2. PRINSIPPENE SOM GJENOPPREISNING ER BASERT PÅ
3. EN HELHETSOVERSIKT OVER HVORDAN GUDS GJENOPPREISNINGSARBEID HAR UTVIKLET SEG
1. GUDS GJENOPPREISNINGSARBEID GJENNOM HISTORIEN
Som forklart i Skapelsens prinsipper skapte Gud mennesket til å leve i hans kjærlighet i evig tid - først i Guds rike på Jorden og deretter som et åndelig jeg i himlenes rike i den åndelige verden. Ettersom den første mann og kvinne falt, mens de befant seg i sin vekstperiode, ble de i stedet levende uttrykk for synd og ondskap og havnet under Satans herredømme.
Gud kunne imidlertid ikke gi opp da det ikke lyktes for ham å oppfylle sitt opprinnelige ideal for skapelsen. I Jesaja 46,11 sier Gud: "Jeg har talt og lar det komme, jeg har tenkt det og lar det skje". Disse ordene viser at uansett hva som skjer, så kommer han til å gjenopprette skapelsens ideal. Planen han har iverksatt for å frelse det falne menneske, går ut på å gjenoppreise det til dets opprinnelig tiltenkte tilstand.
La oss nå prøve å oppdage sporene etter Guds arbeid for å frelse mennesket opp gjennom tidene. Historien består ikke bare av hvem som gjorde hva, når de gjorde det og hvor og hvordan det ble gjort. Vi erfarer ofte at vi knapt kan forme vår egen personlige livshistorie. Fra Guds synspunkt er menneskehetens historie beretningen om Guds gjenoppreisningsarbeid, hvordan han har arbeidet for å frelse det falne menneske fra Satans herredømme. Menneskehetens historie viser detaljene i Guds arbeid med å oppfylle hensikten med gjenoppreisningen. Derfor kan vi si at menneskets historie er historien om Guds arbeid for å realisere sin gjenoppreisningsplan.
Hensikten med Guds gjenoppreisningsarbeid er å gjenoppreise oss falne mennesker til å bli fullkomne mennesker, som oppfyller skapelsens hensikt. Videre har Gud til hensikt å gjenoppreise hele verden til å bli slik den opprinnelig ble skapt til å være. Derfor kan menneskehetens historie defineres som "historien om Guds arbeid for å realisere den gjenoppreisningsplan som han har fulgt for å gjenopprette skapelsens hensikt".
1.1. Det falne menneske er opphav til både godhet og ondskap.
Mennesket er skapt for å oppfylle Guds hensikt med skapelsen og bli et "tempel" for Gud, hvor Guds ånd kan bo (1. Kor 3,16). Et slikt individ får en guddommelig natur og blir ett med Gud (Joh 14,20). Det blir til et menneske som blir fullkomment, som vår himmelske Far er fullkommen (Matt 5,48) [1] . Gud kan ikke annet enn alltid å være sentrum i et slikt individs tanker, liv og handlinger. Da ville menneskets personlige livshistorie bare være god. Familier, nasjoner og den verden som består av sånne enkeltmennesker, måtte også nødvendigvis bare få en god historie. Hvis nå menneskehetens historie var blitt en ideell historie, slik Gud hadde tenkt seg, da ville den kunne beskrives med ett ord: godhet.
På grunn av syndefallet ble mennesket ikke Guds "tempel". Tvert om ble det et tilholdssted for Satan. Ved å bli ett med Satan, fikk mennesket en ond natur i stedet for en guddommelig natur. Satan styrer det falne menneskes tanker, liv og handlinger. Av den grunn er Satan "denne verdens fyrste" (Joh 12,31) og "denne verdens gud" (2. Kor 4,4). Derfor er det falne menneskes historie ond. Familier, nasjoner og den verden som består av slike falne individer, kunne umulig få noe annet enn en ond historie. Menneskehetens historie begynte med synd og ondskap og har også fortsatt med det helt fram til vår tid.
Som allerede klargjort i 2. kapittel, Menneskets fall, falt mennesket i vekstperioden, mens det var i ferd med å vokse til fullkommenhet og til å bli et levende uttrykk for Guds skapelsesideal. Resultatet ble at det falne menneske fikk både en god og en ond natur og ble opphavet til både godt og ondt. Som tidligere nevnt hadde Adam vokst til et visst nivå sentrert om Gud. Han hadde derfor en god natur, som lignet Gud, selv om den ikke var fullt utviklet. På den annen side hadde han i tillegg også utviklet en ond natur på grunn av den onde påvirkningen fra den falne erkeengelen. Den onde arven han fikk fra Lucifer, var arvesynden.
Graden av godhet og graden av ondskap er imidlertid ikke utviklet i like høy grad i det falne menneske. Den onde naturen har sider som er høyt utviklet, og som har båret rikelig med frukt. Disse er derfor alltid lette å aktivere og uttrykke. Menneskets gode natur er imidlertid ufullkommen og lite utviklet. Uten at man stimulerer og styrker den gjennom bevisste anstrengelser, er det vanskelig for vår gode natur å bære frukt.
1.2. Kampen mellom det gode og det onde - historiens skjulte dimensjon.
For å oppfylle hensikten med skapelsen i den falne verden, som er styrt av Satan, har Gud uavbrutt fortsatt sitt gjenoppreisningsarbeid ved å atskille godt fra ondt. Det uunngåelige resultat av dette ble at menneskehetens historie består av en kamp mellom det gode og det onde. I sitt hverdagsliv blir det falne menneske ett med Satan i sitt sinn og begår onde gjerninger gjennom kroppen. På den annen side har mennesket sitt opprinnelige sinn, som ble skapt av Gud, og som alltid er rettet mot Gud. Derfor befinner mennesket seg, som opphav til både godt og ondt, i en mellomposisjon. Gud kan ha et forhold til vår gode natur, Satan til menneskets onde natur. Gjennom gjenoppreisningshistorien er mennesket blitt utsatt for mektige, immaterielle krefter. Det har til tider vært som å være midt oppe i en malstrøm eller strømhvirvel på grunn av den åndelige kamp som hele tiden er blitt utkjempet mellom Gud og Satan for å få mennesket over på sin side.
Uten å forstå dette hovedaspektet, eller denne åndelige dimensjonen, vil vi bare være i stand til å se de overfladiske aspekter ved våre liv. Da vil det også være umulig å forstå menneskehetens historie. Det foregår en uopphørlig strid mellom Gud og Satan om mennesket, som befinner seg i en mellomposisjon. Satan kjemper for å beholde mennesket under sitt herredømme, mens Gud prøver å gjenvinne mennesket og gjenopprette sitt herredømme.
Dette gjenspeiles på det konkrete plan i kampen mellom de gode og de onde krefter i vår verden. Den første blodsutgytelse som er omtalt i Bibelen, da Kain drepte sin bror, Abel, har sin årsak i denne kampen mellom Gud og Satan. Det samme kan vi si om den hyppige forekomsten av konflikter og krig i historien, i Østen så vel som i Vesten.
Enten hovedrollene i disse konfliktene spilles av individer, familier, stammer, nasjoner eller maktblokker, finner vi årsaken i disse konfliktene i kampen mellom Gud, som arbeider på og støtter den gode siden, og Satan, som arbeider på og står bak den onde siden. Vi finner konflikter på mange forskjellige plan: individ mot individ, familie mot familie, stamme mot stamme, nasjon mot nasjon og en maktblokk mot en annen. Uansett hva slags konflikt det dreier seg om, er det alltid Gud og Satan som arbeider i bakgrunnen.
Enkelte ganger har striden dreiet seg om eiendom, andre ganger om å erobre landområder eller å underlegge seg et folk. I andre tilfeller er det ideologi og trosoppfatning som er stridens kjerne. Hva det enn strides om, er den gode side et uttrykk for Guds gjenoppreisningsarbeid i samsvar med sin gode hensikt. Satan kjemper for å beholde sin makt og vil ikke gi fra seg noe av sitt herredømme. Alle konfliktene vi kan lese om i historiebøkene, er uttrykk for hvordan denne kampen manifesterer seg her på Jorden.
1.3. Hovedårsaken til historiens utvikling.
Hva er da drivkraften bak historiens utvikling? Når vi sier at menneskehetens historie er et uttrykk for at Gud utfører sitt målbevisste arbeid, betyr det da at alt kun skjer i samsvar med Guds plan og styre? Hvis historiens mål er å gjenoppreise skapelsens hensikt, fører da konfliktene mellom det gode og det onde automatisk, og på en naturlig måte, til en utvikling mot denne hensikt? Hvis det er slik, hvordan kan vi da forklare de mange urettferdigheter og tragedier gjennom historien, som gode menneskers lidelser og den økende innflytelse synd og ondskap har fått? Det er umulig å forestille seg at slikt er resultater av den gode, allvitende og allmektige Guds arbeid.
I begynnelsen ga Gud den første mann og den første kvinne et bud som de selv var ansvarlige for å holde for å bli fullkomne. Ifølge Skapelsens prinsipper blir ikke skapelsens hensikt oppfylt gjennom Guds omsorg og kraft alene. Mennesket må også utføre sin del av ansvaret, selv om den er svært liten. For derfor å gjenoppreise den tapte hensikten med skapelsen, er Guds kraft og arbeid ikke nok. Det er også absolutt nødvendig at mennesket oppfyller sitt ansvar.
Mennesket kan imidlertid enten lykkes i å oppfylle sitt ansvar eller mislykkes. Hvis en person greier å fullføre sin del av ansvaret, kommer Guds vilje til uttrykk i historien gjennom det individet. Guds arbeid blir da utført på en konkret måte, og gjenoppreisningsarbeidet blir drevet fremover og kan utvikle seg. Hvis imidlertid mennesket ikke oppfyller sitt ansvar, så får det arbeid som Gud håpet å utføre gjennom dette mennesket, et tilbakeslag, og i stedet er det Satans vilje som kommer til uttrykk i historien. På denne måten har vi muligheten til enten å gjøre Gud glad ved å oppfylle vårt ansvar, eller få ham til å føle seg ulykkelig, dersom vi ikke greier å utføre vår del av ansvaret.
Menneskehetens historie ser ut til å være en historie full av synd og ondskap, som hele tiden gjentar seg. Samtidig lar det seg ikke gjøre for Gud å gjenoppreise en god verden øyeblikkelig. Grunnen er ikke at Gud er udugelig, eller at han ikke er absolutt. Tvert imot er det mennesket som har feilet i å oppfylle sin del av ansvaret for at planen bak Guds arbeid gjennom historien skal bli realisert.
Fordi Gud er absolutt, evig og allmektig, er også hans hensikt med skapelsen absolutt. Det samme kan vi si om hensikten med gjenoppreisningsarbeidet gjennom historien. Guds plan med gjenoppreisningsarbeidet må oppfylles, uansett hva som skjer (Jes 46,11). Når derfor en person som utfører Guds vilje, ikke oppfyller sitt ansvar, forbereder Gud på nytt, etter et visst tidsrom, et lignende fundament og tilsvarende betingelser. Gud må også igjen prøve å finne en person som han kan overlate ansvaret til, for å utføre sin vilje. Dette er grunnen til at lignende begivenheter og foreteelser gjentar seg i Guds arbeid gjennom historien, selv etter tidsrom på to tusen eller fire tusen år. Derfor forekommer lignende begivenheter og tidsperioder gjentatte ganger. Vi kaller dette parallellitet mellom tidsaldre [2] i gjenoppreisningshistorien.
2. PRINSIPPENE SOM GJENOPPREISNING ER BASERT PÅ
2.1. Guds gjenoppreisningsarbeid og Messias.
Hvilke konkrete prinsipper er da Guds målbevisste arbeid for å gjenoppreise oss falne mennesker basert på? Mennesket falt fra vekststadiets fullførelsesnivå og har siden forblitt under Satans herredømme. For å gjenoppreise mennesket fra en slik tilstand, må Gud først legge forholdene til rette for å atskille det fra Satan. Grunnen er at hensikten med skapelsen ikke kan bli oppfylt så lenge mennesket responderer på Satans utspill eller er påvirket av ham. For å bli fullstendig atskilt fra Satan, og for helt å bli kvitt alle betingelser som gjør at Satan kan invadere oss, slik at vi kan bli gjenoppreist til å bli slike mennesker som Gud opprinnelig skapte oss til å være, må vi bli frigjort fra arvesynden. Det er fordi den er roten til alle de betingelser [3] som gir Satan anledning til å angripe oss og fremsette sine falske anklager. Arvesynden (den opprinnelige synd) kan imidlertid kun tas bort hvis vi blir "født på ny" gjennom Messias, som kommer som den sanne far. Bare Messias kan få bort arvesynden. Av den grunn er Messias den mest verdifulle og viktigste sentrale person i Guds gjenoppreisningsarbeid. Messias kommer som et forbilde som viser hva en sann person er. Det er gjennom ham Gud gjenoppreiser sanne enkeltmennesker, familier, folk, nasjoner og en verden i samsvar med skapelsesidealet.
Derfor kan ikke Gud sende Messias til Jorden uten å forberede menneskene. På grunn av syndefallet har menneskeheten tjent og levd under en falsk herre, Satan. Derfor, hvis Messias kommer uten at menneskene er forberedt, er det fare for at den satanske verden vil ta ham av dage. Blant de mange onde mennesker som tjener og støtter den falske herren, Satan, velger Gud derfor ut et individ som respekterer, verdsetter og ydmykt adlyder Gud. Ut fra dette enkeltmennesket oppretter Gud familier og en nasjon som er atskilt fra Satan. På denne måten har Gud arbeidet for å etablere et trosfundament som Messias kan komme på.
Ettersom Messias ennå ikke var kommet da Gud begynte å iverksette sin frelsesplan, måtte det falne menneske opprette betingelser [4] for symbolsk å bli gjenoppreist til det nivå som den første mann og kvinne falt fra, dvs fullførelsesnivået i vekststadiet. Dermed legger det falne menneske et fundament for å ta imot og bli gjenfødt gjennom Messias, som kommer som den sanne far. På denne måten blir vi gjenoppreist til den posisjon Adam og Eva hadde før syndefallet.
Siden det nivået som den første mann og kvinne falt fra, var fullførelsesnivået i vekststadiet, er det også det nivå vi må bli gjenoppreist til for å bli "født på ny". Deretter gjenstår det fremdeles å vokse gjennom fullførelsesstadiet ved å følge Messias og dermed nå den posisjon hvor vi oppfyller skapelsens hensikt. Opprinnelig var menneskets del av ansvaret for å vokse gjennom vekstperioden bare å følge veien basert på Guds prinsipper [5] . Det falne menneske derimot har to "veier" å følge:
(1) Den første er "gjenoppreisningens vei" [6] , som vi må gå helt til vi mottar Messias og blir "født på ny" gjennom ham.
(2) Den andre vei er den opprinnelige veien basert på Guds prinsipper, som er den vei vi må følge for å bli fullkomne ved å gå gjennom det gjenværende stadium av vekstperioden, idet vi følger Messias. Hvis Adam og Eva hadde nådd fullkommenhet og var blitt sanne foreldre og menneskehetens sanne forfedre, ville deres barn ha fulgt veien basert på Guds prinsipper under sine foreldres veiledning og beskyttelse.
Etter at vi har mottatt Messias og er blitt "født på ny" gjennom ham, må vi fullføre den gjenstående del av vår vekst ved å gå veien basert på Guds prinsipper. Vi må da være fullstendig lydige og ydmyke overfor Messias, den Sanne Far. Vi må stole på ham og følge ham.
2.2. Gjenoppreisning gjennom godtgjørelse.
Hva slags vei er da denne "gjenoppreisningens vei" vi må følge inntil vi mottar Messias? Med andre ord, hva er de grunnleggende prinsipper i Guds gjenoppreisningsarbeid før han sender Messias? Disse spørsmålene kan besvares når vi forstår hva slags grunnlag som må forberedes for Messias. Siden Messias kommer som den andre Adam (1. Kor 15,45), kan han ikke stå fram på et hvilket som helst tidspunkt. Han kan bare komme når mennesket er blitt gjenoppreist til det nivå det hadde nådd like før syndefallet, det vil si fullførelsesnivået i vekststadiet. Messias' komme kan først finne sted når det finnes et fundament han kan stå på i den opprinnelige syndfrie Adams posisjon. Det falne menneske kan imidlertid ikke nå fullførelsesnivået i vekststadiet bare av egen kraft, fordi det har arvesynd (opprinnelig synd).
Derfor arbeider Gud for å få det falne menneske til å opprette visse godtgjørelsesbetingelser [7] , som gjør at mennesket kan betraktes som å være formelt gjenoppreist til dette nivået. På dette grunnlaget legger Gud forholdene til rette for å sende Messias. Gjenoppreisningsplanen som Gud arbeider for å realisere før Messias' komme, kan derfor kort sagt sies å bestå i at mennesket gjennom godtgjørelse gjenoppreiser et fundament som Messias kan komme på. Å opprette et slikt grunnlag er følgelig også ansvaret til mennesket som befinner seg på "gjenoppreisningens vei".
Hva betyr gjenoppreisning gjennom godtgjørelse? For å gjenoppreise noe, uansett hva det er, til dets opprinnelige posisjon eller tilstand, må visse nødvendige betingelser bli lagt. Opprettelsen av slike betingelser kaller vi tang gam [8] .
På grunn av syndefallet mistet mennesket den opprinnelige posisjon og tilstand det var skapt for. For å gjenoppreise det som gikk tapt, må mennesket opprette visse nødvendige betingelser. Når det falne menneske legger betingelser for å vende tilbake til den posisjon og tilstand det var tiltenkt fra begynnelsen, kalles det gjenoppreisning gjennom godtgjørelse. De betingelser som blir lagt for at slik gjenoppreisning skal finne sted, kaller vi godtgjørelsesbetingelser. Når slike betingelser blir opprettet, kan Guds gjenoppreisningsarbeid utvikle seg, slik at mennesket kan bli gjenoppreist til å bli hva det er skapt til å være. Vi kaller dette Guds frelsesplan basert på gjenoppreisning gjennom godtgjørelse.
Hvor "store" godtgjørelsesbetingelser må vi da legge? Som vi skal vise nedenfor, kan vi nevne tre former for slike betingelser.
1. Av og til består godtgjørelsesbetingelsen i å godtgjøre noe med noe helt identisk, slik det blir beskrevet i 2. Mos 21,23-25: "Men skjer det en ulykke, skal du bøte liv for liv, øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot, brannsår for brannsår, sår for sår, skramme for skramme". Det betyr at noe blir gjenoppreist til sin opprinnelige tilstand ved at man oppretter en betingelse av samme verdi som dette "noe" hadde før dets opprinnelige posisjon eller tilstand gikk tapt.
2. Vi finner ofte tilfeller der godtgjørelsesbetingelsen består i å godtgjøre noe med noe mindre. Det betyr at noe blir gjenoppreist til sin opprinnelige tilstand ved at vi legger en godtgjørelsesbetingelse som har mindre verdi enn hva dette "noe" hadde i sin opprinnelige posisjon eller forfatning. Et godt eksempel er at vi gjennom Jesu oppstandelse kan høste akkurat de samme store fordeler av frelse som ham. Han måtte imidlertid gi sitt liv for å oppnå en slik frelse. Vi trenger bare å oppfylle en uhyre liten godtgjørelsesbetingelse, nemlig å tro på løskjøpelse gjennom korset. Andre eksempler på godtgjørelsesbetingelser med en mindre verdi er dåp og nattverd.
3. I visse situasjoner består godtgjørelsesbetingelsen i å godtgjøre noe med noe større. Dette er tilfelle når vi feiler i å oppfylle en godtgjørelsesbetingelse av mindre verdi. Da må vi nok en gang forsøke å gjenoppreise den opprinnelige tilstanden, denne gangen ved å legge en godtgjørelsesbetingelse av større verdi. Da for eksempel israelittenes førti dagers speiding i Kanaan på Mose tid ikke ble fullført i samsvar med Guds vilje, ble de gitt en større godtgjørelsesbetingelse. Én dag ble regnet som ett år, slik at israelittene måtte vandre omkring i ørkenen i førti år (4. Mos 14,34).
La oss så prøve å forstå hvordan vi må gå fram for å opprette en godtgjørelsesbetingelse. Uansett hva det gjelder: For å gjenoppreise noe som har mistet sin opprinnelige posisjon eller tilstand, kan dette bare skje ved å legge en godtgjørelsesbetingelse som representerer den motsatte prosessen av den utviklingen som førte til at den opprinnelige tilstand gikk tapt. Fordi den første mann og kvinne feilet i å oppfylle sitt ansvar, og falt, har deres etterkommere, som falne mennesker, måttet ta ansvaret for å opprette godtgjørelsesbetingelser langs "gjenoppreisningens vei".
2.3. Fundamentet for Messias.
Som tidligere forklart er det på grunn av sin nåde at Gud sender Messias til Jorden. Likevel er menneskets ansvar før Messias' komme å sette opp godtgjørelsesbetingelser for å motta ham. Hva slags betingelser må da legges for å gjenoppreise et fundament for Messias gjennom godtgjørelse? For å forstå det, må vi først forstå begivenhetenes gang da Adam falt i Edens hage, samt hva han feilet i å utføre, og hva som gjorde at skapelsens hensikt ikke ble oppfylt. Grunnen er at når vi oppretter godtgjørelsesbetingelser, må de representere den motsatte prosess av den utviklingen som førte til at den opprinnelige posisjon og tilstand gikk tapt.
Fordi Adam og Eva mistet troen på Guds ord, kunne de ikke opprette trosfundamentet, og resultatet ble at de falt. For å motta Messias må det falne menneske derfor først gjenoppreise trosfundamentet gjennom godtgjørelse.
Deretter må det falne menneske gjenoppreise det substansielle fundament, også gjennom godtgjørelse. La oss nå se på hvorfor dette er nødvendig. Hvis Adam og Eva hadde hatt et trosfundament å stå på, ville de ha blitt fullkomne legemliggjørelser av Guds ord [9] og dermed fullkommengjort Guds ord. Den første mann og kvinne ville med andre ord ha utviklet en fullkommen individuell karakter. Denne fullkomne legemliggjørelsen er det endelige mål med skapelsen av mennesket. Mens de var i ferd med å utvikle seg mot fullkommenhet, var det helt nødvendig at Adam og Eva trodde på det budet som Gud hadde gitt dem. Guds ønske og håp var at de skulle utvikle en personlighet som ville være et substansielt uttrykk for Guds karakter. Da ville deres personlighet klart ha vist at de var blitt sanne overhoder (mestre), som for det første ville hatt herredømme over erkeengelen, men også over hele resten av skapelsen. Fordi Adam og Eva imidlertid ikke lyktes i å opprette et trosfundament å stå på, mistet de også grunnlaget for å utvikle en personlighet som ville ha vært et substansielt uttrykk for Guds karakter. I stedet kom de under en tjeners, erkeengelens, herredømme. Vi har nå sett hvordan det fundament for Messias som det falne menneske må opprette, består i å gjenoppreise et trosfundament og et substansielt fundament gjennom godtgjørelse.
2.3.1. Trosfundamentet.
Hva slags betingelser må så legges for å gjenoppreise trosfundamentet gjennom godtgjørelse? For å forstå det, må vi først finne ut hvordan Adam og Eva feilet. Adam og Eva mistet sitt trosfundament fordi de ikke hadde absolutt tro på Guds bud mens de befant seg i vekstperioden.
For å godtgjøre det, må det for det første finnes en sentral person. Vedkommende må opprette trosfundamentet i stedet for Adam og Eva. For det andre må "noe", en eller flere gjenstander, som uttrykker vår tro, bli ofret til Gud, med absolutt tro, for å godtgjøre Adams og Evas svikt når det gjaldt å adlyde Guds bud. Dette "noe" er en betingelse for å opprette vårt eget trosfundament. For det tredje er det nødvendig å beholde troen over en viss tidsperiode, en matematisk (numerisk) betinget godtgjørelsesperiode [10] , for å godtgjøre Adams og Evas svikt når det gjaldt deres trosbetingelse. De skulle nemlig ha oppfylt sin del av ansvaret for å fullføre sin vekstperiode i samsvar med Guds vilje.
Trosfundamentet er det absolutte, vertikale forholdet som mennesket må opprette med Gud. Den første mann og kvinne mistet sin tro, og derfor ble deres vertikale forhold til Gud brutt. Trosfundamentet er en godtgjørelsesbetingelse for å gjenopprette dette vertikale forholdet. Grunnen til at utvalgte menn opp gjennom historien, som Abel, Noah, Abraham og Isak, måtte vise en absolutt tro, er at de alle var sentrale personer, som opprettet betingelser for å gjenoppreise trosfundamentet gjennom godtgjørelse.
2.3.2. Det substansielle fundament.
Hva slags betingelse må så legges for å gjenoppreise det substansielle fundamentet gjennom godtgjørelse? Hvis Adam og Eva, på grunnlag av sitt trosfundament i vekstperioden, hadde vokst til fullkommenhet, ville de, som Guds barn, blitt fullkomne legemliggjørelser av Guds ord og ville ha utviklet en personlighet som ville vært et substansielt uttrykk for den usynlige Guds karakter. Da ville mennesket fått herredømme over erkeengelen og hele resten av skapelsen. Dermed ville Guds tredje velsignelse blitt oppfylt. Mennesket ville, med andre ord, ha opprettet et prinsipielt, horisontalt forhold til hele skapelsen, inkludert englene, slik Gud skapte oss til å ha.
Adam og Eva fikk imidlertid ikke noe trosfundament å stå på, og begge to mistet også det substansielle fundamentet. I stedet kom de under erkeengelens herredømme og ble mennesker med en fallen natur. For å gjenoppreise det substansielle fundament, må godtgjørelsesbetingelser opprettes for å fjerne den falne natur, arvet fra erkeengelen, samt for å gjenskape den opprinnelig tiltenkte horisontale orden, som var gått tapt. Vi må med andre ord gjenoppreise det substansielle fundament ved å opprette godtgjørelsesbetingelser som representerer den motsatte prosess av den utvikling som førte til at vi mennesker fikk en fallen natur.
Hvordan legger vi da på en konkret måte godtgjørelsesbetingelser for å bli kvitt vår falne natur? For det første falt erkeengelen fordi han ikke greide å elske Adam, som var den av de to som mottok mest kjærlighet fra Gud. Dette er opphavet til det aspekt av menneskets falne natur som består i å feile når det gjelder å ta det samme synspunkt som Gud. For å fjerne denne falne natur, må en person i erkeengelens posisjon elske en person i Adams posisjon og dermed ta samme synspunkt som Gud.
For det andre var ikke erkeengelen villig til å gjøre Adam til en mellommann mellom seg og Gud ved å motta Guds kjærlighet gjennom Adam, som var nærmere Gud. I stedet falt erkeengelen fordi han ønsket å ta Adams posisjon. Dette er derfor opphavet til den falne natur som består i å forlate ens egen posisjon. For å fjerne denne falne natur, må derfor en person i erkeengelens posisjon holde fast ved sin egen posisjon ved å motta Guds kjærlighet gjennom en person i Adams posisjon, og således anerkjenne vedkommende som mellommann.
For det tredje falt erkeengelen fordi han ved å dominere Adam og Eva gjorde akkurat det motsatte av hva han skulle ha gjort, nemlig å la dem dominere ham. Derfor ble dette opprinnelsen til den falne natur som består i å snu opp ned på herredømmet. For å fjerne denne falne natur, må en person i erkeengelens posisjon være lydig overfor og underkaste seg en person i Adams posisjon og vedkommendes herredømme. Dermed opprettes den rette orden hva herredømme angår.
For det fjerde skulle det gode ha blitt spredt (mangfoldiggjort) ved at Guds forbud mot å "plukke og spise av frukten til godt og ondt" ble formidlet fra Gud til Adam, og så til Eva og til slutt til erkeengelen. I stedet ble erkeengelens umoralske vilje, at det var godt å "ta og spise frukten", formidlet til Eva. Ved at hun ga den videre til Adam, falt han også. Dette er opprinnelsen til den falne natur som består i å spre eller mangfoldiggjøre synd. For å fjerne denne falne natur, må en person i erkeengelens posisjon motta den gode vilje fra en person i Adams posisjon, og dermed innta en posisjon hvor han sprer (mangfoldiggjør) det gode.
Det substansielle fundament består i å legge godtgjørelsesbetingelser som gjør at vi blir kvitt den falne natur. Fundamentet for Messias opprettes ved å gjenoppreise trosfundamentet og det substansielle fundament gjennom godtgjørelse. Det er bare på dette grunnlaget at vi falne mennesker kan motta Messias. Fra et slikt synspunkt kan vi si at menneskehetens historie er historien om den frelsesplan som Gud har fulgt for å få mennesket her på Jorden til å oppfylle sin del av ansvaret for forberedelsene til å motta Messias. Når mennesket fullfører sine forberedelser, sender Gud Messias, og Guds arbeid for å realisere sin gjenoppreisningsplan vil da gå inn i sin avsluttende fase.
Denne fortolkningen av historien, basert på prinsippene i den gjenoppreisningsplan som Gud har iverksatt, kalles et gjenoppreisningsbasert syn på historien eller Enhetsprinsippenes [11] syn på historien. La oss nå studere den sentrale historie i Guds gjenoppreisningsarbeid gjennom tidene.
2.4. Den sentrale og den perifére historie i Guds gjenoppreisningsarbeid.
Selv om Gud holder en utstrakt hånd ut til alle verdens folk, og arbeider for å frelse og gjenoppreise alle, så bruker ikke Gud de samme metoder overfor alle folk og nasjoner, som har forskjellige tradisjoner, forskjellig historisk og kulturell bakgrunn samt forskjellige leveforhold og betingelser. Derfor tar Gud i bruk forskjellige fremgangsmåter i sitt arbeid. Gud gjennomfører først en mønsterplan for gjenoppreisning gjennom et sentralt folk, og deretter perifére planer for gjenoppreisning gjennom forskjellige andre folk og nasjoner. Til slutt iverksetter Gud en frelsesplan hvor hele menneskeheten får høste fordelene ved frelse ved at de blir ett med den sentrale historie gjennom "innpodning" [12] .
Hvis vi tar for oss Det gamle testamente, ser vi at Gud måtte gå gjennom mange vansker før han kunne opprette et sentralt folk. Etter at han hadde etablert jødefolket med denne oppgaven, ser det kanskje ut til at han bare arbeidet for å frelse jødefolket og ingen andre. Det er sant at jødefolket fikk en streng trening av Gud, men til gjengjeld viste han dem en spesiell nåde, som vi ikke kan finne noe eksempel på blant andre folk.
Jesus omtalte imidlertid ikke Gud bare som jødenes Gud, men som alle folkeslags Gud. Det ser vi tydelig i Johannes 3,16: "For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv" (uthevelse tilføyet). Det betyr at alle mennesker, også de som hører til en eller annen perifér historisk utvikling, kan bli knyttet til Guds sentrale frelsesplan. Vi kan forstå at Gud, i tillegg til sin sentrale gjenoppreisningsplan, også har utviklet underordnede planer for gjenoppreisning, selv om han først og fremst har trent og oppdratt individer, familier, folk og nasjoner med ansvar for Guds mønsterplan for gjenoppreisning, slik det er uttrykt i Bibelen [13] , og selv om Gud i tillegg også ønsker og håper at han skal få de samme individer, familier, folk og nasjoner til en dag å treffe og slutte seg til Messias.
Døperen Johannes sa om de av jødefolket som ikke hadde noen oppriktig tro, og som var stolte over å være "det eneste folk utvalgt av Gud": "Og tro ikke at dere kan si: Vi har Abraham til far. For jeg sier dere: Gud kan oppreise barn for Abraham av disse steinene!" (Matt 3,9). Slik uttrykte han at Gud ønsker å nå alle mennesker med sin frelse.
Den sentrale frelsesplan som Gud har fulgt for å forberede et grunnlag for å motta Messias, vises klart i Det gamle testamente. Planen med Guds gjenoppreisningsarbeid hadde helt i begynnelsen lidd et tilbakeslag i Adams familie, idet Kain slo ihjel Abel. Ti generasjoner senere ble Noahs familie en del av Guds plan, men på grunn av Noahs andre sønn, Kam, sitt feiltrinn og mangel på tro ble et grunnlag for Messias på familieplan ikke opprettet før i Abraham og Jakob sin familie, noe som vil bli beskrevet i detalj senere [14] . Derfor begynte opprettelsen av det utvalgte folk Israel fra Jakobs familie.
Guds plan med sitt arbeid med israelittene var å forberede et åndelig fundament som Messias skulle kunne komme på. Gud arbeidet for å få dem til å opprette et nasjonalt grunnlag for Messias. Slik det allerede ble forklart i detalj i 4. kapittel, Messias' komme og hensikten med Det annet komme, feilet jødefolket i å etablere et slikt fundament. De begikk den historiske feil ikke å tro på Messias.
Jesus lovet et Annet komme. Dermed måtte et grunnlag forberedes for at Messias skulle kunne komme tilbake til Jorden. Gjennom kristendommens to tusen års historie etter Jesus kan vi få innsikt i den plan Gud har fulgt for å opprette et fundament på verdensplan for Messias' annet komme. Derfor er jødefolkets historie før Jesus' komme og kristendommens historie etter hans tid hovedkildene som viser den gjenoppreisningsplan Gud har arbeidet for å realisere opp gjennom historien.
Når vi ser på historien på denne måten, forstår vi betydningen av jødefolkets historie, som ble så grundig nedtegnet i Det gamle testamente. Det er ikke bare historien til et bestemt folk, men en historisk modell som viser hvordan Gud har arbeidet for å bringe frelse. Både jødefolkets historie, sentrert om jødedommen, og Vestens historie, sentrert om kristendommen, viser på en helt konkret måte sporene etter Guds arbeid. Av den grunn kan vi forstå at, forbausende nok, har begge disse historiske periodene fulgt det samme mønstret. Gjennom dette mønstret kan vi også få innsikt i hvordan Gud vil arbeide i fremtiden.
La oss nå se på de forskjellige sider ved utviklingen av Guds gjenoppreisningsarbeid. Religion gir veiledning for menneskets ånd (sjel). Hensikten er å gjenoppreise mennesket. Derfor er den religiøse historie den sentrale historie i den frelsesplan Gud har fulgt. Blant andre former for historie kan vi f eks nevne politisk historie, økonomisk historie, vitenskapshistorie og samfunnshistorie. Den utvikling disse beskriver, har å gjøre med gjenoppreisningen av menneskets leveforhold. Derfor kan vi betrakte dem som perifére former for historie.
Guds hensikt med skapelsen er de tre velsignelser. Den første av dem består i at mennesket oppnår individuell fullkommenhet. Den andre dreier seg om å opprette ideelle familier og en ideell verden. Den tredje velsignelsen har med utvikling av menneskets leveforhold å gjøre. Hovedmålet med Guds gjenoppreisningsarbeid er derfor ikke å gjenoppreise menneskets samfunnssystem, sosiale institusjoner og leveforhold. Det viktigste målet er gjenoppreisningen av selve mennesket. Av den grunn ser vi at den religiøse historie er den sentrale modellhistorie blant de forskjellige sidene ved utviklingen av arbeidet for å realisere Guds frelsesplan, og at det dessuten finnes andre perifére former for historie.
3. | EN HELHETSOVERSIKT OVER HVORDAN GUDS GJENOPPREISNINGSARBEID HAR UTVIKLET SEG |
La oss se nærmere på hvordan vi kan oppsummere hele den historiske utvikling fra Adam til i dag. Vi deler hele prosessen som Guds frelsesarbeid har gått gjennom, i tre tidsaldre på rundt to tusen år hver:
1. tidsalderen fra Adam til Abraham.
2. tidsalderen fra Abraham til Jesus.
3. tidsalderen fra Jesus til tiden for Det annet komme.
Perioden etter Det annet komme er en ny tidsalder hvor Guds ideal vil bli oppfylt i sin helhet her på Jorden og i den åndelige verden.
La oss nå ta for oss hvordan vi fra forskjellige synsvinkler kan beskrive Guds arbeid i hver av disse tidsaldrene.
3.1. Gjenoppreisningshistorien og Guds ord for gjenskapelse.
For det første, hvis vi tar utgangspunkt i Guds ord for gjenskapelse, består gjenoppreisningshistorien av følgende tidsaldre:
| 1. | I tidsalderen fra Adam til Abraham hadde Gud enda ikke kunnet uttrykke sitt ord direkte til mennesket. Guds gjenoppreisningsarbeid er som tidligere nevnt basert på Guds ord [15] . Et grunnlag for å motta Guds ord kunne bare bli lagt ved å bære fram offergaver. Derfor blir denne perioden kalt den av tidsaldrene i gjenoppreisningshistorien da grunnlaget for Guds ord ble lagt. |
| 2. | Perioden fra Abraham til Jesus blir kalt tidsalderen for Det gamle testamentes ord og representerer formingsstadiet i den utvikling som gjenoppreisningshistorien har gått gjennom. |
| 3. | Perioden fra Jesus til tiden for Det annet komme blir kalt tidsalderen for Det nye testamentes ord og representerer vekststadiet i gjenoppreisningshistoriens utvikling. |
| 4. | Tiden etter Det annet komme blir kalt tidsalderen for Det fullførte testamentes [16] ord og representerer fullførelsesstadiet i gjenoppreisningshistoriens utvikling. |
3.2. Gjenoppreisningshistorien og oppstandelse.
For det andre, hvis vi tar utgangspunkt i oppstandelse [17] , består gjenoppreisningshistorien av følgende tidsaldre:
| 1. | Perioden fra Adam til Abraham er den av tidsaldrene i gjenoppreisningshistorien da grunnlaget for oppstandelse ble lagt. |
| 2. | Perioden fra Abraham til Jesus er den av tidsaldrene i gjenoppreisningshistorien da formingsstadie-oppstandelse ble mulig. |
| 3. | Perioden fra Jesus til tiden for Det annet komme er den av tidsaldrene i gjenoppreisningshistorien da vekststadie-oppstandelse ble mulig. |
| 4. | Tiden etter Det annet komme er den av tidsaldrene i gjenoppreisningshistorien da fullførelsesstadie-oppstandelse blir mulig. |
3.3. Gjenoppreisningshistorien og gjenoppreisning gjennom godtgjørelse.
For det tredje, hvis vi tar utgangspunkt i gjenoppreisning gjennom godtgjørelse, består gjenoppreisningshistorien av følgende tidsaldre:
| 1. | Totusenårsperioden fra Adam til Abraham ble invadert av Satan, men gjennom betingelsen for seier opprettet av Abrahams familie, fikk denne tidsalderen en seierrik avslutning. Ved å gjenoppreise gjennom godtgjørelse det som var gått tapt til Satan, åpnet denne perioden veien for det grunnlaget som den neste tidsalderen kunne begynne fra. Derfor blir denne perioden kalt den av tidsaldrene i gjenoppreisningshistorien som representerer grunnlaget for gjenoppreisning gjennom godtgjørelse. |
| 2. | Perioden fra Abraham til Jesus er den av tidsaldrene i gjenoppreisningshistorien som representerer gjenoppreisning gjennom godtgjørelse. |
| 3. | Fordi det utvalgte folk manglet tro, måtte planen som skulle ha blitt realisert gjennom Det første komme, utsettes til Det annet komme. Derfor blir denne perioden kalt forlengelsen av den av tidsaldrene i gjenoppreisningshistorien som representerer gjenoppreisning gjennom godtgjørelse. |
| 4. | Tiden etter Det annet komme er den av tidsaldrene i gjenoppreisningshistorien som representerer fullførelsen av gjenoppreisning gjennom godtgjørelse. |
3.4. Gjenoppreisningshistorien og omfanget av fundamentet for Messias.
For det fjerde, hvis vi tar utgangspunkt i omfanget av fundamentet for Messias, dvs hvilket nivå dette grunnlaget har nådd, består gjenoppreisningshistorien av følgende tidsaldre:
| 1. | I perioden fra Adam til Abraham dreide Guds arbeid seg om å forberede et fundament for Messias på familieplan. Derfor blir denne perioden kalt den av tidsaldrene i gjenoppreisningshistorien da et fundament for Messias på familienivå ble opprettet. |
| 2. | Perioden fra Abraham til Jesus blir kalt den av tidsaldrene i gjenoppreisningshistorien da et fundament for Messias på det nasjonale plan ble opprettet. |
| 3. | Perioden fra Jesus til tiden for Det annet komme blir kalt den av tidsaldrene i gjenoppreisningshistorien da et fundament for Messias på verdensplan ble opprettet. |
| 4. | Tiden etter Det annet komme blir kalt den av tidsaldrene i gjenoppreisningshistorien da et fundament for Messias vil bli opprettet på det kosmiske plan, dvs både i den fysiske og den åndelige verden. |
3.5. Gjenoppreisningshistorien og de forskjellige parallelle epokers tidsidentitet.
Til slutt, hvis vi tar utgangspunkt i tidsidentiteten til de forskjellige parallelle epoker i gjenoppreisningshistorien, får vi følgende tidsaldre:
| 1. | I perioden fra Adam til Abraham viste mennesket sin tro på Gud gjennom betingelser som besto i symbolske ting, f eks offergaver eller Noahs ark. Derfor blir denne perioden kalt den av de parallelle tidsaldre som har en symbolsk tidsidentitet. |
| 2. | I perioden fra Abraham til Jesus viste mennesket sin tro på Gud gjennom betingelser som hadde med billedlige ting å gjøre, slik som tabernaklet eller templet, som var billedlige uttrykk for det fullkomne menneske, som var gått tapt på grunn av syndefallet. Derfor blir denne perioden kalt den av de parallelle tidsaldre som har en billedlig tidsidentitet. |
| 3. | I perioden fra Jesus til tiden for Det annet komme viste mennesket sin tro på Gud gjennom Jesus, "det substansielle tempel" [18] . Denne perioden blir derfor kalt den av de parallelle tidsaldre som har en substansiell tidsidentitet. |
