2. GUDS ARBEID FOR Å REALISERE SIN GJENOPPREISNINGSPLAN SENTRERT OM MOSES
1. MØNSTRET FOR DEN FREMGANGSMÅTE SOM GUDS GJENOPPREISNINGSARBEID FØLGER
1.1. Grunnen til opprettelsen av en mønstergyldig fremgangsmåte.
Hensikten med Guds gjenoppreisningsarbeid vil til slutt bli oppfylt når mennesket oppfyller sin del av ansvaret for å få Satan til å underkaste seg frivillig, og når mennesket får herredømme over ham. Men Satan, som hverken adlød Gud eller underkastet seg ham, ville heller ikke adlyde Jesus og underkaste seg ham, som kom som en Sann Far eller menneskehetens stamfar [1] . Derfor ville Satan slett ikke underkaste seg vanlige troende. Gud, menneskets Skaper, påtok seg derfor ansvaret, i overensstemmelse med sine prinsipper, ved å iverksette sin gjenoppreisningsplan for å få Satan til å underkaste seg. Dette var Guds plan med Det gamle testamentes tidsalder.
Vi kan av den grunn si at Gud opprettet (innsatte) Jakob som menneskehetens representant, som skulle vise mønstret for hvordan vi symbolsk må gå fram for å få Satan til å underkaste seg. Dette kaster lys over betydningen av Amos 3,7: "For Herren Gud gjør ikke noe uten at han har åpenbart sitt råd for sine tjenere profetene".
Måten Jakob gikk fram på for å få Esau til å underkaste seg, har betydning langt utover Jakobs individuelle bragd. Gjennom Jakob ble mønstret utarbeidet for hvordan man må bære seg ad for å få Satan til å underkaste seg frivillig. Denne fremgangsmåten ble derfor også mønstret for hvordan Moses måtte gå fram for at et helt folk skulle få Satan til å underkaste seg.
Jesus kom som Messias for å vise hvordan hele menneskeheten kan få Satan til å underkaste seg frivillig. Derfor må Messias, som menneskehetens Sanne Far, eller sanne stamfar, åpne den veien som hvert enkelt menneske må følge for å få Satan til å underkaste seg på en substansiell, ikke bare symbolsk, måte. Jesus skulle få Satan til å underkaste seg ved substansielt å gå den veien som Gud allerede hadde vist mønstret for gjennom Jakob og Moses.
På samme måte kan alle troende få Satan til å underkaste seg ved å gå en vei som ligner på den Jesus gikk. I Apg 3,22 sier Moses: "Herren Gud skal sende dere en profet som meg, en av deres egne brødre. Og dere skal høre på alt han sier til dere". [2] Dette er en henvisning til at når Messias (Jesus) kom, måtte han ifølge Moses gå den vei som Moses hadde vist mønstret for. I Joh 5,19 står det: "Sannelig, sannelig, det sier jeg dere: Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre. Det Faderen gjør, det gjør også Sønnen". Disse ordene viser at Jesus fulgte det mønster som kom til uttrykk i den fremgangsmåte Gud allerede hadde etablert gjennom Moses. Derfor var Moses en modell for Jesus.
Fra et ytre synspunkt kan det se ut som om Jakob bare var et familieoverhode i et stammesamfunn, mens Moses var lederen for Israel-folket mer enn fire hundre år senere. Jesus var Frelseren som sto fram mer enn seksten hundre år etter Moses. Likevel var det så mange aspekter ved deres livsløp som disse tre mennene hadde til felles, fordi Gud hadde satt opp et mønster i sitt arbeid for å realisere sin gjenoppreisningsplan.
1.2. Jakobs fremgangsmåte som et mønster for den vei Moses og Jesus fulgte.
Som før nevnt viste Jakob hvordan man må gå fram for å få Satan til å underkaste seg. For å realisere enhver plan som har som mål å oppnå Satans underkastelse, må vi ta den motsatte vei av den Satan gikk for å opprette sitt falske herredømme. La oss nå ta for oss flere konkrete eksempler på dette ved å studere hvordan Jakobs fremgangsmåte dannet et mønster for den vei Moses og Jesus fulgte.
1. Adam og Eva holdt ikke Guds bud og kunne følgelig ikke gå seierrike ut av den prøvelse som erkeengelens fristelse utgjorde. Dermed falt de. For nettopp å godtgjøre det mislykte resultatet av prøvelsen Adam og Eva gjennomgikk, sloss Jakob med fare for sitt liv med en engel ved Jabboks vadested. Jakob seiret og fikk dermed navnet Israel (1. Mos 32,25-28). Gud testet Jakob ved å plassere engelen i Satans posisjon. Hensikten var imidlertid ikke å føre Jakob ut i ulykke og elendighet. Prøvelsen skulle tvert imot kvalifisere Jakob som den som kunne fullføre gjenoppreisningen på familieplan, ved at han gjenopprettet herredømmet over englene.
For at Moses skulle bli den som kunne fullføre gjenoppreisningen av Kanaan på det nasjonale plan, måtte også han vinne en seier med fare for sitt liv (2. Mos 4,24-26). Han gjorde det i en situasjon der han ble utsatt for en prøvelse der Gud forsøkte å ta hans liv. For å kvalifisere seg til å fullføre gjenoppreisningen av et globalt "Kanaan", ved å vise hele menneskeheten veien til Guds rike på Jorden, måtte også Jesus vinne en kamp mot Satan med fare for sitt eget liv. Han gjorde det gjennom den førti dager lange prøvelsen i ørkenen (Matt 4,1-11).
2. Den falne natur oppsto på grunn av det åndelige og det fysiske fallet. For derfor å bli kvitt den falne natur, ble visse symbolske betingelser opprettet både på den vei Jakob fulgte, og den Moses gikk. Da Jakob lurte til seg eldstesønnens førstefødselsrett fra Esau (1. Mos 25,34), ble betingelsen med brødet og linsevellingen, som symboliserte kropp og ånd, begynnelsen på den veien Jakob tok for å gjenoppreise det substansielle fundamentet gjennom godtgjørelse. Som en betingelse opprettet for at det utvalgte folk skulle følge Moses og ydmykt adlyde ham på den veien han fulgte for å gjenoppreise det substansielle fundamentet, ga Gud folket manna og vaktler å spise. Mannaen og vaktlene symboliserte kropp og ånd. I Joh 6,49-53 står det: "Fedrene deres spiste manna i ørkenen, men de døde [...] Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens legeme og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere". Dette skriftstedet viser nettopp at Jesus fulgte denne mønstergyldige fremgangsmåten. Det er bare når det ydmykt og betingelsesløst adlyder ham, som er mellommann mellom Gud og menneske, at det falne menneske kan hjelpe til med å opprette en godtgjørelsesbetingelse på verdensplan for å fjerne den falne natur (Joh 3,16; Matt 28,19-20).
3. På grunn av syndefallet har Satans herredømme over mennesket til og med omfattet menneskets døde kropp. Jakobs legeme ble imidlertid balsamert i førti dager og sørget over (1. Mos 50,2-3). Derfor var hans kropp allerede velsignet og helliggjort. Dermed ble en betingelse opprettet for at selv hans døde kropp kunne atskilles fra Satan.
Moses gikk, som nevnt, en vei på det nasjonale plan, som fulgte mønstret som ble opprettet av Jakob og den veien han fulgte. Også Moses oppfylte betingelsen for at kroppen hans kunne atskilles fra Satan. Derfor sloss erkeengelen Mikael med Satan om den døde kroppen til Moses (Jud 1,9). Besynderlige begivenheter omga likeledes den døde kroppen til Jesus (Matt 27,64; Matt 28,12-13).
4. På grunn av at de første menneskene falt mens de befant seg i sin vekstperiode, opprettet Satan et falskt herredømme over mennesket. I den nødvendige prosess for å gjenoppreise dette gjennom godtgjørelse, iverksatte Gud en plan for å få mennesket til å opprette spesielle matematiske (numeriske) betingelser, som representerer den invaderte vekstperioden.
Et eksempel på dette var da Jakob vendte tilbake til Kanaan fra Karan. Da var det en periode på tre dager med atskillelse fra Satan (1. Mos 31,22) for å begynne en ny fase i Guds gjenoppreisningsarbeid. Også da Moses ledet Israel-folket ut av Egypt for å dra til Kanaan, var det en slik tre dagers periode (2. Mos 5,3). Jesu tre dager i graven (Luk 18,33) var også en periode med atskillelse fra Satan da den åndelige fasen av gjenoppreisningprosessen for å opprette et verdensomspennende "Kanaan" begynte [3] .
Jakob hadde tolv sønner (1. Mos 35,22) for å gjenoppreise horisontalt gjennom godtgjørelse i én generasjon [4] de vertikale godtgjørelsesbetingelsene [5] i de tolv generasjonene fra Noah til Jakob, betingelser som til slutt var blitt gitt til Satan [6] . Av en lignende grunn var det tolv stammer på Mose tid (2. Mos 24,4) og tolv apostler som fulgte Jesus (Matt 10,1).
For å opprette en godtgjørelsesbetingelse for atskillelse fra Satan, som hadde invadert den sju dager lange skapelsesperioden, var det sytti personer i Jakobs familie (1. Mos 46,27), sytti eldste på Mose tid (2. Mos 24,1) og sytti disipler som ble sendt ut av Jesus (Luk 10,1). Hver av disse gruppene spilte en sentral rolle i de respektive faser av Guds gjenoppreisningsarbeid som de representerte.
5. Den symbolske betydningen av staven er at den kan angripe urettferdighet, vise veien fremover og gi støtte. Derfor er den et symbol på Guds ord og den lovede Messias. Dette var betydningen av staven som Jakob brukte, da han krysset Jordan-elven og gikk inn i Kanaan (1. Mos 32,10). Moses brukte en stav for å vise Israel-folket veien over Rødehavet (2. Mos 14,16). Dette forespeilte flere fremtidige begivenheter: at det falne menneske én dag ville bli støttet av Messias, som vil angripe urettferdighet og opprette rettferdighet; at det falne menneske ved å motta Messias' veiledning vil kunne løfte seg over den syndige og onde verden og gå inn i den ideelle verden som Gud skapte mennesket for. Jesus, som kom for å angripe urettferdighet og opprette rettferdighet, brukte en "jernstav" (Åp 2,27; Åp 12,5) for å vise veien gjennom denne falne verden, som er full av lidelse. Dermed viste han hele menneskeheten veien til den ideelle verden som Gud planla før han skapte.
6. Evas syndige gjerning var roten til synd, og frukten av denne syndige gjerningen ble høstet da Kain drepte Abel. Slik kunne Satan invadere gjennom en mor og hennes barn. Mor og barn produserte altså syndens frukt. I samsvar med prinsippet om gjenoppreisning gjennom godtgjørelse, for å reversere dette utviklingsforløpet, ble det derfor nødvendig at mor og barn samarbeider og hjelper hverandre for å oppnå atskillelse fra Satan.
Jakob kunne legge betingelsen for å atskilles fra Satan (1. Mos 27,43) og motta velsignelse på grunn av at hans mor tok initiativet til et konstruktivt samarbeid. Også Moses kunne innta en posisjon der han kunne bli utvalgt av Gud på grunn av den hjelp og støtte han fikk fra sin mor (2. Mos 2,2). Videre fikk Jesus også hjelp og støtte fra sin mor (Matt 2,13).
7. Den sentrale person i Guds arbeid for å realisere sin gjenoppreisningsplan må gå en gjenoppreisningsvei fra den satanske verden til en verden under Gud. Jakob fulgte en vei som gikk fra Karan til Kanaan (1. Mos 31,33). Veien Moses fulgte, gikk fra Egypt til Kanaan (2. Mos 3,8). Jesus ofret hele sitt liv for å gjenoppreise den satanske verden til å bli en ideell verden (Guds rike).
8. Det endelige mål med Guds arbeid for å realisere sin gjenoppreisningsplan, er å tilintetgjøre Satan fullstendig, slik at han ikke lenger eksisterer. Derfor begrov Jakob avgudene, som representerte Satan, under et eiketre (1. Mos 35,4). Moses ødela avguden som gullkalven representerte (2. Mos 32,20). Med sine ord og sin autoritet (kraft) skulle Jesus fullstendig ødelegge den syndige og onde verden ved å få Satan til å underkaste seg.
2.1. En generell oversikt.
På Mose tid var prinsippene som Guds gjenoppreisningsarbeid var basert på, de samme som i tidligere perioder. For derfor å forberede et fundament for Messias, måtte trosfundamentet og det substansielle fundamentet gjenoppreises gjennom godtgjørelse. Vi finner imidlertid to sider ved Guds gjenoppreisningsarbeid, sentrert om Moses, som er forskjellige fra Guds arbeid i tidligere perioder.
For det første sto Moses på det seierrike fundamentet for Messias som allerede var blitt opprettet i Isaks familie. Moses kunne dermed høste fordelene av sin egen tidsalder, i samsvar med omfanget av den godtgjørelsesbetingelsen som allerede var blitt opprettet. For det andre var den grunnleggende enhet som var det objekt Gud arbeidet med i sitt gjenoppreisningsarbeid, ikke lenger kun en familie, men et folk. Gud valgte Moses til å lede det utvalgte Israel-folket ut av Egypt, som representerte den satanske verden, slik at de kunne vende tilbake til Kanaan, som symboliserte Guds rike. Dette viser hvordan et folk som deltok i Guds gjenoppreisningsarbeid, måtte gå fram for å gjenoppreise Kanaan.
2.1.1. Trosfundamentet.
2.1.1.1. Den sentrale person for å gjenoppreise trosfundamentet.
Den sentrale person for å gjenopprette trosfundamentet var Moses. Gud ga imidlertid Moses en posisjon i sitt gjenoppreisningsarbeid som var forskjellig fra posisjonene til Abel, Noah og Abraham, de sentrale personer som hadde hatt som oppgave å opprette trosfundamentet i tidligere perioder. For det første opptrådte Moses på Guds vegne, som Guds representant. Han var med andre ord "som Gud" (2. Mos 4,16; 2. Mos 7,1). For det andre var Moses en modell for den lovede Messias, Jesus. Vi kan si at Jesus kom som et levende uttrykk for Gud, som Guds "tempel" eller et Guds "legeme". Fordi Moses var en modell for Jesus (5. Mos 18,18-19; Joh 5,19), kan vi si at Moses opptrådte på Guds vegne, og var "som Gud".
2.1.1.2. Hva betingelsen for å gjenopprette trosfundamentet besto i.
På grunn av sin spesielle posisjon i Guds gjenoppreisningsarbeid trengte ikke Moses å bære fram en symbolsk offergave i form av ting fra Guds skapelse, slik Abel, Noah og Abraham hadde måttet gjøre. For å gjenopprette trosfundamentet gjennom godtgjørelse, var det bare nødvendig å etablere et fundament for atskillelse fra Satan, basert på tallet førti og sentrert om Guds ord. Det var to grunner til det. For det første sto Moses på fundamentet med tre vellykte offergaver: Abel, Noah og Isak hadde alle lykkes med sine ofre. For det andre var en ny tidsalder begynt som en følge av det seierrike fundamentet for Messias som var blitt opprettet sentrert om Isaks familie. Tidsalderen i Guds gjenoppreisningsarbeid da grunnlaget for gjenoppreisning ble lagt, var forbi. Det hadde vært en tidsalder da det hadde vært nødvendig å bære fram offergaver i form av ting som utgjorde betingelser som hadde vært nødvendige i fravær av Guds ord. Nå derimot var tidsalderen i Guds gjenoppreisningsarbeid begynt da grunnlaget var lagt, og gjenoppreisning kunne finne sted. Mose tid representerte en tidsalder da Gud kunne uttrykke sitt ord til mennesket på en direkte måte.
Guds gjenoppreisningsarbeid etter Adam hadde imidlertid tatt mye lenger tid enn hva det skulle ha gjort. Derfor ble det nødvendig med en godtgjørelsesbetingelse, basert på tallet førti, som symboliserer atskillelse fra Satan, for å gjenoppreise gjennom godtgjørelse dette lange tidsrommet som var invadert av Satan. I stedet for å måtte bære fram offergaver, var det nå bare nødvendig å sette Guds ord i sentrum og være helt forent med det for å gjenoppreise trosfundamentet gjennom godtgjørelse. Grunnen til dette var at man nå var i tidsalderen i Guds gjenoppreisningsarbeid da gjenoppreisning kunne finne sted, og at man nå sto på et fundament med atskillelse fra Satan, et fundament basert på tallet førti.
2.1.2. Det substansielle fundamentet.
Moses selv var den sentrale person i den plan som Gud hadde iverksatt for å få et helt folk til å opprette det substansielle fundamentet. Som tidligere nevnt sto Moses i en foreldreposisjon og representerte Gud overfor folket og var "som Gud". Moses var den sentrale person som hadde måttet opprette det vertikale forholdet til Gud som trosfundamentet utgjorde. Moses var imidlertid samtidig en profet som skulle etablere et mønster for hvordan Jesus skulle gå fram. Fordi han dermed også var i et "barns posisjon" [7] overfor Jesus, var han den sentrale person for å opprette det substansielle fundamentet.
Abel bar fram sin offergave i en foreldreposisjon, i stedet for Adam. Han lyktes i sitt offer, og dermed opprettet han det trosfundamentet som Adam skulle ha opprettet. Samtidig kunne Abel også kvalifisere seg til å innta abel-posisjonen når det gjaldt å opprette det substansielle fundament. Hvis Moses hadde etablert abel-posisjonen for det substansielle fundamentet, og hvis Israel-folket, i kain-posisjonen, hadde elsket Moses og adlydt ham på en ydmyk og betingelsesløs måte, ville et helt folk ha lagt en godtgjørelsesbetingelse for å bli kvitt den falne natur. Hvis det hadde skjedd, ville det vertikale forholdet til Gud, som var opprettet sentrert om Moses, ha ført til at den riktige horisontale orden ville ha blitt etablert i forholdet mellom Moses og folket. Da ville Israel-folket ha opprettet det substansielle fundamentet.
2.1.3. Fundamentet for Messias.
Israel-folkets trosfundament ville ha blitt gjenoppreist gjennom godtgjørelse hvis Moses, sentrert om Guds ord, hadde opprettet et fundament med atskillelse fra Satan, basert på tallet førti. Hvis israelittene i tillegg, gjennom godtgjørelse, hadde gjenoppreist det substansielle fundament som et helt folk, sentrert om den seierrike Moses, ville resultatet ha blitt at de, som et folk, også hadde etablert fundamentet for Messias. På dette fundamentet ville folket dermed etter hvert ha kunnet motta Messias, bli "født på ny" og bli kvitt arvesynden. Hvis de da hadde utviklet sin opprinnelige natur, ville de ha kunnet bli fullkomne mennesker. Så langt kom man imidlertid ikke. Fordi Israel-folket ikke hadde tillit til Moses, ble den vei folket gikk for å opprette Kanaan, sentrert om Moses, til slutt forlenget, slik at det ble nødvendig med tre forsøk.
2.2. Hvordan folkets første forsøk på å gjenoppreise Kanaan forløp.
Moses tilbrakte førti år på kongens (faraos) slott, selve sentrum av den satanske verden, for at han skulle kunne bli den sentrale person som på folkets vegne, gjennom godtgjørelse, gjenoppreiste israelittenes trosfundament. For utenforstående var han sønn til en prinsesse, faraos datter (2. Mos 2,10). Dermed skulle han en dag selv bli farao. Han ble imidlertid oppdratt av sin egen mor, som fikk som oppgave å fostre opp barnet. I all hemmelighet lærte hun ham til å bli fullstendig bevisst at han tilhørte det utvalgte folk. Til slutt forlot han faraos slott og foretrakk å lide sammen med Guds folk i stedet for å nyte det behagelige og komfortable, men syndige og onde, livet på slottet (Hebr 11,24-25). Slik, gjennom sitt førti års liv på egypterkongens slott, opprettet Moses fundamentet med atskillelse fra Satan, basert på tallet førti. Dermed gjenoppreiste han trosfundamentet gjennom godtgjørelse.
Som før nevnt: ved å opprette trosfundamentet, kvalifiserte Moses seg samtidig til å være den sentrale person for å opprette det substansielle fundamentet, dvs at han også etablerte abel-posisjonen. Derfor skulle nå israelittene, i kain-posisjonen, på en tillitsfull og ydmyk måte underkaste seg Moses og adlyde ham. Dermed ville de ha levd i samsvar med Guds vilje og blitt ett med Moses. Det var dette folkets godtgjørelsesbetingelse for å bli kvitt den falne natur, besto i. Hvis den var blitt opprettet, ville et helt folk ha gjenoppreist det substansielle fundament gjennom godtgjørelse. Tiden det ville ha tatt Israel-folket å forlate Egypt og følge Moses til det velsignede Kanaan-landet, ville da ha blitt det nødvendige tidsrom for å opprette det substansielle fundamentet.
For å oppnå dette, opprettet Moses en betingelse for at Israel-folket skulle kunne begynne denne nye fasen i Guds gjenoppreisningsarbeid. Moses demonstrerte nemlig overfor Gud og det utvalgte folket hvilken side han sto på ved å slå i hjel en egypter med en stein da sistnevnte mishandlet en hebreer (2. Mos 2,12) [8] . Nå da israelittene så Moses handle på denne måten, skulle de ha fått tillit til (tro på) Moses og blitt ett med ham. Hvis det hadde skjedd, ville de under Guds veiledning og ved å følge Moses, ha kunnet gå inn i det velsignede Kanaan-landet via den direkte veien gjennom Filisterlandet [9] . De ville ha sluppet å ta den lange og strevsomme veien over Rødehavet og gjennom Sinai-ørkenen. Ved å bli ett med Moses de 21 dagene det ville ha tatt å nå Kanaan, ville de ha kunnet opprette det substansielle fundamentet. Denne 21-dagers ferden ville ha godtgjort Jakobs 21-års opphold i Karan. Vi leser i 2. Mos 13,17: "Da farao hadde gitt folket lov til å fare, førte Gud dem ikke den veien som går til Filisterlandet, enda det var den nærmeste. For Gud tenkte de kunne komme til å angre seg når de møtte ufred, og vende tilbake til Egypt". Dette skriftstedet viser at Guds opprinnelige (første) plan var at de skulle ta veien gjennom Filisterlandet, som gikk i en rett linje til Kanaan, og som ville ha vært den raskeste ruten.
I stedet for å stole på Moses, viste de sin mistillit ved å spre nyheten om drapsgjerningen som Moses hadde begått. "Da farao fikk høre om det, prøvde han å få drept Moses" (2. Mos 2,15). Moses hadde ikke noe valg: Han måtte komme seg unna farao og dro derfor til Midjan-landet [10] for å søke tilflukt der. Folkets første forsøk på å gjenoppreise Kanaan, kunne dermed ikke engang begynne.
2.3. Hvordan folkets andre forsøk på å gjenoppreise Kanaan forløp.
| 2.3.1. | Trosfundamentet og det substansielle fundamentet. |
2.3.1.1. Betydningen av Mose førti års "ørkenvandring" i Midjan.
Som sagt ble det ikke noe av folkets første forsøk på å gjenoppreise Kanaan. Det førte til at den førti års perioden Moses levde på kongens (faraos) slott for å opprette trosfundamentet, nå ble invadert av Satan. Gjennom sin førti års "ørkenvandring" i Midjan opprettet imidlertid Moses igjen fundamentet for atskillelse fra Satan, basert på tallet førti. Dermed kunne han gjenopprette, gjennom godtgjørelse, trosfundamentet for folkets andre forsøk på å gjenoppreise Kanaan. På slutten av denne perioden åpenbarte Gud seg for Moses og sa:
"Jeg har sett hvor vondt mitt folk har det i Egypt, og hørt hvordan de klager over fogdene. Jeg vet hva de må lide. Jeg har steget ned for å fri dem fra egypterne og føre dem opp fra dette landet til et godt og vidstrakt land, et land som flyter med melk og honning. Der bor kanaaneerne [...] Nå har nødropet fra israelittene nådd opp til meg, og jeg har sett hvordan egypterne plager dem. Så gå da! Jeg sender deg til farao. Du skal føre mitt folk, israelittene, ut av Egypt" (2. Mos 3,7-10).
2.3.1.2. Fundamentet for å begynne ferden mot Kanaan.
Moses gjenoppreiste trosfundamentet gjennom den førti år lange "ørkenvandringen" i Midjan. Samtidig kvalifiserte han seg også til å være den sentrale person for å gjenopprette det substansielle fundamentet gjennom godtgjørelse. Gud ga Moses evnen til å fremføre tre mirakler (2. Mos 4,1-9) og ti plager (2. Mos 7-11). Ved å ramme egypterne med disse, ble Guds plan for å begynne ferden mot Kanaan iverksatt. Da de så alt dette, begynte israelittene å tro at Moses virkelig var deres sanne leder, sendt av Gud. På denne måten kunne de endelig begynne på sitt andre forsøk på å gjenoppreise Kanaan.
2.3.1.3. Det substansielle fundamentet som folket måtte opprette.
Israel-folket var endelig begynt å følge Moses. Foreløpig lot de seg lede av ham. Dette betydde likevel ikke at godtgjørelsesbetingelsen for å bli kvitt den falne natur var fullstendig opprettet. Gjenoppreisningsprosessen som Gud fulgte i sitt arbeid for å etablere godtgjørelsesbetingelsen for å fjerne den falne natur, ble invadert av Satan. Av den grunn ble denne lange perioden i Guds gjenoppreisningsarbeid overgitt til Satan. For å gjenoppreise denne tapte perioden, som et folk, gjennom godtgjørelse, måtte Israel-folket, i kain-posisjon, bli ett med Moses ved å adlyde ham og underkaste seg ham helt til de nådde fram til Kanaan-landet, gjennom hele den perioden som ferden gjennom ørkenen ville ta. Derfor skulle israelittene gå inn i Kanaan etter å ha adlydt Moses på en ydmyk måte gjennom hele ørkenferden. Bare da kunne folket opprette det substansielle fundamentet.
Selv om israelittene hadde tilstrekkelig tro på Moses til å begynne ferden til Kanaan, visste Gud allerede at de ikke hadde nok tillit til sin leder. Som beskrevet i 2. Mos 13,17 fryktet Gud at de ville bli redde hvis de ble vitner til krig, dersom de ble ledet via den direkte ruten gjennom Filisterlandet. Da ville de igjen miste sin tro og kunne lett dra tilbake til Egypt. Således ville ikke Guds gjenoppreisningsplan kunne gjennomføres. Derfor ledet ikke Gud dem denne veien, men lot dem begynne ferden til Kanaan ved å føre dem over Rødehavet og inn i Sinai-ørkenen, selv om dette ville ta lenger tid. Ved hele tiden å kunne se Guds mirakler og oppleve Guds velvilje (gunst), selv om de ikke hadde tilstrekkelig tro, ville de ikke så lett kunne dra tilbake til Egypt. På denne måten begynte Israel-folket det som skulle ha vært en 21-måneders ørkenvandring sentrert om Moses.
| 2.3.2. | Tabernaklets sentrale rolle i gjenoppreisningsplanen som Gud fulgte. |
2.3.2.1. Mose førti dagers faste og de to steintavlene.
I begynnelsen av den tredje måneden etter at israelittene hadde forlatt Egypt, kom de til Sinai-ørkenen. Da de slo leir foran Sinai-fjellet, ga Gud Moses spesielle retningslinjer. Gud talte gjennom Moses og understreket folkets tro, idet han ba dem hellige seg og vaske klærne sine (2. Mos 19,10). Så tok Moses med seg sytti eldste og dro opp på Sinai-fjellet, der han møtte Gud (2. Mos 24,9-10). Folket så Gud med sine egne øyne. Gud åpenbarte sin herlighet:
"Så steg Moses opp på fjellet [...] og Herrens herlighet senket seg ned på Sinai-fjellet. Skyen skjulte fjellet i seks dager. Den sjuende dagen ropte Herren på Moses fra skyen. For israelittene var Herrens herlighet å se til som en fortærende ild på fjelltoppen" (2. Mos 24,15-17).
Dette skulle vise dem at Gud var med dem, og at han personlig arbeidet med dem. Gud gjorde forberedelser for å gjøre det mulig for folket å ha en absolutt tro ved å be Moses komme opp på toppen av fjellet og faste i førti dager og netter for å motta steintavlene med de ti bud (2. Mos 24,18). Mens han fastet på Sinai-fjellet, mottok han instrukser fra Gud om paktens ark og tabernaklet (2. Mos 25-31). Da han var ferdig med fasten, mottok han to steintavler med de ti bud gravert inn i dem (2. Mos 31,18).
Moses brakte steintavlene med seg da han kom ned fra Sinai-fjellet. Da hadde imidlertid Israel-folket allerede mistet sin tro på Gud. De hadde laget en gullkalv, som de tilba som sin egen Gud (2. Mos 32,2-4). De hadde ikke greid å leve basert på tro i de førti dagene deres leder var borte fra dem. De hadde rett og slett sviktet (forlatt) Gud, selv om han hadde ledet dem med så mange mirakler. Moses ble rasende da han så dette. Han tok steintavlene, som han bar, og kastet dem i bakken, slik at de ble knust der ved foten av fjellet (2. Mos 32,19).
Senere åpenbarte Gud seg igjen for Moses og forklarte ham hvordan han skulle hogge seg ut to nye steintavler lik de første (2. Mos 34,1). Dermed fastet Moses for annen gang i førti dager og mottok de ti bud skrevet på de to steintavlene. Endelig kunne Israel-folket bygge paktens ark og tabernaklet, sentrert om disse steintavlene.
2.3.2.2. Betydningen av steintavlene og tabernaklet.
2.3.2.2.1. Hvilken betydning hadde steintavlene?
Adam og Eva ble skapt basert på Ordet [11] . Hvis de var blitt fullkomne, ville de ha blitt fullkomne inkarnasjoner av Ordet. På grunn av syndefallet ble de imidlertid mennesker som hadde mistet Ordet. At Moses nå hadde gjenvunnet Guds ord, nedskrevet på de to steintavlene, etter en periode med atskillelse fra Satan, basert på tallet førti, var av spesiell betydning. Det betydde at Adam og Eva, som begge var gått tapt, var blitt symbolsk gjenoppreist fra den satanske verden, i form av de to steintavlene, som var symbolske inkarnasjoner av Ordet.
De to steintavlene med Guds ord inngravert, og som var symbolske uttrykk for Adam og Eva, symboliserte også Jesus og Den Hellige Ånd, som én dag skulle komme som inkarnasjoner av Ordet. Det er grunnen til at det står skrevet at Kristus er symbolisert ved en "hvit stein" (Åp 2,17) og ved en "klippe" (1. Kor 10,4).
At Moses hadde mottatt de to steintavlene med Guds ord nedskrevet på dem, betydde at den tidsalderen i Guds gjenoppreisningsarbeid var forbi da grunnlaget for gjenoppreisning ble lagt. Det hadde vært en tidsalder da man bare kunne forholde seg til Gud gjennom offergaver. Nå da Guds ord var gjenvunnet, kunne med andre ord det falne menneske ha et forhold til Gud gjennom hans ord. Det betydde at tidsalderen i Guds gjenoppreisningsarbeid var begynt da gjenoppreisning endelig kunne finne sted.
2.3.2.2.2. Betydningen av tabernaklet.
Jesus sammenlignet templet i Jerusalem med sin egen kropp (Joh 2,21). Paulus sa at de troende er Guds "tempel" (1. Kor 3,16). Templet er derfor et billedlig uttrykk for Jesus. Mens de var på vei gjennom ørkenen, var det umulig for israelittene å bygge noe tempel. I stedet bygde de et "bærbart tempel". Dette var tabernaklet. Av den grunn var også tabernaklet, som var et tempel i miniatyr, et symbolsk uttrykk for Jesus. Det var nettopp dette Gud uttrykte da han ga Moses instrukser for å bygge tabernaklet: "La dem så reise en helligdom for meg, og jeg vil bo midt iblant dem" (2. Mos 25,8). På det symbolske plan representerte derfor tabernaklet Messias. Israelittene skulle derfor selvsagt følge, ære og vise omsorg for tabernaklet på sin ferd gjennom ørkenen.
2.3.2.2.3. Tabernaklets struktur.
Tabernaklet besto av to deler: Det aller helligste og Det hellige (2. Mos 26,33-34). Bare yppersteprestene kunne gå inn i Det aller helligste, og bare én gang i året, for å ofre. Paktens ark hadde sin plass i Det aller helligste og inneholdt de to steintavlene, som symboliserte Jesus og Den Hellige Ånd samt himmel og Jord. I lys av dette var paktens ark i en videre forstand et mikrokosmos av de to verdener som kosmos består av: den åndelige verden og den fysiske verden. På et snevrere plan var paktens ark et mikrokosmos av tabernaklet. Det aller helligste symboliserte Jesu åndelige jeg og den usynlige, substansielle verden. Det hellige, der vanlige ofre ble båret fram, symboliserte Jesu kropp og den synlige, substansielle verden.
| 2.3.2.3. | Hensikten med steintavlene og tabernaklet, sett ut fra den gjenoppreisningsplan som Gud fulgte. |
Fra Guds synspunkt var det helt avgjørende at israelittene kom seg til Kanaan uten å vende tilbake, når de engang hadde forlatt Egypt. De måtte lykkes i å gjennomføre fullt ut den prosessen de hadde begynt for å gjenoppreise Kanaan. Helt fra forberedelsene for å begynne ferden mot Kanaan, utførte derfor Gud utrolige mirakler for at folket skulle tro på ham.
Straks de hadde begynt ferden mot Kanaan, ledet Gud Israel-folket gjennom ørkenen og tok seg av dem ved hjelp av mange forskjellige mirakler: Han ledet dem med en skystøtte og en ildstøtte (2. Mos 13,21). Han delte Rødehavet (2. Mos 14,21), ga dem manna og vaktler å spise (2. Mos 16,12-35) og fikk Moses til å fremskaffe vann fra en klippe, slik at folket kunne drikke (2. Mos 17,6). De kunne seire over et fiendtlig folk (amalekittene [12] ) ved hjelp av Guds kraft (2. Mos 17,10-13). Til tross for alt dette mistet israelittene troen på Gud og Moses mange ganger.
Til slutt var det til og med fare for at Moses ville oppføre seg på en troløs måte. Derfor fant Gud det nødvendig å skape et trosobjekt som aldri ville forandre seg, selv om mennesket forandret seg. Hvis det bare fantes ett menneske blant israelittene med en absolutt tro på dette trosobjektet, ville Gud være i stand til å fremme arbeidet for å gjennomføre sin gjenoppreisningsplan. Dette ene menneskets tro ville da representere hele folket, og en slik personlig tro kunne bli overrakt fra person til person som en stafettpinne. Dette trosobjektet var tabernaklet, som inneholdt steintavlene og paktens ark, og som symboliserte Messias.
At israelittene bygde tabernaklet, betydde derfor at symbolsk sett var Messias allerede kommet. Sentrert om Moses skulle av den grunn israelittene akte og ære tabernaklet med samme lojalitet og hengivenhet som overfor Messias, helt til de nådde det velsignede Kanaan-landet. Da ville folket ha opprettet det substansielle fundamentet.
2.3.2.4. Fundamentet for tabernaklet.
For å motta Messias, må fundamentet for Messias først opprettes. På samme måte måtte også et fundament for tabernaklet etableres for å motta tabernaklet, som på det symbolske plan representerte Messias. Følgelig var det uunngåelig at et trosfundament, såvel som et substansielt fundament for tabernaklet, måtte opprettes.
2.3.2.4.1. Det første forsøket på å opprette et fundament for tabernaklet.
Ved å faste i førti dager på Sinai-fjellet (2. Mos 24,18), etablerte Moses en periode med atskillelse fra Satan, basert på tallet førti. Dermed ble trosfundamentet for tabernaklet opprettet. Israelittene skulle ha trodd på Moses og tjent, hjulpet og adlydt ham på en ydmyk måte gjennom den samme perioden med atskillelse fra Satan som Moses gikk gjennom, og helt til de hadde bygd tabernaklet. Da ville det substansielle fundamentet ha blitt etablert.
Israelittene mistet imidlertid alle sin tro på Gud og laget i stedet en avgud som de tilba: gullkalven (2. Mos 32,2-4). Derfor ble ingen godtgjørelsesbetingelse opprettet for å fjerne den falne natur, slik at det substansielle fundamentet for tabernaklet ikke kunne bli lagt.
Da han var kommet ned til foten av fjellet, så Moses det troløse folket og ble rasende. Han tok steintavlene, som han bar, og slengte dem mot fjellet, slik at de ble knust (2. Mos 32,19). De to steintavlene symboliserte, som sagt, Jesus og Den Hellige Ånd. At Moses ødela dem som en reaksjon på folkets mangel på tro, forespeilte derfor, på det symbolske plan, muligheten for Jesu korsfestelse, dersom Israel-folket igjen skulle miste sin tro, når Jesu komme én dag ville finne sted.
2.3.2.4.2. Det andre forsøket på å opprette et fundament for tabernaklet.
Moses fikk Aron og folket til å angre sine synder og leve et reformert liv. Moses fastet så igjen i førti dager og netter. Dermed opprettet han et fundament for atskillelse fra Satan, basert på tallet førti. På dette grunnlaget skrev Gud de ti bud på de to nye steintavlene som Moses hadde hogd ut (2. Mos 34,28). Moses mottok også direktiver om å bygge det hellige idealet som Gud ville realisere gjennom tabernaklet. Moses tjente Gud med hengivenhet og oppriktighet i denne andre perioden med atskillelse fra Satan, basert på tallet førti, for å motta tabernaklet. Israelittene ikke bare adlød Moses på en ydmyk måte i denne atskillelsesperioden, men de bygde også tabernaklet i samsvar med Guds ord og de retningslinjer som Moses ga dem. Ett år var nå gått siden israelittene forlot Egypt. Dette var den første dagen i den første måneden i det andre året (2.Mos 40,17).
2.3.3. De tolv stammehøvdingenes førti dagers speiding.
Det substansielle fundamentet kunne ikke opprettes fullt ut bare ved at israelittene bygde tabernaklet. For å opprette det substansielle fundamentet, måtte israelittene bli ett med Moses ved å adlyde ham på en ydmyk måte like til de nådde Kanaan. De måtte i tillegg tjene, ære og vise omsorg for det hellige idealet som Gud hadde opprettet gjennom tabernaklet og betrakte det som mer verdifullt enn sine egne liv.
På den tjuende dagen i den andre måneden i det andre året etter utgangen fra Egypt, dro israelittene fra Sinai-ørkenen og satte kursen mot Kanaan under ledelse av skystøtten og sentrert om tabernaklet (4. Mos 10,11-12). De mistet likevel igjen troen og kritiserte og følte seg bitre mot Moses. Derfor brente Gud en utkant av leiren deres (4. Mos 11,1) i et forsøk på å vekke dem og få dem til å innse sin synd. De ble likevel ikke vekket åndelig og fortsatte med å anklage Moses og lengte tilbake til Egypt (4. Mos 11,4-6). Dette førte til at Satan var i stand til å invadere.
Gud måtte igjen få de troløse israelittene til å opprette et førti dagers fundament for atskillelse fra Satan. Gud ba dem derfor om å speide ut Kanaan i førti dager som en betingelse for å få folket til å lykkes i sitt andre forsøk på å gjenoppreise Kanaan. Gud valgte en høvding fra hver av de tolv stammene, som representanter for hele folket (4. Mos 13,1-3). Med unntak av Josva og Kaleb vendte imidlertid alle tilbake med troløse rapporter (4. Mos 13,28-32). Da israelittene hørte disse rapportene, klaget de i sinne til Moses og ropte at de ville velge en ny leder og dra tilbake til Egypt. Da viste Jehovah seg for hele folket og sa til Moses: "Hvor lenge skal dette folket forakte meg? Hvor lenge skal de la være å tro på meg, enda jeg har gjort så mange tegn iblant dem?" (4. Mos 14,11). Gud fortsatte: "Og barna som dere mente ville bli et bytte for fienden, dem skal jeg føre inn. De skal lære å kjenne det landet som dere ringeaktet. Men likene av dere skal ligge her i ørkenen. Og barna deres skal streife omkring her i førti år. De skal lide fordi dere var utro, helt til likene deres blir borte i ørkenen. Likesom dere speidet ut landet i førti dager, skal dere lide i førti år for deres egne misgjerninger, ett år for hver dag. Slik skal dere få merke hva det vil si å sette seg opp imot meg" (4. Mos 14,31-34).
Slik førte de troløse rapportene til at de førti dagene med speiding ble en fiasko. Israelittene kunne av den grunn ikke etablere det substansielle fundamentet ved Kadesj-Barnea [13] . Det endelige resultatet av alt dette ble at folkets andre forsøk på å komme seg til Kanaan (den 21-måneders ørkenvandringen) feilet, og at en mye lengre vei nå ble nødvendig: en førti års ørkenvandring, folkets tredje forsøk på å gjenoppreise Kanaan.
2.4. Hvordan folkets tredje forsøk på å gjenoppreise Kanaan forløp.
2.4.1. Trosfundamentet.
På grunn av Israel-folkets mangel på tro ble deres andre forsøk på å gjenoppreise Kanaan en fiasko. Derfor ble Mose førti års ørkenvandring i Midjan, som utgjorde trosfundamentet for folkets andre forsøk på å gjenoppreise Kanaan, også invadert av Satan. Som en følge av folkets feilslåtte førti dager med speiding måtte Moses opprette en ny periode som skulle gjenopprette, gjennom godtgjørelse, trosfundamentet for det tredje forsøket på å gjenoppreise Kanaan. Dette var de førti årene folket vandret omkring i ørkenen, helt til de kom tilbake til Kadesj-Barnea. Ved å ære tabernaklet og vise omsorg for det med tro og lojalitet, mens de vandret omkring i ørkenen, opprettet Moses på ny en periode med atskillelse fra Satan, basert på tallet førti.
2.4.2. Det substansielle fundamentet.
Mens de vandret omkring i ørkenen i førti år, og helt til de gikk inn i Kanaan, skulle israelittene ha absolutt tillit til Moses og bli ett med ham ved å adlyde ham og underkaste seg ham, som aktet og æret tabernaklet med en uforanderlig tro. Da ville det substansielle fundamentet ha blitt opprettet i folkets tredje forsøk på å gjenoppreise Kanaan. Følgelig var denne førti år lange perioden da de vandret omkring i ørkenen, en periode da Moses etablerte trosfundamentet for det tredje forsøket på å gjenoppreise Kanaan. Samtidig var hensikten med denne perioden også å iverksette Guds plan for å komme i gang med dette tredje forsøket. Det substansielle fundamentet for folkets tredje forsøk på å gjenoppreise Kanaan ble opprettet gjennom to faser: den første sentrert om Moses, den andre om Josva.
2.4.2.1. Det substansielle fundamentet sentrert om Moses.
Ettersom han var redd for at folket skulle miste sin tro, viste Gud det sin velvilje ved å gi det steintavlene med de ti bud, paktens ark og tabernaklet. Israelittene skulle ha aktet og æret disse med en absolutt tro, da de mottok dem ved Sinai-fjellet som et uttrykk for Guds velvilje, eller seinere da de gikk gjennom perioden med speiding. Da ville de ha blitt i stand til å gjenoppreise den situasjonen de befant seg i, da de begynte på sitt andre forsøk på å gjenoppreise Kanaan. De ville, med andre ord, ha gjenoppreist den posisjonen de hadde da de forlot Egypt, da de var forent med Moses, etter at Gud hadde vist dem sin velvilje gjennom de tre miraklene og de ti plagene.
Israelittene som fulgte Moses tilbake til Kadesj-Barnea etter den førti år lange godtgjørelsesperioden i ørkenen, skulle ha aktet og æret steintavlene, paktens ark og det ideal som tabernaklet representerte. Da ville folket kunne lykkes i å begynne ferden mot Kanaan-landet. Siden steintavlene representerte et mikrokosmos av paktens ark, og arken et mikrokosmos av tabernaklet, representerte steintavlene også et mikrokosmos av tabernaklet. Derfor kan tabernaklet eller paktens ark representeres ved steintavlene, eller ved klippen som var deres opphav.
Hvis vi tar Bibelen som utgangspunkt, forstår vi at klippen ved Kadesj-Barnea (4. Mos 20,8-11) var sentrum i den plan som Gud iverksatte for å komme i gang med folkets tredje forsøk på å gjenoppreise Kanaan. Israelittene murret i bitterhet mot Moses fordi de ikke hadde noe vann. Selv om Gud hadde sendt dem på en førti års vandring gjennom ørkenen, ville han gjenoppfriske deres tro, som de igjen holdt på å miste (4. Mos 20,4-5). Derfor instruerte Gud Moses hvordan han skulle få berget til å gi fra seg vann, slik at folket skulle kunne drikke (4. Mos 20,8). Fordi de klaget og skyldte på ham for at de ikke hadde vann, ble Moses rasende på dem. Han greide ikke å kontrollere sitt temperament og slo på klippen to ganger med staven sin (4. Mos 20,11). Da sa Gud til Moses og Aron: "Fordi dere ikke trodde på meg og ikke æret meg som den hellige for israelittenes øyne, derfor skal dere ikke få føre dette folket inn i det landet jeg har gitt dem" (4. Mos 20,12).
Moses skulle bare ha slått én gang på klippen, slik han hadde gjort tidligere ved Refidim [14] (2. Mos 17,6), men i sinne slo han nå to ganger. Resultatet ble at han ikke lyktes i å iverksette Guds plan, der klippen hadde den sentrale rolle. På toppen av alt dette fikk Moses heller ikke lov til å gå inn i det velsignede Kanaan-landet, selv om han kunne se ut over det (4. Mos 20,24; 4. Mos 27,12-14; 5. Mos 3,23-27).
To ganger hadde Moses fått vann til å strømme fram fra berget: først ved Horeb-fjellet i Refidim og nå i Kadesj-Barnea. Hva var det som gjorde at den ene gangen var så forskjellig fra den andre. Hvorfor refset Gud Moses den andre gangen? Hvorfor tillot ikke Gud det Moses aller helst ville: å gå inn i Kanaan-landet? Hvor sterkt må ikke Moses ha ønsket å gå inn i det etterlengtede Kanaan-landet etter å ha arbeidet så hengivent nettopp med dette mål for øyet, og etter å ha viet hele sitt liv for å lede sitt troløse folk? Vi leser i 5. Mosebok hvordan han ba inderlig til Gud: "La meg nå få komme over og se det gode landet på den andre siden av Jordan, dette vakre fjell-landet og Libanon" (5. Mos 3,25). Men Gud var urokkelig: "Tal ikke mer til meg om dette!" (5. Mos 3,26). Selv om Moses hadde nådd Jordan-elven, kunne han ikke krysse den på grunn av sitt feiltrinn da han brakte vann fram fra klippen. Moses døde på Pisga-fjellet i Moabs land [15] uten å sette fot i Kanaan.
Vi bør lære noe av feilen som Moses begikk. Både ved Refidim og Kadesj gjorde Moses flere identiske ting: Han gjorde som Gud sa og brakte fram vann. Han viste det troløse folket hvilken kraft Gud hadde. Han brukte staven til å slå på berget. Den eneste forskjellen var at han ved Kadesj slo to ganger på klippen. La oss se nærmere på grunnen til å slå bare én gang på klippen og hvorfor det var en synd å slå på den to ganger.
I Bibelen er Kristus symbolisert med en hvit stein (Åp 2,17) og med en klippe (1. Kor 10,4). Siden Kristus kom som "livets tre" (Åp 22,14; se også 2. kapittel, Menneskets fall, seksjon 1.1.1.), representerer klippen også "livets tre". Derfor er det ikke bare "livets tre" i Edens hage (1. Mos 2,9), men også klippen, som symboliserer det som én dag skulle blitt realisert: den fullkomne Adam. I Edens hage slo Satan Adam og fikk ham til å falle, han som skulle ha blitt selve "klippen". Fordi Adam ikke ble "livets tre" (1. Mos 3,22-24), ble han heller ikke "klippen" som i evighet skulle ha gitt "livgivende, friskt vann" til sine etterkommere.
Derfor representerte den klippen som ikke ga vann før Moses slo på den med staven sin, den falne Adam. Gud ville bringe fram vann ved at Moses slo én gang på klippen, som representerte Adam, og som ikke ga vann. Dermed ville Gud, i samsvar med prinsippet om gjenoppreisning gjennom godtgjørelse, opprette en betingelse for å kunne gjenoppreise Adam som en "klippe" som var i stand til å gi fra seg vann. Klippen som Moses skulle slå én gang på for å bringe fram livgivende, friskt vann, symboliserte derfor Jesus, som skulle komme som "livets tre", og som var i stand til å gi "livgivende, friskt vann" til det falne menneske.
Dermed ble Moses gitt tillatelse til å slå én gang på klippen som en betingelse for at den første, falne Adam skulle kunne bli gjenoppreist, gjennom godtgjørelse, som den andre, fullkomne Adam, dvs Jesus. I samsvar med Guds vilje hadde Moses slått én gang på klippen som ga fra seg vann. Fordi han handlet i sinne, slo han imidlertid enda en gang. Det utgjorde en handling som betydde at Jesus kunne bli rammet (angrepet), når han én dag ville komme som den "gjenoppreiste klippen" for å gi alle mennesker "livgivende, friskt vann å drikke" (1. Kor 10,4). At Moses, i sinne over israelittenes mangel på tro, slo to ganger på klippen, skapte med andre ord en betingelse for at Satan skulle kunne angripe den "substansielle inkarnasjonen av klippen", Jesus, direkte, når én dag Frelserens komme ville finne sted, hvis Israel-folket også da skulle falle i troløshet. Derfor var Mose handling en synd.
Gud ville at klippen skulle ha representert begynnelsen på folkets tredje forsøk på å gjenoppreise Kanaan. Guds plan for å lykkes med å komme i gang kunne imidlertid ikke bli realisert. I stedet for Moses ble det nå Josva som ledet den nye generasjonen inn i Kanaan. Han gjorde det med en uforanderlig tro og lojalitet, på grunnlag av det fundamentet for tabernaklet som han hadde opprettet gjennom sine førti dager med speiding.
2.4.2.2. Det substansielle fundamentet sentrert om Josva.
Fordi Moses slo to ganger på klippen, ble oppgaven med å lede Israel-folket arvet av Josva. Gud sa til Moses: "Ta Josva, sønn av Nun, en mann som det er ånd i, og legg din hånd på ham! La ham tre fram for presten Elasar og for hele menigheten, og innsett ham i tjenesten mens folket er til stede. Noe av din verdighet skal du gi ham, så hele israelittenes menighet adlyder ham" (4. Mos 27,18-20).
Selv da hele Israel-folket mistet sin tro i forbindelse med førti dagers perioden med speiding, hadde Josva stått fast på trosfundamentet for tabernaklet som Moses hadde opprettet. Til slutt var det bare to som aktet og æret tabernaklet. Josva var én av dem. Med sin uforanderlige tro og lojalitet (hengivenhet) opprettet han et fundament for tabernaklet. Hvis selv Moses skulle miste sin tro, ville likevel det idealet som tabernaklet representerte, stå på et fast grunnlag: fundamentet for tabernaklet som Josva hadde opprettet. Derfor innsatte Gud Josva som Mose arvtaker. Ved å få israelittene til å stå på fundamentet for tabernaklet, ved at de reformerte seg og angret sine synder (4. Mos 21,6-8), kunne planen for å begynne ferden mot Kanaan realiseres. Der ville Gud nå, sentrert om Josva, opprette det substansielle fundamentet for folkets tredje forsøk på å gjenoppreise Kanaan. Derfor skulle israelittene gå inn i Kanaan-landet i absolutt lydighet til Josva.
Derfor sa Gud til Moses: "For han (Josva) skal føre dette folket over og hjelpe dem til å vinne det landet [Kanaan] som du nå får se" (5. Mos 3,28). Gud sa videre: "Min tjener Moses er død. Gjør deg nå klar til å gå over Jordan, du og hele dette folket, inn i det landet som jeg vil gi israelittene" (Jos 1,2). "Jeg vil være med deg, likesom jeg var med Moses. Jeg slipper deg ikke og svikter deg ikke. Vær modig og sterk! For du skal hjelpe dette folket til å vinne det landet som jeg med ed lovte deres fedre å gi dem" (Jos 1,5-6).
I tillegg var den andre generasjonen av Israel-folket, de som var født i ørkenen, besluttet på å følge Josva med livet som innsats: "Alt det du har befalt oss, skal vi gjøre, og overalt hvor du sender oss, vil vi gå [...] Hver den som setter seg opp mot deg og er ulydig mot dine bud, hva du så befaler ham, han skal dø. Vær bare modig og sterk" (Jos 1,16-18). De ga også gode rapporter, fylt av tro, etter at de hadde spionert i den befestede byen Jeriko: "Herren har gitt hele landet i våre hender, og alle som bor der, skjelver av frykt for oss" (Jos 2,24).
Slik var den andre generasjonen av folket fullstendig forent med Josva, som sto på fundamentet for tabernaklet. De ble ledet til Jordan-elven i overensstemmelse med Guds retningslinjer. Elven rant strid og fløt ut over sine bredder. Prestene som bar arken, gikk ut i elven, slik de hadde fått instruksjoner om. Da stoppet vannet lenger oppe i elven, hvor det hopet seg opp, og nedenfor dem rant det vekk. Dermed kunne hele Israel-folket gå tørrskodd over og endelig ta seg inn i Kanaan-landet (Jos 3,16-17).
Israelittene fulgte Guds retningslinjer da de tok Jeriko. Førti tusen væpnede menn dannet fortroppen. De ble fulgt av sju prester som blåste i hvert sitt bukkehorn. Bak dem kom prestene fra Levi-stammen som bar paktens ark. Bakerst marsjerte lange rekker med bevæpnede menn (Jos 6,8-9). Som Gud hadde befalt dem, marsjerte israelittene rundt den befestede byen i seks dager. De gjorde én runde hver dag og på den sjuende dagen sju runder. Da de var på den sjuende runden, satte Josva og folket i et kraftig rop, og Jerikos murer styrtet sammen (Jos 6,20). Slik vant israelittene en lett seier og kunne begynne å legge det etterlengtede Kanaan-landet under seg.
La oss nå oppsummere hva vi har lært i forbindelse med det substansielle fundamentet da folket gjorde sitt tredje forsøk på å gjenoppreise Kanaan. Det substansielle fundamentet lot seg ikke opprette sentrert om Moses. Derfor døde til slutt Moses og hele den første generasjonen av Israel-folket i ørkenen, alle unntatt Josva og Kaleb (4. Mos 14,29-30). Den andre generasjonen av folket, de som ble født i ørkenen, aktet og æret tabernaklet. Sentrert om Josva, Mose arvtaker, opprettet de det substansielle fundamentet og gikk inn i Kanaan.
Selv om Israel-folkets fundament for Messias nå begynte å bli synlig, sentrert om Josva, var det nødvendig å forberede et sterkt og mektig fundament på Guds side for at Messias skulle kunne komme. Grunnen til det er at den falne menneskeheten allerede hadde bygd mektige riker, sentrert om Satan. Disse ville motarbeide arbeidet for å realisere Guds gjenoppreisningsplan. Til tross for israelittenes banebrytende arbeid for å opprette et fundament på Guds side, falt de likevel tilbake i troløshet etter at de var kommet til Kanaan-landet. Guds gjenoppreisningsarbeid opplevde mange tilbakeslag og tok mye lenger tid enn det skulle ha gjort, slik at Messias ikke kunne komme før på Jesu tid.
