2. TROSFUNDAMENTET SENTRERT OM ISAK
3. DET SUBSTANSIELLE FUNDAMENT
4. FUNDAMENTET FOR MESSIAS
På grunn av Kams manglende tillit til (tro på) sin far ble ikke Guds gjenoppreisningsarbeid fullført med Noahs familie som sentrum. Gud har imidlertid forutbestemt på en absolutt måte sin plan om å fullføre skapelsens hensikt. For å oppfylle sin plan, kalte han Abraham på grunnlag av Noahs hjerte og den lojalitet og hengivenhet Noah hadde vist overfor Gud. Derfor skulle Abraham gjenoppreise det Noahs familie ikke greide: å opprette fundamentet for Messias.
1.1. Den sentrale person for å gjenoppreise trosfundamentet.
I den gjenoppreisningsplan som Gud arbeidet for å realisere sentrert om Abrahams familie, var det Abraham selv som var den sentrale person for å gjenopprette trosfundamentet. Endelig, etter en fire hundre år lang godtgjørelsesperiode, som strakte seg ti generasjoner fra og med Noah, kunne Gud kalle Abraham til å ta Noahs plass. Gud tok Abraham fra hans fars hus og førte ham til Kanaan. Abraham var sønn av Tarah, som dyrket avguder (Jos 24,2-3), og som derfor var elsket av Satan. Gud tok Abraham som en betingelse som gjenoppreiste gjennom godtgjørelse at Satan hadde tatt Kam, sønn nummer to, som hadde stått i en posisjon til å motta Guds kjærlighet. Fordi Abraham tok Noahs plass, og dermed også Adams plass, velsignet Gud også Abraham og sa at Abraham ville bli en kilde til velsignelse, og at hans etterkommere ville gjøre det godt og bli til et stort folk (1. Mos 12,2).
1.2. Den nødvendige betingelsen for å gjenoppreise trosfundamentet.
1.2.1. Det symbolske offer.
"Så tok Herren ham med seg ut og sa til ham: 'Se opp mot himmelen og tell stjernene, om du er i stand til det! Så tallrik skal ætten din bli [...] Jeg er Herren, som førte deg ut fra Ur i Kaldea for å gi deg dette landet til eie'" (1. Mos 15,5-7). Slik lovet Gud å velsigne Abraham. Da spurte Abraham hvilke betingelser han da måtte oppfylle: "Herre, min Gud, hvordan kan jeg vite at jeg skal få det til eie?" (1. Mos 15,8).
Gud ba ham å ofre en kvige, en vær og en geit samt en turteldue og en dueunge (1. Mos 15,9). Disse tre slags offergaver [1] var nettopp de gjenstandene som utgjorde den nødvendige betingelsen for å gjenoppreise trosfundamentet. De symboliserte hele kosmos (den fysiske og den åndelige verden), som når fullkommenhet gjennom de tre stadiene i vekstperioden, og som var gått tapt på grunn av menneskets fall. Derfor blir dette offeret kalt et symbolsk offer. Offeret hadde nok en oppgave: I det gjenoppreisningsarbeidet som Gud hadde iverksatt for å realisere sin frelsesplan, og som strakte seg over tre generasjoner, dvs Adams, Noahs og Abrahams familier, fantes det vertikale symbolske betingelser [2] som var blitt invadert. Disse skulle nå alle på én gang, horisontalt [3] , gjenoppreises gjennom de tre slags offergaver som Abraham la på alteret.
Hvordan gjennomførte så Abraham dette symbolske offeret som var av så stor betydning? Vi leser i 1. Mos 15,10-11 at Abraham delte de forskjellige offergavene i to og la den ene halvdelen rett imot den andre. Han skar imidlertid ikke fuglene i to, og derfor slo rovfugler ned på de døde dyrene. Abraham måtte jage rovfuglene vekk. Ved solnedgang den kvelden viste Gud seg for Abraham og sa: "Det skal du vite, at dine etterkommere skal bo som innflyttere i et land som ikke hører dem til. De skal trelle for folket der og underkues av det i fire hundre år" (1. Mos 15,13). Rovfuglene kom ned på Abrahams offergave fordi han ikke skar fuglene over på midten. Resultatet ble at israelittene dro til Egypt der de måtte begynne å utføre slavearbeid. De ble der i fire hundre år.
La oss da se på hvilken betydning rovfuglene som kom ned på offeret, hadde. Helt siden den første mann og kvinne falt, har Satan alltid fulgt nøye med når Gud arbeider for å realisere en bestemt hensikt. Satan har benyttet enhver sjanse til å lage vanskeligheter for Gud for å forhindre at Gud når sine mål. Da Kain og Abel bød fram offergaver, lå Satan "på lur ved døren" (1. Mos 4,7). Etter dommen som syndfloden på Noahs tid representerte, viste ravnen (1. Mos 8,7) hvordan Satan ventet på en anledning til å invadere Noahs familie. På samme vis symboliserte rovfuglene som slo ned på offergaven, at Abrahams symbolske offer ble vanhelliget (invadert) av Satan.
Hvorfor var det så en synd at fuglene ikke ble delt i to? Dette spørsmålet har forblitt et uløst problem like til i dag. Det var turtelduen og dueungen, og ikke de større dyrene, som gjorde at rovfuglene, som representerte Satan, kom ned på Abrahams offer. Det avgjørende punkt var om de forskjellige offergavene var blitt skåret over på midten. Hvis ikke, hadde Satan en betingelse til å invadere. La oss derfor først se på grunnen til at offergavene måtte deles i to.
Hensikten med Guds frelsesarbeid er å gjenoppreise hensikten med skapelsen ved å gjøre slutt på det onde og fremme det gode. Gud har derfor arbeidet for å skille det gode og det onde fra hverandre både i mennesket, som er opphav til godt og ondt, og i vår verden. For at Gud skal kunne ha et forhold til noe, må dette først og fremst bli atskilt fra Satan ved at visse betingelser blir lagt. På samme måte var offergaven noe som måtte atskilles. Derfor var det etter at det ene mennesket Adam var blitt "delt i to", som Kain og Abel, at offergaver kunne bæres fram. Gjennom storflommen på Noahs tid ble det onde "skåret bort" og det gode utskilt. I hvert av disse tilfellene var hensikten å gjenoppreise det godes herredømme etter at det gode og det onde var blitt atskilt fra hverandre. Derfor fikk Gud Abraham til å bære fram offergaver som skulle ha vært delt i to. Dermed skulle Abraham ha godtgjort de historiske feil til Adam og Noah, som ikke lyktes i å atskille det gode og det onde på det symbolske plan.
Betydningen av å dele offergaven i to var dessuten å etablere en symbolsk betingelse for å utskille en verden under det godes herredømme fra den falne verden, som Satan har herredømme over. Å dele offeret skulle også tjene som en betingelse for helliggjørelse i og med at blodet ble fjernet, blodet som representerte den "døden" som mennesket var blitt del av gjennom sitt blodsslektskap til Satan.
For det første representerte den udelte offergaven noe tilsvarende en situasjon der Kain og Abel ikke hadde klart atskilte posisjoner. Gud hadde derfor ikke noe abel-type objekt som han kunne forholde seg til. For det annet kunne den udelte offergaven sammenlignes med en situasjon der det gode og det onde ikke var blitt atskilt fra hverandre, slik de ble gjennom dommen som storflommen representerte. Fordi det gode og det onde ikke inntok tydelig atskilte posisjoner, ble sluttresultatet at Gud ikke fikk noe godt objekt som han kunne gjennomføre sitt gjenoppreisningsarbeid gjennom. For det tredje ble konsekvensen av en udelt offergave at ingen symbolsk betingelse ble opprettet for å utskille en verden under Guds gode herredømme fra den skapte verden som var kommet under Satans herredømme. For det fjerde betydde de udelte fuglene at det ikke fantes noen helliggjort gjenstand som Gud kunne ha et forhold til. "Dødens" blod var nemlig ikke blitt fjernet, slik at duene ikke kunne innta en helliggjort posisjon.
På det ytre plan hadde Abraham båret fram en offergave til Gud. På det indre plan, derimot, fantes det ingen delt offergave som kunne være et objekt for Gud. Derfor ble resultatet at offergaven ble en syndig gjerning, og at den ble gitt til Satan.
Hva var så følgene av Abrahams feil i det symbolske offeret? Da Abraham mislyktes, sa Gud til ham: "Det skal du vite, at dine etterkommere skal bo som innflyttere i et land som ikke hører dem til. De skal trelle for folket der og underkues av det i fire hundre år" (1. Mos 15,13). En sjokkerende hard straff ble gitt. Det var Abrahams feil som ble straffet. Hvorfor var det da ikke han selv, men hans etterkommere som fikk tvangsarbeid som straff? Hvorfor måtte de sone i fire hundre år?
På grunn av Abrahams feilslåtte offer ble også den fire hundre år lange godtgjørelsesperioden etter Noah invadert av Satan. Denne perioden hadde vært nødvendig for å etablere Abraham som den sentrale person for trosfundamentet. På Guds side ble det derfor nødvendig med en ny fire hundre års periode med atskillelse fra Satan for å gjenvinne de fire hundre år han hadde tatt. Det var selvsagt umulig å gjennomføre dette i én generasjon. Det lot seg ikke gjøre i Abrahams livstid. Av denne grunn måtte hans etterkommere opprette en godtgjørelsesperiode. Den besto i israelittenes fire hundre år i Egypt, der de ble tvunget til å utføre slavearbeid. Denne perioden med tvangsarbeid var derfor gitt som straff for det uheldige utfallet av Abrahams offer. Samtidig var den også en periode for å forberede et fundament med atskillelse fra Satan for å fremme en ny fase i Guds gjenoppreisningsarbeid.
Hvis Abraham hadde lykkes i sitt symbolske offer, dvs hvis han hadde båret fram de tre slags offergaver som trosbetingelsen besto av, i samsvar med Guds vilje, da ville det ha ført til at trosfundamentet ville ha blitt gjenoppreist. Det neste skritt ville ha vært arbeidet med å gjenoppreise det substansielle fundament gjennom godtgjørelse. Det skulle ha funnet sted i Abrahams familie, sentrert om hans sønner. Sønn nummer to, Isak, og den eldste sønnen, Ismael, skulle med andre ord ha opprettet denne godtgjørelsesbetingelsen for å bli kvitt den falne natur. Dette er ikke nevnt i Bibelen i det hele tatt. Grunnen er at Abraham allerede hadde feilet i sitt offer, som skulle ha gjenoppreist trosfundamentet.
1.2.2. Abrahams ofring av Isak.
Etter Abrahams feilslåtte symbolske offer, ga Gud ham som oppgave å ofre Isak som brennoffer (1. Mos 22,2) og dermed begynne et ny gjenoppreisningsplan. 1. Mos 22,9-10 sier: "Da de kom til det stedet Gud hadde sagt, bygde Abraham et alter der og la veden til rette. Så bandt han Isak, sønnen sin, og la ham på alteret, oppå veden. Og Abraham rakte ut hånden og tok kniven for å ofre sin sønn". Med sin absolutte tro var Abraham helt bestemt på å ofre sin og Saras eneste sønn, som han hadde fått som en velsignelse fra Gud. Da ga Guds engel Abraham ordre om å stoppe og ikke ta Isaks liv: "Legg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke engang sparte din eneste sønn for meg" (1. Mos 22,12).
Å ofre Isak var ikke noe Gud iverksatte for å teste Abrahams tro. Arbeidet som Gud hadde iverksatt for å opprette trosfundamentet, hadde utviklet seg gjennom tre forsøk: Adams, Noahs og Abrahams familier. Abraham begikk en feil i sitt symbolske offer, men fordi det var Guds vilje at det lyktes tredje gang, på Abrahams tid, kunne et nytt stadium i Guds gjenoppreisningsarbeid utvikle seg. Dette var ofringen av Isak.
Gud hadde bare velsignet Abraham og Sara med én sønn, Isak. Å gå gjennom et offer-rituale som inkluderte å drepe Isak med egne hender, var noe som var vanskeligere mentalt sett enn å la seg selv være offergaven. Abraham var i stand til å gjennomføre dette uhyre vanskelige offeret på en akseptabel måte (1. Mos 22,12) bare på grunn av sin absolutte tro, ydmyke lydighet og hengivne lojalitet (trofasthet) overfor Gud.
Da Gud ba Abraham ofre Isak, var det allerede klart at hele den skapte verden, inkludert Isak, var forblitt i sfæren som Satan hadde herredømme over, på grunn av Abrahams mislykte symbolske offer. Derfor, og for å atskille Isak fra Satan, ba Gud Abraham om å ofre Isak. Da Abraham ofret Isak, viste Abraham et hjerte fullt av absolutt tro og ydmyk lydighet. Dette var noe som det var umulig for Satan å anklage. Derfor måtte Satan forlate Isak. Fordi Isak ble atskilt fra Satan og nå sto på Guds side, kunne Gud spare hans liv. Gud vant dermed tilbake Isak, som hadde vært tapt. Vi kan forstå at Guds ord "nå vet jeg", i 1. Mos 22,12, understreker at han holdt Abraham ansvarlig for det feilslåtte symbolske offeret, men at det samtidig er et uttrykk for den glede Gud følte da Abraham lyktes i å ofre Isak.
Abraham lyktes i å ofre Isak selv om dette var vanskeligere enn selv å være brennoffer. Dette symboliserte at Abraham, som hadde feilet, tok sitt eget liv, og at Isak var det samme som den "gjenoppstandne" Abraham. Ved å ofre Isak, etablerte Abraham også en godtgjørelsesbetingelse for å gjøre Isak til den sentrale person for å opprette trosfundamentet, i stedet for Abraham selv.
På denne måten fikk Isak og Abraham "et nytt liv" etter å ha vært "døde". Selv om den "oppstandne" Isak og den "oppstandne" Abraham var to forskjellige enkeltpersoner, fikk de en posisjon i Guds gjenoppreisningsarbeid der de var som "ett oppstandent legeme". I Guds gjenoppreisningsarbeid sentrert om Abrahams familie markerte derfor ofringen av Isak et overgangspunkt der den sentrale posisjon ble overført fra Abraham til Isak.
2.1. Den sentrale person for å gjenoppreise trosfundamentet.
Isak, som hadde en posisjon identisk med den til den "oppstandne" Abraham, var den nye sentrale person. Han hadde overlevd en situasjon der han var nær ved å dø. Abrahams absolutte tro på Gud var noe svært verdifullt, men samtidig viste Isak en virkelig beundringsverdig tro, idet han aksepterte sin skjebne som brennoffer med et fullstendig ydmykt og lydig sinn. Det er uklart hvor gammel Isak var da han skulle ofres, men ut fra det faktum at han bar veden som skulle brukes, og at han dessuten spurte sin far hvor offerlammet var (1. Mos 22,6-7), er det tydelig at Isak var gammel nok til å forstå Abrahams hensikt til en viss grad. Hvis den såpass voksne Isak hadde motsatt seg sin fars tilsynelatende irrasjonelle plan om å drepe sin sønn som et brennoffer, ville Gud ikke ha vært i stand til å akseptere offeret. Av dette kan vi forstå at Isak var en sentral person som demonstrerte en prisverdig, ydmyk lydighet som på ingen måte var mindre enn Abrahams lojalitet og hengivenhet.
2.2. Hva den nødvendige betingelsen for å gjenoppreise trosfundamentet besto i.
Abraham og Isak ofret en vær sammen. "Da Abraham så opp, fikk han øye på en vær som hang fast etter hornene i et kjerr like bak ham. Da gikk han bort og tok væren og ofret den som brennoffer istedenfor sønnen sin" (1. Mos 22,13). Som det står skrevet, ofret Abraham en vær, som Gud hadde forberedt, i stedet for Isak.
Isak var full av glede og dyp takknemlighet etter å ha unnsluppet døden. Det er lett å forestille seg at han villig hjalp sin far med å ofre væren som et brennoffer. Dette var det symbolske offer som ble båret fram, og som gjenoppreiste trosfundamentet sentrert om Isak. Væren, som ble ofret av Abraham som et symbolsk offer, ble av Gud ansett for å være Isaks egen offergave, ettersom Isak var blitt ett med sin far og hadde arvet hans oppgave. På denne måten lyktes Isak med sitt symbolske offer fra en posisjon der han tok sin fars plass, og der han overtok hans oppgave. Dermed gjenoppreiste Isak trosfundamentet gjennom godtgjørelse.
I tillegg til trosfundamentet, måtte også det substansielle fundament opprettes for å fullføre fundamentet for Messias. Historien om hvordan Isaks to sønner Esau og Jakob opprettet godtgjørelsesbetingelsen for å fjerne den falne natur, dreier seg om akkurat dette. Hvis vi bare overfladisk ser på hvordan Bibelen beskriver Isaks familie, er det mye vi må stille et spørsmålstegn ved. Hvorfor sloss tvillingene Esau og Jakob allerede i sin mors liv (1. Mos 25,22-23)? Hvorfor elsket Gud sønn nummer to, Jakob, mens han fremdeles befant seg i sin mors liv (Rom 9,13)? Hvorfor holdt Jakob i Esaus hæl med hånden da de ble født (1. Mos 25,26)? Da guttene vokste opp, fikk Jakob Esau til å sverge på å selge ham førstefødselsretten sin for litt brød og linsevelling (1. Mos 25,32-34). Hvorfor gjorde han det? Hvorfor narret Jakob sin svaksynte far på en utspekulert måte og tok Esaus velsignelse (1. Mos 27,1-36)? Som vi ser var det mange begivenheter i Jakobs liv som ikke lar seg forstå ved en overfladisk analyse. Hvorfor elsket da Gud Jakob så meget? Hvorfor beskyttet Gud ham igjen og igjen? Hva var grunnen til at Gud velsignet Jakob? Når vi tar alt dette i betraktning, hvorfor gjorde Gud ham da til opphavet til det utvalgte folk?
Beretningen om at Esau og Jakob sloss med hverandre allerede i sin mors liv, viser oss at de ikke ble født til å være brødre med et vanlig forhold til hverandre. Hvis vi tar utgangspunkt i Guds gjenoppreisningsarbeid gjennom historien, representerte Esau og Jakob en rekonstruksjon av Guds plan for å atskille Kain og Abel, slik at den ene representerte det onde og den andre det gode. Gud hadde Jakob "kjær", men hadde "uvilje mot" Esau (Rom 9,11-13), fra de befant seg i sin mors liv, fordi de var representanter for henholdsvis det gode og det onde.
3.1. Den sentrale person for å opprette det substansielle fundamentet.
Jakob var den sentrale person som skulle opprette det substansielle fundamentet. Derfor måtte Jakob selv først etablere en godtgjørelsesbetingelse for å gjenoppreise Abels posisjon. Jakob oppfylte denne betingelsen ved å gjenoppreise eldstesønnens førstefødselsrett. Satan hadde nemlig med løgn og svik brukt den eldste sønns posisjon for å ta hele den verden Gud skapte, i sin besittelse. Av den grunn måtte Jakob opprette visse betingelser på det individuelle plan, på familienivå, samt når det gjaldt menneskets forhold til den øvrige skapelse. Disse betingelsene skulle gjenoppreise eldstesønnens førstefødselsrett.
For det første måtte Jakob sette opp visse betingelser som på det individuelle plan kunne gjenoppreise den eldstes førstefødselsrett. Med klokskap og list tok Jakob førstefødselsretten fra sin eldre bror som et vilkår for å gi Esau brød og linsevelling (1. Mos 25,33-34). Jakob, som hadde stor respekt for Gud, innså at førstefødselsretten hadde stor verdi og gjorde alt han kunne for å ta den tilbake. Derfor lot Gud Isak velsigne Jakob (1. Mos 27,27). Gud velsignet derimot ikke Esau fordi Esau så så liten verdi i eldstesønnens førstefødselsrett at han til og med solgte den.
For det andre opprettet Jakob betingelsene for å gjenvinne en familie og de skapte ting. Jakob gjorde det mens han opplevde 21 år med slit og strabaser i Karan [4] , som symboliserte den satanske verden.
For det tredje gjenoppreiste Jakob substansielt herredømmet over englene da han sloss med og vant over en engel ved Jabboks vadested. Det skjedde mens Jakob var på vei fra Karan til Kanaan-landet som Gud hadde lovet.
Slik opprettet Jakob betingelser på det individuelle plan, på familienivå og i forhold til resten av skapelsen samt for å utøve herredømme over englene. Disse betingelsene gjorde at Gud kunne ha et forhold til ham. Vi kan da si at Jakob etablerte betingelser for å arve det vertikale trosfundamentet som Isak hadde opprettet. I tillegg ble han den sentrale person for det substansielle fundamentet ved å gjenoppreise abel-posisjonen gjennom godtgjørelse.
3.2. Godtgjørelsesbetingelsen for å bli kvitt den falne natur.
På denne måten opprettet Esau og Jakob posisjonene til Kain og Abel slik de eksisterte på det tidspunkt da Gud aksepterte Abels offergave.
For å oppfylle godtgjørelsesbetingelsene for å fjerne den falne natur, måtte Esau, som var i kain-posisjon, for det første elske Jakob, som var i abel-posisjon. For det andre skulle Esau gjøre Jakob til en mellommann mellom seg og Gud. For det tredje måtte Esau ydmykt adlyde Jakob og underkaste seg hans herredømme. For det fjerde skulle Esau innta en posisjon hvor han kunne arve det gode fra Jakob, som Gud hadde velsignet, for så å spre det.
Det er en bevegende historie hvordan Jakob anstrengte seg for å få Esau til å motta ham med åpne armer, og hvordan han fikk Esau til å underkaste seg frivillig. Da Jakob vendte tilbake til Kanaan fra Karan, hadde Esau fremdeles ikke stoppet å bebreide ham for å ha lurt velsignelsen til seg. Esau kom imot Jakob i spissen for en hær på fire hundre mann. Da Jakob fikk bud om det, ba han til Gud. Samtidig gjorde han alt som sto i hans egen makt.
Jakob tenkte: "Jeg vil gjøre ham forsonlig stemt med den gaven jeg sender foran meg. Siden vil jeg tre fram for ham; kanskje han da tar vennlig imot meg" (1. Mos 32,20). Fra alt det han eide, forberedte han en gave til sin bror: mer enn fem hundre dyr, som han sendte foran seg. Han tok kyr og okser, kameler, sauer, geiter og esler. Alle var resultatet av hans harde arbeid og slit i Karan. Jakob utarbeidet også en alternativ plan hvor han delte folkene og dyrene opp i to flokker. Hvis den ene ble angrepet, kunne den andre flykte (1. Mos 32,7-8). Da han fikk øye på Esau, plasserte Jakob kona som han elsket høyest (Rakel), og deres sønn (Josef) bakerst, slik at de var forberedt på å flykte hvis det ble nødvendig (1. Mos 33,1-2). Han gikk selv foran dem og bøyde seg sju ganger til jorden, inntil han kom bort til sin bror (1. Mos 33,3). Han gjorde alt han kunne med den største ydmykhet: "For da jeg så ditt ansikt, var det som om jeg så Guds eget ansikt; så vennlig var du mot meg" (1. Mos 33,10).
Esau var så imponert av alle anstrengelsene Jakob gjorde samt hans oppriktige og ærlige holdning, at han mottok sin yngre bror med åpne armer. Jakob var så innstilt på å oppfylle Guds vilje at han virkelig hadde anstrengt seg for å få en varm mottakelse. Det står skrevet i 1. Mos 33,4: "Men Esau sprang imot ham og slo armene om ham, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Og de gråt". Esau uttrykte sin kjærlighet for Jakob og ga ham en varm velkomst, selv om Jakob hadde lurt fra ham den for Gud så verdifulle førstefødselsretten. Derfor var de to brødrene i stand til å opprette godtgjørelsesbetingelsen for å fjerne den falne natur.
3.3. Opprinnelsen til det utvalgte folket.
Jakobs seier var ikke bare hans egen individuelle seier. For første gang i menneskets historie fantes det nå et menneske som hadde oppnådd en seier for Guds side. Da Jakob var på vei tilbake til Kanaan fra Karan, sloss han med en engel og vant over ham. Dermed opprettet han, som det første falne menneske, godtgjørelsesbetingelsen for å kunne gjenoppreise menneskets herredømme over englene. Derfor fikk han navnet Israel og ble selve grunnsteinen for opprettelsen av det utvalgte folk (1. Mos 35,10-11).
I 2. Mos 3,6 sa Gud: "Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud". Det betyr at Guds plan med sitt arbeid, sentrert om Abraham, ble oppfylt gjennom Isak og Jakob. I lys av den betydning de hadde for Guds gjenoppreisningsarbeid, kan vi derfor si at disse tre generasjonene representerer én generasjon.
Jakob fikk Esau til å underkaste seg frivillig, slik at Esau kunne opprette godtgjørelsesbetingelsen for å fjerne den falne natur. For første gang var nå et mønster opprettet for hvordan man må gå fram for å få den satanske side (kain-siden) til å underkaste seg Guds side (abel-siden). På denne måten greide Gud å etablere et enkeltmenneske og en familie som seierrikt hadde opprettet godtgjørelsesbetingelsen for å få Satans side til å underkaste seg. Nå kunne Gud begynne å oppdra et utvalgt folk og få det til å bli tallrikt.
Fra en slik synsvinkel ble jødefolket Guds utvalgte folk som et resultat av Jakobs seier da han fikk den satanske siden til å underkaste seg. Derfor ble Jakobs fremgangsmåte et mønster (modell) på hvordan man må bære seg ad for å oppnå Satans underkastelse. Moses, profetene og hele Israel-folket måtte senere følge denne mønstergyldige fremgangsmåten. Derfor gir israelittenes historie oss historiske detaljer om mønstret for hvordan et helt folk måtte gå fram for å få Satan til å underkaste seg. Av den grunn måtte Israel-folkets historie nødvendigvis bli den sentrale historiske kilde til informasjon om Guds gjenoppreisningsarbeid fram til tiden for Jesu komme. Dette er grunnen til at Det gamle testamente inneholder en slik detaljert beskrivelse av Israel-folkets historie, selv om dette kan se ut til ikke å ha noen relevans for oss mennesker i dag.
La oss nå se nærmere på betydningen av Rom 9,11-13, hvor vi leser at Gud "hadde uvilje mot" Esau fra han var i sin mors liv. At Gud hadde uvilje mot Esau, er bare et uttrykk for at Esau, av grunner som hadde med Guds gjenoppreisningsarbeid å gjøre, befant seg i kain-posisjon, på Satans side. Han kunne kun kvalifisere seg til en bedre posisjon gjennom godtgjørelsesbetingelser. Esau oppfylte sitt eget ansvar ved å elske Jakob og gi ham en varm velkomst. På det grunnlaget kunne Esau innta den "gjenoppreiste Kains" posisjon og til slutt motta Guds kjærlighet og velsignelse (1. Mos 36,7).
Helt siden Adams tid hadde Gud kalt mennesker til sentrale oppgaver i sitt arbeid for å realisere sin gjenoppreisningsplan. Alle de som ble kalt, hadde imidlertid feilet i å oppfylle sin del av ansvaret for å etablere et fundament for Messias. Etter å ha blitt utsatt gjentatte ganger gjennom historien, ble nå endelig dette fundamentet opprettet, sentrert om Isaks familie. På grunn av Abrahams feilslåtte symbolske offergave gjensto det fremdeles å sone straffen for det: å gå gjennom en fire hundre års periode med slavearbeid. Av den grunn måtte Isaks etterkommere, som nå hadde opprettet et fundament for Messias på familienivå, fullføre denne godtgjørelsesperioden for å kunne motta Messias.
Det var selvsagt umulig at den seierrike familien til Isak kunne bestå av samme antall personer i fire hundre år. Isaks familie vokste med andre ord til å bli en stamme og senere et helt folk. Isaks barn hadde satt en seierrik standard når det gjaldt å etablere et fundament for Messias på familienivå. Etter at de hadde gått gjennom perioden med slavearbeid, måtte Isaks etterkommere forberede et fundament for Messias på det nasjonale plan.
Derfor ble det fundamentet for Messias som var opprettet sentrert om Isaks familie, startgrunnlaget for godtgjørelsesbetingelsen for å forberede det som endelig skulle bli et nasjonalt fundamentet for Messias. Et resultat av Jakobs individuelle seier ble opprettelsen av en familie som ble et objekt for Gud. Sentrert om denne familien begynte så Gud en ny fase i sitt arbeid for å forberede et nasjonalt fundament for å motta Messias i den etterfølgende tidsperioden. På det indre plan arbeidet Gud for å utvide fundamentet for Messias, som Isaks familie allerede hadde etablert på familieplan, til å bli et fundament på det nasjonale plan. På det ytre plan derimot ble en fire hundre års periode med slavearbeid nødvendig, som godtgjørelse for Abrahams feil.
Dermed dro Jakobs ætt, som inkluderte hans 12 sønner, og som til sammen besto av sytti personer, til Egypt, som representerte den satanske verden. Selv om de levde undertrykket der i fire hundre år for på nytt å bli atskilt fra Satan, så betydde det også at Gud kunne oppdra det utvalgte folk, slik at Gud kunne ha et kjærlighetsforhold til dem. Etter at det utvalgte folket, som Gud da ville ha oppdratt, var kommet tilbake til Kanaan, skulle de opprette et nasjonalt fundament for Messias. På det grunnlaget planla Gud å sende Messias og fullføre arbeidet med å realisere sin gjenoppreisningsplan.
Gud sendte mange profeter til israelittene og beskyttet dem på en kjærlig måte. Han gjorde alt dette fordi han ville forberede et grunnlag som besto i betingelser som hele folket måtte opprette for å få Satan til å underkaste seg. Messias skulle komme som "det substansielle tempel" og som den substansielle frukt av Guds gjenoppreisningsarbeid. Grunnsteinen som ble lagt ved at Jakob, i abel-posisjon, fikk Esau, i kain-posisjon, til å underkaste seg, ble fundamentet som hele Israel arvet. Jødefolket (i kain-posisjon) representerte hele menneskeheten. Dets ansvar overfor Messias, hele menneskehetens "Abel", var å elske ham, tro på ham, ydmykt adlyde ham og underkaste seg ham. På den måten skulle grunnlaget som var lagt av Jakob og Esau, bære frukt på det nasjonale plan.
Fotnoter
1) Turtelduen og dueungen blir regnet som ett. Det samme gjelder for geiten og væren. Se Exposition of the Divine Principle, part II, chapter 1, section 3.1.2.1., Abraham's Symbolic Offering.
2) Vertikale betingelser henviser til betingelser som har hopet seg opp (er blitt akkumulert) gjennom historien. Betingelser som en person med ansvar for Guds arbeid lykkes i å opprette, blir dermed et grunnlag som sentrale personer senere i historien kan arve og bygge videre på. Ofte i historien har imidlertid de som Gud har kalt til å ta på seg den sentrale oppgave i en viss historisk epoke, ikke greid å opprette de nødvendige betingelser. Da må de som arver denne oppgaven, ta ansvaret for å legge betingelser for å gjenoppreise det som tidligere sentrale personer feilet i å gjøre. Se også Exposition of the Divine Principle, part II, chapter 3, section 2.2., Vertical Indemnity Conditions and Horizontal Restoration through Indemnity.
3) Se fotnote 2. Når vertikale historiske betingelser blir gjenoppreist av en bestemt sentral person, sier vi at han gjenoppreiser de vertikale betingelsene horisontalt.
4) Karan er nå en by i sør-øst Tyrkia. Isaks kone, Rebekka, kom derfra. Tarah og Abraham hadde slått seg ned der da de var på vei fra Ur til Kanaan. Tarah døde der (1. Mos 11,31-32). Abraham, Sara og Lot dro fra Karan da Abraham var 75 år gammel (1. Mos 12,4-5). Rebekka ba Jakob søke tilflukt der, hos hennes bror Laban, da Esau ville drepe Jakob.
