var kommet som dens sanne far. Ved å overvinne den andre fristelsen, ble en betingelse opprettet for å kunne gjenoppreise alle troende til å bli "tempelfilialer", dvs Guds barn. Dermed opprettet Jesus fundamentet for å gjenoppreise Guds andre velsignelse til mennesket. Dette representerte det andre stadiet for å realisere Guds hensikt med skapelsen.
2.1.2.2.3. Den tredje fristelsen.
I den tredje fristelsen ledet Satan Jesus opp på et meget høyt fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet. Så sa han "Alt dette vil jeg gi deg dersom du faller ned og tilber meg" (Matt 4,9). I virkeligheten finnes det ikke noe fjell der alle verdens riker kan sees. Hva betyr det da at Satan ledet Jesus opp på et meget høyt fjell?
Fordi han falt, mistet Adam forutsetningen for å bli skapelsens herre og kom i stedet under Satans herredømme. I stedet for Adam tok Satan herredømme over den skapte verden (Rom 8,20). Gud sendte imidlertid Jesus som den fullkomne Adam (1. Kor 15,45) og dermed som skapelsens herre. Derfor står det skrevet at Gud har lagt alt under Kristi føtter (1. Kor 15,27). Satan visste det, og ettersom Jesus hadde overvunnet den første og andre fristelsen, måtte Satan sette Jesus i en posisjon som skapelsens herre. Nettopp det var bakgrunnen for at Jesus ble ledet opp på et fjell der alle riker i verden og deres herlighet kunne sees. Slik fristet Satan Jesus ved å tilby ham å bli skapelsens herre på den betingelse at han underkastet seg Satan. Satan ville at "den andre Adam" skulle underkaste seg akkurat slik som den første Adam hadde gjort i Edens hage.
Jesus svarte: "Herren din Gud skal du tilbe, og bare ham skal du tjene" (Matt 4,10). Englene var skapt til å være tjenere (Hebr 1,14). Derfor skulle de tilbe og tjene Gud. Det er da bare rimelig at også den falne engelen Satan burde tilbe og tjene Gud. Av den grunn skulle Satan, ifølge Guds prinsipper, også underkaste seg Jesus og tilbe ham, ettersom Jesus var et Guds "legeme" ("tempel").
Jesus hadde allerede overvunnet de to første fristelsene. Dermed hadde han opprettet et fundament for å kunne gjenoppreise Guds første og andre velsignelse. På dette grunnlaget måtte han også gjenopprette Guds tredje velsignelse, menneskets herredømme over den skapte verden. Jesus kunne ha fått alle riker i verden og deres herlighet ved å underkaste seg Satan. Da ville imidlertid hensikten med Messias' komme ikke ha blitt realisert. Jesus svarte at han ikke var villig til å falle ned og tilbe Satan, som en betingelse for å få herredømme over skapelsen. Ifølge Guds prinsipper skulle erkeengelen, en tjener, heller ha tilbedt og tjent Jesus, som var et Guds "legeme" ("tempel"). Dermed overvant Jesus Satans fristelse. Ved å gå seierrik ut av den tredje fristelsen, opprettet Jesus en betingelse for å kunne gjenoppreise herredømmet over den skapte verden. På den måten la Jesus et grunnlag for å gjenoppreise Guds tredje velsignelse.
Som tidligere nevnt var det i en posisjon der han utførte døperen Johannes' oppgave, i stedet for sistnevnte, at Jesus fastet i førti dager og overvant Satans fristelser. Det var slik Jesus gjenoppreiste trosfundamentet.
2.2. Det substansielle fundamentet.
Betingelsene for trosfundamentet som Jesus opprettet ved å faste i førti dager og ved å overvinne Satans fristelser, var samtidig betingelser for å etablere abel-posisjonen på det nasjonale plan, dvs for å kvalifisere seg til å være den sentrale person for det substansielle fundamentet. Derfor skulle jødefolket, som inntok kain-posisjonen, ha trodd på, tjent, støttet og fulgt Jesus. Frelseren måtte påta seg døperen Johannes' oppgave og sto i abel-posisjon på det nasjonale plan. Det utvalgte folk skulle derfor ha adlydt Jesus på en ydmyk måte. Da ville det substansielle fundamentet ha blitt gjenoppreist. Trosfundamentet og det substansielle fundamentet utgjør til sammen fundamentet for Messias. Det var først da han ville ha stått på det sistnevnte fundamentet, at Jesus kunne ha ansett seg ferdig med oppgaven til døperen Johannes og kunne ha begynt på sin høyere oppgave som Messias.
Om Jesus hadde lykkes i å etablere et slikt fotfeste i sitt jordiske liv, ville han ha hatt et fundament for å gi menneskeheten gjenfødelse. Da ville Guds hensikt med skapelsen ha blitt fullstendig realisert. Derfor forklarte Jesus himmelrikets mysterier da han talte. Ved å utføre mirakler viste han hvem han var, samtidig som han gjorde alt han kunne for å få folket til å tro på ham og følge ham (Joh 10,38).
Fordi det nå dreide seg om det substansielle fundamentet på det nasjonale plan, var det meget viktig at den jødiske religiøse verden og folkets representanter tjente og støttet Jesus og innrettet seg etter hans vilje, ettersom han var i abel-posisjon. Det var imidlertid folkets ledere, prestene, levittene og de skriftlærde, som sto i første rekke blant de som ikke trodde på Jesus. Blant resten av folket også var det etter hvert flere og flere som ikke trodde på ham. Folk begynte til og med å baktale Jesus. Fariseerne kom til følgende konklusjon angående Jesus og den flokken som fulgte ham: "denne hopen som ikke kjenner loven - forbannet er den!" (Joh 7,49). Helt fra begynnelsen av Jesu offentlige virke erklærte fariseerne at han var en synder (Joh 9,24), selv om de ikke fant noe galt ved ham. Ved en rekke tilfeller tok folket opp steiner for å kaste på Jesus, selv om han lærte dem om sannheten (Joh 8,59; Joh 10,31). Ettersom det oppsto en sammensvergelse for å drepe ham (Joh 8,40), måtte Jesus gå i dekning en tid (Joh 7,1).
Satan, som ikke hadde lykkes da han fristet Jesus tre ganger, hadde i mellomtiden holdt seg borte fra Jesus en tid (Luk 4,13). Dette skriftstedet antyder at Satan ikke helt og fullstendig hadde forlatt Jesus, men at Satan ventet på en passende anledning til å angripe Jesus igjen. Ettersom Jesus allerede hadde overvunnet Satans fristelser, kunne sistnevnte ikke lenger angripe Frelseren direkte. Derfor måtte Satan forsøke å legge vansker i veien for Jesus ved å arbeide gjennom folket, særlig dets ledere, som var helt uten tro på Jesus. Fremfor alt fokuserte Satan sine anstrengelser på Judas Iskariot. 1. Kor 2,8 sier: "Denne visdom har ingen av verdens herskere kjent til. Hadde de kjent den, ville de ikke ha korsfestet herlighetens Herre". Jødefolkets innstilling til Jesus kunne ikke lenger beskrives som ren og skjær uvitenhet om ham. Folket mistet helt troen på Jesus og utviklet en sterk mistillit til ham. Denne negative utviklingen nådde et stadium der jødene fryktet Jesus. Til slutt hadde de bare én tanke i hodet: å bli kvitt ham én gang for alle. Det hele endte med at de naglet ham til korset.
På grunn av folkets mangel på tro kunne ikke det substansielle fundamentet opprettes. Resultatet ble at heller ikke fundamentet for Messias ble etablert i dette andre forsøket på å gjenoppreise et globalt "Kanaan". Det andre forsøket på å gjenoppreise et verdensomspennende "Kanaan" endte derfor med fiasko.
3.1. Hvordan den åndelige fasen i gjenoppreisningen av et globalt "Kanaan" forløp.
Det første forsøket på å gjenoppreise et globalt "Kanaan" slo helt feil på grunn av døperen Johannes' mangel på tro. Senere forsøkte Jesus selv å opprette fundamentet for Messias. Jødefolket fulgte ham imidlertid ikke. Da til og med hans egne disipler mistet troen, var det ikke til å unngå at også det andre forsøket på å gjenoppreise et globalt "Kanaan" mislyktes.
I Joh 3,14 sier Jesus om seg selv: "Og likesom Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik skal også Menneskesønnen løftes opp". Som Jesus sa, fantes det til slutt ingen annen vei enn å gi sitt fysiske liv på korset. Da Israel-folket på Mose tid mistet troen og ble bitt av giftige slanger, slik at mange personer døde, sa Gud til Moses at han skulle lage en kobberslange og sette den på en stang. De som ble bitt, berget livet ved å se på kobberslangen (4. Mos 21,6-9). På den måten reddet Gud israelittene i ørkenen. På samme måte måtte Gud la sin sønn bli korsfestet, fordi folket på Jesu tid ikke trodde på ham.
Hva er da betydningen av korset? Som ble forklart i 4. kapittel, Messias' komme og hensikten med Det annet komme, var Jesu messianske hensikt å fullføre Guds frelsesarbeid, dvs å oppfylle hensikten med skapelsen.
Mennesket, som ble skapt med et åndelig jeg og et fysisk jeg, falt både åndelig og fysisk. Derfor må frelsen også bestå av både åndelig og fysisk frelse. Å ha en absolutt tro på Jesus, og å adlyde ham på en ydmyk måte, betyr å fullføre den samme veien som han. Jesus talte om dette da han sammenlignet seg selv med et vintre og de troende med grenene (Joh 15,5). Han sa også: "Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere" (Joh 14,20). Uheldigvis trodde ikke folket på Jesus og ble ikke ett med ham. Av den grunn måtte Gud tillate Satan å ta Jesu fysiske jeg for å godtgjøre den synd som menneskeheten, representert ved det utvalgte folk, begikk i og med at de ikke trodde på Jesus. Derfor døde Jesus på korset.
Ettersom Jesus er kilden til liv for menneskeheten, innebærer Satans invasjon av Jesu kropp at enhver troende som tror på Jesus og er ett med ham, heller ikke kan unngå å bli invadert av Satan gjennom sitt fysiske jeg (Rom 7,22-23). Uansett hvor oppriktig og trofast man er i sitt trosliv, er det ikke til å komme utenom at enhver troendes fysiske jeg befinner seg innenfor den sfæren der det blir invadert av Satan. Derfor må man be uopphørlig (1. Tess 5,17). Selv om du er frelst på grunn av din tro, er problemet at dine barn blir født med arvesynd (den opprinnelige synd), fremdeles ikke løst. Menneskeheten mistet med andre ord sin Frelsers fysiske kropp på grunn av korsfestelsen. Dermed gikk menneskehetens fysiske trosobjekt tapt, og det ble umulig å oppnå fysisk frelse.
Derfor kunne det tredje forsøket på å gjenoppreise et globalt "Kanaan" ikke komme i gang som en substansiell og komplett gjenoppreisningsprosess som omfattet både det åndelige og det fysiske plan. Utviklingen for å gjenoppreise et globalt "Kanaan" fant sted bare på det åndelige plan, sentrert om den oppstandne Jesus.
3.1.1. Trosfundamentet på det åndelige plan.
Den sentrale person som skulle gjenopprette trosfundamentet på det åndelige plan, var den oppstandne Jesus. Han måtte med andre ord påta seg en oppgave som egentlig skulle ha vært utført av en åndelig døperen-Johannes-figur. Gud måtte utlevere Jesu fysiske jeg til Satan, som et sonoffer, som ble nødvendig fordi menneskeheten ikke trodde på Frelseren. Ved at Gud lot Jesus oppstå, ble imidlertid grunnlaget lagt for åndelig frelse.
Jesus sa: "Riv ned dette templet, og jeg skal reise det opp på tre dager" (Joh 2,19). Han talte her om sin egen oppstandelse, som fant sted på den tredje dagen. Den oppstandne Jesus ble derfor den sentrale person for å opprette trosfundamentet på det åndelige plan. I løpet av de 40 dagene han var på Jorden etter oppstandelsen, la Jesus det åndelige grunnlaget for atskillelse fra Satan. Dermed opprettet han det åndelige trosfundamentet for den åndelige fasen av det tredje forsøket på å gjenoppreise et globalt "Kanaan".
Etter oppstandelsen hadde ikke Jesus det samme ytre utseende som da han levde sammen med disiplene før han ble korsfestet. Han var ikke lenger et menneske som kunne sees med det vi vanligvis legger i uttrykket "fysisk syn" (Luk 24,16). Han åpenbarte seg for eksempel helt uventet i et rom med stengte dører, der hans disipler var forsamlet (Joh 20,19). Da han viste seg ved Tiberias-sjøen, tok det en god stund før han ble gjenkjent av disiplene (Joh 21,1-4). Han viste seg plutselig for to disipler da de var på vei til Emmaus, og han gikk sammen med dem et godt stykke. Selv om de to så ham og snakket med ham, forsto de ikke hvem han var (Luk 24,15-16). Det tok en god stund også for Maria, den første som møtte den oppstandne Jesus, før hun kjente ham igjen (Joh 20,14-15).
Slik, fra en verden utenfor tid og rom, viste Jesus seg åndelig for disiplene i de førti dagene som fulgte etter oppstandelsen. Samtidig opprettet han trosfundamentet på det åndelige plan.
3.1.2. Det substansielle fundamentet på det åndelige plan.
På det grunnlaget med atskillelse fra Satan som de førti dagene etter oppstandelsen representerte, etablerte Jesus trosfundamentet. Samtidig kvalifiserte han seg selvsagt til til å være den sentrale personen for å opprette det substansielle fundamentet på det åndelige plan, dvs at den åndelige abel-posisjonen ble etablert.
Gud kunne ikke lenger forholde seg til jødefolket slik som før, ettersom det hadde forrådt Jesus. Derfor trengte Gud et "nytt Israel", dvs et "Israel nummer to", som ville følge den oppstandne Jesus betingelsesløst. Det "nye Israel", i samme posisjon som Kain, måtte betingelsesløst og ydmykt adlyde og tro på den oppstandne Jesus, den åndelige "Abel". Dermed ville det substansielle fundamentet bli etablert åndelig. Den oppstandne Jesus gjorde derfor alt han kunne for at en ny gruppe mennesker, som trodde på ham, skulle bli fullstendig forent med ham. En slik gruppe ville utgjøre et nytt, "gjenoppstått", utvalgt folk. På denne måten forsøkte Jesus å opprette det substansielle fundamentet på det åndelige plan.
Apostlenes gjerninger 1,3 dreier seg nettopp om dette forholdet mellom den oppstandne Jesus og disiplene: "Han stod fram for dem etter sin lidelse og død og gav dem mange klare bevis på at han levde; i førti dager viste han seg for dem og talte om det som har med Guds rike å gjøre". Disiplene var blitt spredt for alle vinder, etter at de mistet sin tro da Jesus ble korsfestet. Han samlet dem igjen og åpenbarte seg for dem gjentatte ganger. Han lærte dem å ha en absolutt tro på ham som Messias. Dette er noe av det han lærte dem: "Deretter begynte han å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene helt fra Moses av og hos alle profetene" (Luk 24,27). "Da trådte Jesus fram og talte til dem: 'Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende'" (Matt 28,18-20). "En gang han spiste sammen med dem, sa han: 'Dere skal ikke forlate Jerusalem, men vente på det som Faderen har lovt og som jeg har talt om. For Johannes døpte med vann, men dere skal om noen få dager døpes med Den Hellige Ånd'" (Apg 1,4-5).
Jesus viste dem mange undre (f eks Joh 20,19; Joh 21,6). Han ga den tvilende Thomas troen tilbake (Joh 20,26-29). Han fikk Peter til å sverge ham absolutt lojalitet (Joh 21,15-18). Han ledet sine disipler slik at de ble røttene til "det nye Israel". I motsetning til den tro på ham som disiplene hadde demonstrert før oppstandelsen, ga de nå sine liv for den oppstandne Jesus og støttet, tjente, fulgte og trodde på ham. Dermed ble det substansielle fundamentet dannet på det åndelige plan.
3.1.3. Fundamentet for Messias på det åndelige plan.
Naturligvis ønsker Gud at fundamentet for Messias skal være et fundament som gjør det mulig for Guds sønn å bringe både åndelig og fysisk frelse. Ved å påta seg den oppgaven som egentlig en åndelig døperen-Johannes-figur skulle ha utført, var det imidlertid bare mulig for den oppstandne Jesus å gjenoppreise et fundament for Messias på det åndelige plan, dvs at trosfundamentet såvel som det substansielle fundamentet bare lot seg opprette åndelig.
Å påta seg oppgaven til en åndelig døperen-Johannes-figur var ikke Jesu opprinnelige (primære) oppgave. Likevel var det først når han hadde fullført denne oppgaven, at han ville ha det nødvendige fundament på det åndelige plan for å kunne ta fatt på sin høyere, messianske oppgave. For å kunne stå som Messias på det åndelige plan, måtte det med andre ord være et fundament for Messias på det åndelige plan. Jesu fysiske jeg ble utlevert som det offer som utgjorde den nødvendige betingelsen som Satan krevde. I vederlag lyktes det derfor, i samsvar med prinsippet om gjenoppreisning gjennom godtgjørelse, å opprette en gjenoppreist oppstandelsens sfære. Denne er helt fri for betingelser som gjør det mulig for Satan å komme med sine anklager. Derfor er det umulig for Satan å invadere trosfundamentet som den oppstandne Jesus opprettet åndelig. Satan kan heller ikke åndelig invadere det substansielle fundamentet som blir dannet på det åndelige plan når man tror på Jesus og gir sitt liv for ham. Fundamentet for Messias på det åndelige plan er derfor en sfære som åndelig sett er uinntakelig for Satan.
Messias' rolle er først og fremst en sann fars rolle. Den oppstandne Jesus ble en åndelig sann far ved å gjenoppreise Den Hellige Ånd. Da Den Hellige Ånd kom (se Apg 2), kom hun som en åndelig sann mor. Ved å tro på den oppstandne Jesus, den åndelige sanne far, og Den Hellige Ånd, den åndelige sanne mor, kan vi motta åndelig frelse (Joh 3,16) gjennom en "innpodningsprosess" [4] på det åndelige plan.
Åndelig frelse betyr imidlertid at vi bare blir gjenoppreist som Guds åndelige barn. Det vil si at bare et åndelig "Kanaan" er blitt etablert. De troende kan derfor bare høste fordelene som følger med gjenoppreisningen av et åndelig, ikke fysisk, "Kanaan". Deres fysiske jeg blir fortsatt invadert av Satan på samme måte som mellommannen mellom Gud og menneske, Jesus, fikk sitt fysiske jeg invadert av Satan. Av den grunn er arvesynden forblitt innen menneskets fysiske jeg (Rom 7,25). Derfor må Messias' annet komme finne sted for å gjenoppreise et substansielt Kanaan for å gi fullkommen frelse, som gjenoppreiser mennesket både åndelig og fysisk som Guds sanne barn.
Sentrert om Moses gikk Israel-folket bare åndelig inn i Kanaan. Sentrert om Josva gikk den andre generasjonen av israelitter substansielt inn i Kanaan, slik det ble forklart i kapitlet om Moses. På samme vis var Jesus sentrum i Guds arbeid for å fremme gjenoppreisningen av et åndelig globalt "Kanaan". Herren av Det annet komme derimot må fullstendig gjenoppreise et substansielt globalt "Kanaan". Fullkommen frelse vil bli realisert sentrert om Herren av Det annet komme, når han oppretter Guds rike på Jorden, dvs når hensikten med skapelsen blir realisert.
| 3.2. | Gjenoppreisningsprosessen for å etablere et substansielt Kanaan sentrert om Herren av Det annet komme |
Herren av Det annet komme må komme for å gjenoppreise hele menneskeheten til å bli Guds barn, som tilhører Guds direkte arvelinje. Derfor må Herren av Det annet komme, slik som Herren av Det første komme, bli født på Jorden, med et fysisk jeg. Han må gjenoppreise Det første komme gjennom godtgjørelse ved å gå den samme veien, full av lidelse, som Jesus gikk for to tusen år siden. Som nevnt ovenfor må derfor Messias' annet komme substansielt danne et fundament for Messias i overensstemmelse med prinsippet om at Guds gjenoppreisningsarbeid går inn i en ny fase, sentrert om Guds ord. På dette fundamentet må alle mennesker gjenoppreises som Guds barn i Guds direkte arvelinje, befridd fra arvesynden, ved at de går gjennom en "innpodningsprosess" både åndelig og fysisk.
Den åndelige fasen av det tredje forsøket på å gjenoppreise et globalt "Kanaan" begynte som et fundament for Messias på det åndelige plan. Etter en historisk utvikling, som har tatt hele to tusen år, er i dag et globalt "åndelig territorium" blitt etablert.
Josva fullførte gjenoppreisningen av et "Kanaan" for Israel-folket på en substansiell måte i stedet for Moses, som bare kunne gjenoppreise "Kanaan" åndelig. På samme måte må Messias komme tilbake for på en substansiell måte å fullføre gjenoppreisningen av et globalt "Kanaan", noe Jesus til nå bare kunne utføre på det åndelige plan.
Fordi det utvalgte jødefolket ikke trodde på Jesus, ble det åndelige gjenoppreisningsarbeidet som han dermed måtte utføre, en lidelsens vei. På samme måte vil også Herren av Det annet komme måtte gjennomgå lignende lidelser hvis "det andre Israel", de kristne, ikke tror på ham.
Ved Det første komme måtte Jesus gi opp å arbeide med det første Israel, folket som var blitt kalt nettopp for å motta ham. Han ble nødt til å begynne en ny gjenoppreisningsprosess på det åndelige plan, idet han opprettet et "Israel nummer to", de kristne, som et nytt utvalgt folk. På samme måte vil eneste utvei bli å begynne en substansiell gjenoppreisningsprosess og etablere et nytt, et tredje, "Israel" og gi opp å arbeide med de kristne hvis de ved Det annet komme ikke tror på ham.
