2. GUDS FORUTBESTEMMELSE AV OPPFYLLELSEN AV SIN VILJE
3. GUDS FORUTBESTEMMELSE AV DEN SENTRALE PERSON
4. FORKLARING AV SKRIFTSTEDER SOM SYNES Å STØTTE TEORIEN OM ABSOLUTT
PREDESTINASJON
Det er ikke bare på det teoretiske plan læren om predestinasjon har skapt stor teologisk uenighet. Den har også vært årsak til stor forvirring på det praktiske område og ført til vidt forskjellige oppfatninger om hvordan troende bør leve sitt religiøse liv. I en videre forstand dreier predestinasjonsteorien seg om at alt som skjer, er ordnet og bestemt på forhånd i samsvar med Guds vilje for å oppfylle hans evige hensikt. I en snevrere forstand betyr doktrinen om predestinasjon at det er en direkte sammenheng mellom frelsesspørsmålet og Guds forutbestemmelse.
Mange tror at menneskets frelse eller fortapelse ikke avhenger av våre egne anstrengelser. De tror tvertimot at vår skjebne er fullstendig forutbestemt av Gud. Enten er vi blant de som er forutbestemt til å motta Guds gunst og nåde, eller vi tilhører dem som er født til fortapelse. Uten å måtte legge noen som helst betingelser [1] , og helt uavhengig av vår egen vilje, blir vi med andre ord spesielt utvalgt av den allvitende og allmektige Gud til å bli frelst eller ikke. I Det nye testamente la, som det åttende, niende og ellevte kapittel i Romerbrevet understreker, særlig Paulus grunnlaget for doktrinen om hva han kalte å være utvalgt. I disse kapitlene legger han vekt på frelse gjennom nåde og særlig en tro på å være kalt og utvalgt.
Vi finner mange steder i Bibelen som ser ut til å bety at det er menneskets skjebne at våre seire eller tap, suksess eller nederlag, samt nasjoners og samfunns fremskritt eller tilbakeslag, er helt ut forutbestemt av Gud. På den andre siden kan vi også finne mange skriftsteder som er i strid med et slikt syn.
I 1. Mos 2,17 ser vi at Gud, for å forhindre at de skulle falle, sa til de første mennesker at de ikke skulle "spise av frukten til godt og ondt". Vi kan ikke på noen måte si at menneskets fall skjedde fordi Gud hadde forutbestemt det. Syndefallet er tydeligvis et resultat av at mennesket selv ikke adlød Guds bud. Jesus sa: "For så høyt har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv" (Joh 3,16). Ved å bruke ordene hver den viser Jesus at frelse er oppnåelig for alle, og at ingen derfor kan være forutbestemt til fortapelse. I Matteus 7,7 sier Jesus: "Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, blir det lukket opp for". Dette viser klart at ingen av menneskets bedrifter kun er en følge av Guds forutbestemmelse, men at de åpenbart er påvirket av menneskets egne anstrengelser.
Hvis vi aksepterte den tradisjonelle teorien om predestinasjon, ville bønn, forkynnelse, veldedige gjerninger og alle våre anstrengelser være uten verdi for Gud og hans arbeid for å gjenoppreise verden. Alt vi gjorde, ville være fullstendig meningsløst og forgjeves. Alt som er forutbestemt av det absolutte vesen, Gud, blir også noe absolutt, som menneskets anstrengelser ikke kan forandre noe på. La oss nå se på forskjellige spørsmål angående predestinasjonslæren i lys av Prinsippene.
1. PREDESTINASJON AV GUDS VILJE
Guds vilje er å oppfylle sitt skapelsesideal. På grunn av menneskets fall ble det umulig for Gud å realisere sin vilje. Gud har derfor satt seg som mål å oppfylle sin vilje på en alternativ måte, nemlig ved å arbeide for å gjennomføre sin gjenoppreisningsplan.
Fordi Gud, det godes subjekt, er god, er hans skapelseshensikt likeledes god. Derfor er hensikten med hans gjenoppreisningsarbeid gjennom historien også god. Gud kan av den grunn kun forutbestemme det som er godt, dvs alle aspekter av sin vilje som han planlegger å oppfylle. Når noe ondt skjer, er derfor dette ikke et resultat av Guds forutbestemmelse. Dermed kan menneskets fall, synd, ondskap, og dommen som faller på grunn av slike ting, ikke være noe som nødvendigvis må skje fordi Gud har forutbestemt det. Hvis syndefallet skjedde fordi Gud hadde forutbestemt det, hva er da grunnen til at Gud angret at han hadde skapt menneskene på Jorden? (1. Mos 6,5-6) Hvis alle menneskets syndige gjerninger, som går imot Gud, er forutbestemt av ham, da kan vi konkludere med at det er umulig for oss mennesker å begå syndige gjerninger som ikke er forutbestemt av Gud.
Hvorfor sa da Gud om kong Saul, da denne hadde mistet sin tro, at han angret at han hadde valgt Saul? (1. Sam 15,11). Hverken menneskets fall eller kong Sauls troløshet var forutbestemt av Gud. De var resultater av at mennesker feilet i å fullføre sin del av ansvaret.
Dommen som det falne menneske får, kan heller ikke være absolutt forutbestemt av Gud. I Esekiel 33,11 står det: "Du skal si til dem: Så sant jeg lever, sier Herren Gud, jeg vil ikke at den ugudelige skal dø, men at han skal vende om fra sin onde ferd og leve. Vend om, vend om fra det onde livet dere fører! Hvorfor vil dere dø, israelitter?" Dette skriftstedet viser at Gud ikke ønsker å holde dom. Gud hadde forutbestemt sin dom over byen Ninive, men da innbyggerne vendte seg bort fra sine syndige og onde veier og angret på sine synder, unnlot Gud å dømme byen (Jona 3,10). Gud sier likeledes i Esek 33,14-15: "Om den ugudelige sier jeg: 'Han skal dø'. Men så vender han kanskje om fra sin synd og gjør det som er rett og riktig. Han gir tilbake et pant han har tatt, erstatter det han har røvet, og følger de forskrifter som gjelder for livet, så han ikke gjør noen urett. Da skal han ikke dø, men leve".
I hvilken grad har Gud så forutbestemt sin vilje, som er å oppfylle hans hensikt med skapelsen og hans plan med gjenoppreisningsarbeidet gjennom historien? Fordi Gud er enestående, evig, uforanderlig og absolutt, må hans vilje og skapelseshensikt nødvendigvis også være det. Derfor må Guds plan med sitt historiske gjenoppreisningsarbeid, som også har som mål å fullføre hensikten med skapelsen, likeledes være enestående, uforanderlig og absolutt. Av den grunn er også Guds vilje forutbestemt på en uforanderlig og absolutt måte (Jes 46,11).
Guds vilje er som sagt absolutt. Hvis derfor en utvalgt person feiler i å fullføre det ansvaret som han var gitt av Gud, velger Gud en annen til å erstatte ham som mislyktes. Gud fortsetter å erstatte de som feiler, helt til hans vilje blir oppfylt.
2. GUDS FORUTBESTEMMELSE AV OPPFYLLELSEN AV SIN VILJE
Som allerede forklart i Skapelsens prinsipper, kan Guds hensikt med skapelsen kun bli oppfylt når mennesket fullfører sin del av ansvaret, som opprinnelig besto i å holde Guds bud (1. Mos 2,17). Guds vilje med sitt gjenoppreisningsarbeid gjennom historien er å gjenoppreise denne hensikten. Guds vilje i seg selv er absolutt og er derfor utenfor menneskets innflytelse. Når det gjelder oppfyllelsen av Guds vilje, kommer vi imidlertid ikke utenom menneskets del av ansvaret. Derfor vil Guds plan for å gjenoppreise sitt tapte ideal bare bli virkeliggjort når de sentrale personer, som er ansvarlige for å utvikle hans gjenoppreisningsarbeid, oppfyller sin del av ansvaret.
I hvilken grad er da oppfyllelsen av Guds vilje forutbestemt? Som nevnt ovenfor er Guds vilje i seg selv absolutt. Det samme gjelder imidlertid ikke for dens oppfyllelse, som er relativ, fordi den avhenger av at mennesket utfører sitt ansvar. For at Guds vilje skal bli oppfylt, har Gud forutbestemt at han selv må utføre sin del av ansvaret. Samtidig må også den sentrale person oppfylle sin del. La oss, for å gjøre dette mer lettfattelig, si at Guds del utgjør "95%" og menneskets "5%". Disse tallene uttrykker på en enkel måte at menneskets ansvar for Guds vilje er uhyre lite sammenlignet med Guds. Her er det viktig å merke seg at for å oppfylle disse "fem prosent" må vi likevel gjøre en hundre prosent anstrengelse.
Adam og Eva spilte en sentral rolle i Guds plan for å oppfylle hans forutbestemte vilje. Alt avhang av at de utførte sin del av ansvaret ved ikke å "ta og spise frukten til godt og ondt" (1. Mos 2,17). Også Jesu frelsesarbeid var forutbestemt til ikke å oppfylles før mennesket utførte sin del av ansvaret, som var å tro at Jesus var Messias og å følge ham (Joh 3,16; Matt 19,21).
Guds arbeid gjennom historien for å gjenoppreise sitt tapte ideal blir imidlertid forlenget ved at mennesket ikke greier å utføre sin lille del av ansvaret. I våre religiøse hverdagsliv blir Guds nåderike vilje oppfylt hvis hver av oss gjør sin del av ansvaret. De følgende skriftsteder viser alle at Gud har forutbestemt at det er bare når vi oppfyller vår egen del av ansvaret, at vi mennesker mottar Guds nåde: "Da skal troens bønn redde den syke" (Jak 5,15). "Din tro har frelst deg" (Mark 5,34). "For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, blir det lukket opp for" (Matt 7,8).
3. GUDS FORUTBESTEMMELSE AV DEN SENTRALE PERSON
For at Guds vilje skal bli oppfylt, velger Gud, slik vi allerede har forklart, et menneske som han oppfordrer til å fullføre sin del av ansvaret. Enten greier den som er utvalgt av Gud, å oppfylle sitt ansvar eller han greier det ikke. Derfor er det ikke absolutt forutbestemt hvordan vedkommende skal utføre sin oppgave.
I hvilken grad er da mennesket forutbestemt av Gud? Når han forutbestemmer noen for en spesiell oppgave, er vedkommende bare utvalgt i den grad Gud kan forutbestemme ham eller henne; det vil si "95%". Det betyr at man er forutbestemt til å oppfylle den oppgave som Gud vil man skal utføre, på den betingelse at man lykkes i å oppfylle ens egen "5%" del av ansvaret, sammenlignet med Gud som tar "95%" ansvar. Hvis derfor vedkommende ikke fullfører sin egen del av ansvaret, kan han ikke bli til det mennesket Gud forutbestemte ham til å bli. Guds vilje kan heller ikke bli oppfylt, slik Gud ville den skulle bli, sentrert om denne personen.
På den betingelse at Adam selv gjorde sin del av ansvaret, forutbestemte Gud, og tok 95% av ansvaret for, at Adam skulle bli menneskehetens sanne far og stamfar. Fordi han imidlertid ikke oppfylte sitt ansvar, ble ikke Guds vilje realisert. Derfor var Gud nødt til å sende Messias som menneskehetens sanne far i stedet. Gud utvalgte Judas Iskariot og forutbestemte ham til å bli Jesu seierrike disippel på den betingelse at han gjorde sin del av ansvaret ved å være lojal overfor Jesus. Da Judas likevel ikke utførte sitt eget ansvar, kunne Gud heller ikke oppfylle sin vilje gjennom Judas. Derfor ble han erstattet med Mattias (Apg 1,15-26).
Hvilke betingelser forutbestemmer da Gud den sentrale person i Guds gjenoppreisningsarbeid til å oppfylle?
For å bli den sentrale person i Guds gjenoppreisningsarbeid må man for det første være født av det utvalgte folk, som har ansvar for gjenoppreisningsarbeidet. Dette er fordi det utvalgte folk har det dypeste hjertesforhold til Gud.
For det andre må det blant et slikt folk også være forfedre som har gjort mange gode gjerninger, og som den sentrale person nedstammer fra. Det er bare naturlig at den person vil bli foretrukket som har den mest fremragende arvelinje, med forfedre som har vist den beste standard og er kjente for sine gode og selvoppofrende gjerninger og sin innsats for Guds gjenoppreisningsarbeid.
For det tredje må dette individet, selv om han står på et grunnlag av slike forfedres gode gjerninger, selv ha de nødvendige naturlige anlegg for å oppfylle Guds vilje.
For det fjerde må han, selv om han er et menneske med de beste naturlige egenskaper, også oppfylle visse vilkår når det gjelder tillærte egenskaper. Derfor er den sentrale persons utdanning, trening og erfaring også viktig.
For det femte vil det individ bli foretrukket som ikke bare oppfyller de ovennevnte betingelsene, men som også lever på den rette tid og på det nødvendige sted for å kunne realisere Guds vilje.
Uansett hvilken mennesketype han som er utvalgt på denne måten, tilhører, forutbestemmer ikke Gud ham 100% og på en absolutt måte, slik vi forklarte ovenfor. Enhver som passer til en slik oppgave, må selv lykkes i å oppfylle sin del av ansvaret. Det vil si at den sentrale person er bare "95%" forutbestemt.
4. FORKLARING AV SKRIFTSTEDER SOM SYNES Å STØTTE TEORIEN OM
ABSOLUTT PREDESTINASJON
Hvordan skal vi så fortolke de skriftsteder som ser ut til å si at man oppnår utvelgelse og frelse som et resultat av Guds absolutte forutbestemmelse?
Ett av disse skriftstedene er Rom 8,29-30: "Dem som han på forhånd har vedkjent seg, har han også bestemt til å bli formet etter hans Sønns bilde [...] Og dem som han på forhånd har bestemt til dette, har han også kalt. Dem som han har kalt, har han også erklært rettferdige, og dem som han har erklært rettferdige, har han også gitt herlighet".
Den allvitende Gud vet hva slags egenskaper et menneske må ha for å kunne velges ut for en oppgave på et eller annet område innen Guds gjenoppreisningsarbeid. Derfor vet Gud likeledes hva slags menneske han skal forutbestemme og kalle for å oppfylle hensikten med sitt gjenoppreisningsarbeid gjennom historien. Selv om man er utvalgt, betyr ikke det at man automatisk kommer så langt som å bli anerkjent som rettferdig og bli velsignet med heder. De som er kalt, blir ikke sett på som rettferdige før de lykkes i å oppfylle sitt eget ansvar. Kun deretter kan de, hvis Gud tillater det, bli hedret. Ved første øyekast kan de ovennevnte skriftstedene se ut til å støtte læren om absolutt predestinasjon, men i virkeligheten unnlater de bare å nevne menneskets del av ansvaret.
Videre leser vi i Rom 9,15-16: "Jeg viser miskunn mot den jeg miskunner meg over, og er barmhjertig mot den jeg forbarmer meg over. Så kommer det altså ikke an på den som vil eller anstrenger seg, men på Gud som viser miskunn". La oss se på betydningen av disse bibelversene. Det står skrevet at alt blir utført kun på grunn av Guds kraft og nåde, ikke som et resultat av våre ønsker, håp, bønn og andre anstrengelser vi gjør. La oss imidlertid studere dette nøyere ved å gå litt mer i dybden.
Gud velger ut det menneske han på forhånd vet er best egnet til å oppfylle hensikten med gjenoppreisningsarbeidet. Vår vilje eller våre anstrengelser kan umulig påvirke slike beslutninger. Det er utenfor menneskets rekkevidde. Det vil si at det er visse ting vi selv ikke kan bestemme, slik som hvilken nasjonalitet vi har fra fødselen av, hvilke forfedre vi nedstammer fra, hvilke egenskaper naturen har utstyrt oss med samt tid og sted for ens egen fødsel. Når så noen er blitt utvalgt av Gud, vil det vise seg om vedkommende, som ble foretrukket, vil få gode resultater og bli seierrik. Det avhenger, som allerede forklart, av den utvalgtes egen vilje, håp, bønn og anstrengelser. Det er ikke vi som bestemmer hvilke betingelser Gud stiller til de han prøver å velge ut. Vi må forstå at dette skriftstedet ikke er ment å ignorere menneskets del av ansvaret, men er skrevet for å understreke Guds kraft og nåde.
La oss så studere Paulus' ord i Rom 9,21: "Er ikke pottemakeren herre over leiren, så han av det samme materiale kan lage både et fint og et simpelt kar?" Det er bare rimelig at mennesket, som ble skapt av Gud til å ha en absolutt posisjon i hans skapelse, ikke kan komme med innvendinger mot sin egen situasjon og nærmere omstendigheter. Dette kommer enda tydeligere fram hvis vi tenker på hvilken verdiløs skapning det falne menneske er blitt. Dets frelse avhenger helt av Gud. Derfor har vi ingen rett til å klage over hvordan Gud behandler oss. Dette bibelverset lærer oss at vi ikke kan annet enn å gå en lydig og ydmyk vei.
I Rom 9,10-13 leser vi imidlertid at Gud hadde Jakob kjær, men hadde uvilje mot Esau allerede mens de var i sin mors liv. Det står skrevet at Esau, den eldste, skulle tjene sin yngre bror Jakob. Dette vil bli forklart i detalj i 11. kapittel, Abrahams familie og Guds gjenoppreisningsarbeid, men Gud måtte utrette en viktig del av sin plan gjennom dette tvillingparet.
Vi kan konkludere at selv om Gud valgte Jakob ut til en posisjon hvor han var "elsket" av Gud, mottok han likevel ikke Guds gunst betingelsesløst. For at Guds kjærlighet skulle bære frukt, måtte Jakob fullføre sin del av ansvaret. Av en spesiell grunn, som hadde med Guds gjenoppreisningsarbeid å gjøre, og som vil bli beskrevet på en fyldigere måte senere, var Esau plassert i en posisjon hvor han var "hatet" av Gud. Allikevel ville han kunne bli velsignet med Guds kjærlighet hvis han fullførte sitt eget ansvar.
De som tror på læren om absolutt predestinasjon, har ikke forstått forholdet mellom Guds del av ansvaret og menneskets del i arbeidet for å oppfylle Guds vilje. Derfor har de feilaktig trodd at alle aspekter ved Guds vilje blir realisert av Gud alene. De har ikke forstått hvor viktig menneskets del av ansvaret er, selv om det bare utgjør en relativt liten del sammenlignet med Guds del.
Fotnoter
1) Uttrykket å legge/opprette betingelser forekommer ofte i Prinsippene. Vi kan enten legge/opprette gode betingelser (skape gode vilkår) for at Gud skal kunne arbeide, eller legge/opprette dårlige betingelser (skape dårlige vilkår). I 8. kapittel, Oversikt over gjenoppreisningsprinsippene, seksjon 2.2., blir det forklart hva slags betingelser er nødvendige for at gjenoppreisning skal kunne finne sted. Prinsippene forklarer at de betingelser som vi mennesker oppretter, er helt avgjørende for at Gud skal kunne gjenoppreise den falne verden.
