2. Å FULLFØRE GUDS FRELSESARBEID BETYR Å GJENOPPRETTE SKAPELSENS HENSIKT
3. GUDS FRELSESARBEID GJENNOM KORSET
4. ELIAS ANNET KOMME OG DØPEREN JOHANNES
1. HENSIKTEN MED GUDS FRELSESARBEID GJENNOM HISTORIEN
Gud skapte oss mennesker som sine barn for at vi skulle utvikle det gode til fullkommenhet og leve i Guds rike her på Jorden og i den åndelige verden. Guds hensikt med å skape var å føle glede over å se sine barn leve i sitt rike, som er en verden full av hans kjærlighet og hjerte. I en slik verden er de tre store velsignelsene oppfylt. På grunn av de første menneskenes fall ble imidlertid mennesket et levende uttrykk for synd og ondskap, og har hele tiden siden levd i smerte og lidelse både her på Jorden og i den åndelige verden. Derfor er skapelsens hensikt ikke blitt oppfylt.
Kan Gud gi opp sitt opprinnelige skapelsesideal og la det forbli urealisert? Det vil han aldri gjøre! Som Gud sier i Jesaja 46,11: "Jeg har talt og lar det komme, jeg har tenkt det og lar det skje". Gud vil visselig oppfylle sin hensikt. En kjærlighetens Gud svikter ikke mennesket, skapt som hans barn, i en slik fallen tilstand. I stedet har Gud arbeidet for å fullføre sitt frelsesverk.
Hva er da frelse? Frelse kan beskrives som gjenoppreisning. Å helbrede en syk person vil si å gi ham helsen tilbake. Å redde en som holder på å drukne, betyr å få ham ut av vannet og tilbake på tørt land. Å redde noen vil med andre ord si å bringe dem tilbake til deres opprinnelige tilstand. Derfor arbeider Gud for å frelse oss falne, syndige mennesker idet han gjenoppreiser oss til den opprinnelige, gode tilstand som Gud hadde planlagt for oss, og skapt oss for.
Derfor er hensikten med Guds frelsesverk et enkeltmenneske uten arvesynd, dvs Messias. Med ham som sentrum vil ideelle samfunn og nasjoner bli gjenopprettet, slik at vi til slutt får en ideell verden.
2. | Å FULLFØRE GUDS FRELSESARBEID BETYR Å GJENOPPRETTE SKAPELSENS HENSIKT |
Hva slags menneske er et gjenoppreist, ideelt individ, som substansielt har oppfylt Guds første velsignelse? Forholdet mellom Gud og et menneske med en fullkommen karakter kan sammenlignes med forholdet mellom sinn og kropp. Kroppen er en bolig for sinnet, og kroppen handler i overensstemmelse med sinnets direktiver. På samme måte føler Gud seg hjemme i sinnet til et fullkomment menneske. Det er grunnen til at hver enkelt av oss til slutt skal bli et Guds "tempel". Vi vil da tjene, leve i samsvar med og vise omsorg for Gud, som blir sentrum for våre tanker og handlinger, ja sentrum for våre liv. Et fullkomment menneske oppnår en ideell enhet med Gud på samme måte som dets kropp og sinn blir fullstendig forent. Dette blir uttrykt i 1. Kor 3,16: "Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere?" Joh 14,20 sier: "Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere".
Hvis Adam og Eva var blitt slike fullkomne mennesker mens de var i Edens hage, ville de da ha trengt å be og leve et religiøst liv? Ville de da ha lengtet etter en frelser? Hvorfor ville de ha behøvd å be hvis de levde med Gud på samme måte som man tjener, viser omsorg for og elsker sin far? Gud ville ha gitt svar på ethvert spørsmål de stilte, og de ville hatt direkte kommunikasjon med Gud fra morgen til kveld.
Det falne menneske kom helt bort fra Gud og må kjempe en desperat kamp og søke med intens tro for å finne og oppleve Gud. Hvorfor skulle derimot fullkomne mennesker behøve å gå gjennom religiøse seremonier og ritualer når de hele tiden lever med Gud og tjener og viser omsorg for ham på en personlig måte som et Guds "tempel"? Kirkebygninger, bibler, prekener, vekkelsesmøter og nattlige bønnemøter ville aldri ha eksistert hvis syndefallet ikke hadde skjedd i Edens hage. Livet ville kun ha handlet om godhet hvis mennesket alltid hadde levd for Gud og gjort alt sentrert om ham og dermed blitt en inkarnasjon av det gode. Det er bare når man er falt i vannet og er i ferd med å drukne, at man trenger en livredder. Fullkomne mennesker uten synd trenger heller ikke en frelser for å frelse dem fra synd.
Hvis mennesket hadde opprettet en ideell familie og oppfylt Guds andre velsignelse, hva slags familie ville vi da ha fått? Hvis Adam og Eva hadde oppnådd å bli et godt ektepar, fått gode barn og skapt en familie, så ville denne familien ha blitt det syndfrie opphavet som etter hvert ville ha blitt til stamme, samfunn, nasjon og en verden helt uten synd. Slik ville et ideelt samfunn og en ideell verden blitt skapt. Dette ville ha vært Guds rike, som kan beskrives som en stor familie, sentrert om et sant foreldrepar [1] . De ville fått generasjon etter generasjon av etterkommere, som ville ha opprettet en blomstrende sivilisasjon på det indre og det ytre plan. Guds frelsesplan har som mål å utvikle fullkomne mennesker, som realiserer Guds tre store velsignelser, og som således oppretter Guds rike.
Med en slik frelseshensikt sendte Gud sin enbårne sønn Jesus som Messias til denne verden. Fordi Messias står foran Gud som det opprinnelige (første) ideelle individ, må han oppfylle Guds hensikt med skapelsen. Det vil si at han må opprette en ideell familie fylt av Guds kjærlighet. Han kommer også for å opprette en ideell nasjon og en ideell verden, med andre ord for å realisere Guds rike på Jorden.
3. GUDS FRELSESARBEID GJENNOM KORSET
3.1. Jesu korsfestelse.
Gud elsket det utvalgte folk, selve fundamentet for å motta Messias, svært høyt. Det var profetert mange ganger at Gud ville sende Messias. Gud varslet folket at de måtte "holde seg våkne" og vente på Messias. Gud forberedte til og med et stort vitne, døperen Johannes, som en forløper for Jesus. Jødefolket lengtet etter Messias med tro og overbevisning.
Selv om det utvalgte folk var så godt forberedt, forsto de likevel ikke at Jesus var Messias. Dette var en forferdelig tragedie! Guds sønn ropte ut at han var Guds sønn, men hans ord falt for døve ører. Han ble aldri forstått. Han ble stemplet som gudsbespotter og ble til slutt drept på korset. Selv de hedenske herskerne på den tiden var klar over at Jesus var uskyldig (Luk 23,14-16; Joh 18,38; Matt 27,19-23; Mark 15,10-14). De som dømte ham skyldig, var nettopp de som Gud hadde forberedt: det utvalgte jødefolket og dets religiøse ledere. Med iver tvang de Jesus til å gå korsets vei. Hvorfor gjorde de det?
Svaret de kristne kirker har gitt til nå, er at Jesu død på korset skjedde i overensstemmelse med Guds opprinnelige, forutbestemte plan. Nei, det gjorde det ikke! Å korsfeste Jesus var en alvorlig feilgjerning! Jesu korsfestelse var en følge av folkets uvitenhet om Guds frelsesplan. Det er ikke vanskelig å forstå at Guds vilje var at det utvalgte folk skulle akseptere og tro på Jesus (Joh 6,29; Luk 19,41-44; Matt 23,37; Joh 5,39-40; Joh 10,37-38) og motta frelse. Fordi jødefolket ikke forsto hvem Jesus fra Nasaret var, gjorde de narr av ham, selv da han var i ferd med å dø på korset. De ropte at de bare var villig til å tro på ham hvis han kom ned fra korset. Bibelen forklarer at "Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham" (Joh 1,11). Apostelen Paulus vitnet at "Denne visdom har ingen av verdens herskere kjent til. Hadde de kjent den, ville de ikke ha korsfestet herlighetens Herre" (1. Kor 2,8).
Uansett hvor du er i verden, så kjenner ikke de kristne sannheten bak de historiske begivenheter som fant sted på Jesu tid. Hvis Guds hensikt med å sende sin sønn kun var at han skulle korsfestes, hvorfor brukte Gud da så mye tid på å forberede det utvalgte folk? Var ikke formålet med å forberede dem nettopp at han ville unngå å måtte utlevere sin sønn til et troløst folk?
Jesus ba i Getsemanehagen: "Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk med meg! [...] Min Far! Er det mulig, så la dette beger gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil" (Matt 26,38-39). Jesus ba denne bønnen ikke bare én gang, men tre ganger. Selv om mange kristne tror at Jesu oppgave var å bringe frelse til menneskeheten ved å dø på korset, tolker de denne bønnen til å bety at Jesus var redd for å dø på grunn av sin egen menneskelige skrøpelighet. Er det da mulig at det var hans egen svake menneskenatur som var årsaken til at menneskehetens Frelser ba en slik bønn?
Hvis vi begynner med den første kristne martyr, Stefanus, og tar for oss alle martyrer gjennom historien, så finner vi at ikke én eneste av dem ba: "la dette beger gå meg forbi". Hvordan er det mulig å tro at Jesus var svakere enn disse martyrene? Hvis selve hensikten med hans komme var å frelse hele menneskeheten ved å dø på korset, er det helt meningsløst å be om å få slippe unna.
Denne bønnen til Jesus var ikke noen egoistisk bønn fordi han i sitt hjerte var redd for å dø. Hvis korsfestelsen hadde vært den eneste måte Jesus kunne frelse menneskeheten på, ville han med glede ha dødd tusenvis av ganger på korset. Jesus gikk gjennom ulidelige kvaler og var fullstendig fylt av et inderlig ønske om å oppfylle Messias' oppgave, som var å oppfylle Guds hensikt med skapelsen her på Jorden. Han led de forferdeligste kvaler fordi han følte Guds han [2] , forårsaket av at den primære (opprinnelige) frelsesplanen måtte utsettes og nå ikke kunne oppfylles før ved Det annet komme. Jesus led også forferdelig fordi han forutså sine disiplers og de kristnes lidelser og martyrdom. Hvis han ble korsfestet, måtte også de gå en vei full av lidelse. Han følte også en dyp indre uro og bekymring når han tenkte på den lidelseshistorien som ventet jødefolket hvis de forkastet ham. Med alt dette i sinnet, under håpløse omstendigheter, ba Jesus en siste desperat bønn til Gud der i Getsemanehagen. Han ba Gud gjentatte ganger om å vise ham en vei, slik at han kunne forbli her på Jorden og fullføre sin oppgave og overvinne det utvalgte folks problemer med å tro på ham.
Hvis Jesu død på korset var hele hensikten med hans komme, er det umulig å forklare Jesu ord til Judas: "men ve det menneske som forråder ham. Det hadde vært bedre for det menneske om han aldri var født" (Matt 26,24). Hvordan kan vi da forklare Jesu rop på korset: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" (Matt 27,46). Hvis Guds hensikt var ene og alene at Jesus kom for å bli korsfestet, da skulle Jesus ha følt oppriktig glede og tilfredshet mens han hang på korset.
3.2. Omfanget av frelsen gjennom korset og hensikten med Det annet komme
Den opprinnelige oppgaven til Guds sønn var ikke å bli korsfestet. Korset var en alternativ plan Gud måtte iverksette på grunn av at jødefolket ikke trodde på Jesus. Hva ville resultatet ha blitt hvis folket hadde mottatt Messias, trodd på ham og blitt ett med ham? Jesus ville da ha brakt fullkommen frelse.
Det vil si at skapelsens hensikt ville ha blitt oppfylt, og at Guds rike på Jorden ville ha blitt opprettet. Guds nasjon ville da ha blitt etablert, og hele verden ville etter hvert ha trodd på Guds sønn og fulgt hans plan. Jødefolket ville ha hatt privilegiet av å bli selve kjernen i Guds rike. Jødedommen og kristendommen ville aldri ha skilt lag, og de kristne ville heller ikke ha opplevd en historie full av lidelse. Fordi Messias ville ha fullført sin oppgave, ville det heller ikke ha vært nødvendig med noe Annet komme.
Når vi ser på frelsesspørsmålet fra en slik vinkel, ser vi at Jesu korsfestelse var en alternativ frelsesvei, som bare brakte åndelig frelse. Fordi folket ikke trodde på Jesus, forlot de ham. Gud måtte derfor betale prisen for jødenes manglende tro, og hele verdens synd, ved å gi sin eneste sønn som "løsepenger" til Satan. Resultatet var at Satan naglet Jesu fysiske jeg til korset. Jesu dyrebare blod ble prisen for å løskjøpe menneskeheten.
Ved å la den korsfestede Jesus oppstå, åpnet Gud en uangripelig vei til åndelig frelse. Guds seier kom ikke på korset, men ble vunnet gjennom oppstandelsen. Derfor skal de som tror på Jesus og blir ett med ham, bli frelst. Det fysiske jeg til alle mennesker, selv de som tror på og følger Jesus, befinner seg imidlertid fremdeles i en sfære invadert av Satan. Det er kun åndelig frelse vi oppnår ved å oppfylle betingelsen for å delta i Jesu seierrike oppstandelse, nemlig å tro på ham. Vårt fysiske jeg venter fremdeles på frelse (Rom 8,23).
Selv etter at Jesus kom som Messias for å bringe frelse, har verden fortsatt å lide under Satans makt. Syndens "ild" har fortsatt å flamme opp og brenne lystig i det fysiske jeg til alle mennesker. Apostelen Paulus beklaget seg: "Jeg ulykkelige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme? [...] Så tjener jeg altså Guds lov med mitt sinn, men syndens lov slik jeg er av naturen" (Rom 7,24-25). Selv om Paulus levde et hengivent liv og mottok Herrens fulle nåde, så bekjente han likevel at hans eget fysiske jeg led under syndens onde åk. Vi er alle i samme båt. For å holde Satan borte, lærer Bibelen oss å "be stadig" (1. Tess 5,17). I 1. Joh 1,10 står det: "Sier vi at vi ikke har syndet, da gjør vi ham til en løgner", noe som viser oss at menneskeheten fremdeles ikke er løst fra arvesynden. Det er nettopp for å betale alt som skal til for å fri oss fra denne gjenstående synden, at Messias må komme tilbake. Da vil Guds rike, selve hensikten med skapelsen, bli opprettet her på Jorden.
3.3. To slags profetier angående Messias
Hvis Jesu død på korset ikke var nødvendig for å oppfylle hele den forutbestemte hensikten med hans komme som Messias, hvorfor forutsier da Jesaja 53 Messias' lidelse og død?
Det er imidlertid også andre profetier i Bibelen som sier det stikk motsatte, nemlig at Messias
vil komme som Guds sønn og Kongenes konge og etablere Guds rike på Jorden. Disse profetiene står i Jes 9, Jes 11 og Jes 60 og i andre vers i Det gamle testamente samt i Luk 1,31-33. Hvorfor er det da to forskjellige slags profetier for Jesu komme?
Da Gud skapte mennesket, skapte han oss slik at vi kun kan vokse til fullkommenhet hvis vi oppfyller vår egen del av ansvaret. Mennesket kan derfor enten oppfylle sitt ansvar, slik Gud ønsker, eller det makter ikke å gjøre Guds vilje. Derfor måtte Gud gi to slags profetier angående oppfyllelsen av sin vilje.
Det er Guds del av ansvaret å sende Messias, men om man tror på Messias eller ikke når han kommer, det kommer inn under menneskets del av ansvaret. Jødefolket feilet i å oppfylle sitt ansvar fordi de ikke trodde på Jesus. De oppfylte ikke innholdet i Guds primære profetier (Jes 9, Jes 11 og Jes 60 samt Luk 1,31-33) angående Messias' komme, slik Gud ville. Tvert imot gikk den sekundære profetien i Jesaja 53 i oppfyllelse.
4. ELIAS ANNET KOMME OG DØPEREN JOHANNES
4.1. Messias og Elia
Det er ett spørsmål vi må se nøyere på, når det gjelder den frelsesplan Gud iverksatte da han lot Jesus gå korsets vei. Gud hadde forutsagt så mange ganger at han ville sende Messias til sitt utvalgte folk, at de virkelig lengtet med et brennende hjerte etter Guds sønn. Hvordan var det da mulig at han ble sendt uten å bli gjenkjent? Hvis det ikke var Guds opprinnelige plan at jødefolket skulle forkaste Messias, da må Gud ha villet at det skulle lykkes i å ta imot hans sønn. Hadde Gud da gjort en dårlig jobb da han forberedte folket?
For å få svar på disse spørsmålene, la oss først se på Elias annet komme. I Malaki, den siste profetiske bok i Det gamle testamente, står det: "Se, jeg sender profeten Elia til dere før Herrens dag kommer, den store og skremmende" (Mal 4,5-6). Jehovas store og skremmende dag henviser til "tiden for Messias' komme". Denne profetien viser oss at Elia måtte komme før Messias kunne stå fram.
Elia var en stor profet og levde omtrent ni hundre år før Jesus. Bibelen beskriver hvordan han fôr opp til himmelen i en ildvogn (2. Kong 2,11). At jødefolket lengtet etter Messias i sine hjerter, kommer til uttrykk i at de ventet på den historiske profet Elia. De ventet først og fremst på Elia fordi de ikke kunne forutsi når Messias ville komme. I Det gamle testamente finnes derimot en helt klar profeti om at Elia måtte vende tilbake fra himmelen før Messias' komme.
Det var under slike omstendigheter Jesus sto fram og forkynte at han selv var Messias. Slik jødefolket på den tiden så det, var det ikke til å unngå at de oppfattet det som falsk lære at Jesus fra Nasaret var Messias. De hadde ikke hørt ett ord om Elia. At en som for dem kun var en ung mann fra Nasaret, erklærte at han var Guds sønn, kunne ikke bety annet enn at han var en løgner.
Når så Jesu disipler gikk ut blant folket og vitnet om at Jesus, deres lærer, var Guds sønn, da spurte jødefolket dem snart hvor den forventede Elia befant seg. Jesu disipler tok dette spørsmålet opp med Jesus og spurte ham rett ut: "Hvorfor sier da de skriftlærde at Elia først må komme?" (Matt 17,10). Jesus svarte: "Elia skal nok komme og sette alt i rette stand. Ja, jeg sier dere at Elia allerede er kommet, men de ville ikke vite av ham og gjorde med ham som de selv ville [...] Da skjønte disiplene at det var om døperen Johannes han talte til dem" (Matt 17,10-13).
Jesus forsto betydningen av de skriftlærdes spørsmål og svarte at døperen Johannes var Elias annet komme. Jesu egne disipler hadde ingen vansker med å godta denne forklaringen, men var det like lett for jødefolket å akseptere den? Døperen Johannes kom ikke fra himmelen, og han hadde før benektet at han var Elia (Joh 1,21). Fordi Jesus visste at folket ikke var villig til å akseptere hans vitnesbyrd om Elia, sa han: "Om dere vil tro det, han er den Elia som skal komme" (Matt 11,14).
Jesus utpekte døperen Johannes og sa at nettopp han var den Elia jødefolket lenge hadde ventet på. Døperen Johannes hadde allerede benektet dette og kastet derfor bort en utrolig mulighet. Han ble nå hovedårsaken til at mange trodde det stikk motsatte av hva Jesus sa.
Hvem skulle så folket tro på og innrette seg etter? Det måtte nødvendigvis bero på hvordan disse to fortonet seg for jødefolket på den tiden.
La oss først se på hvilket inntrykk Jesus gjorde. Han var en ukjent ung mann, som hadde vokst opp i et fattig tømmermannshjem, og som ikke hadde noen religiøs karriere å vise til. Likevel ga Jesus seg selv tittelen "herre over sabbaten" (Matt 12,1-8). Han hadde et rykte på seg at han ville oppheve loven (Matt 5,17). Han var venn med tollere og syndere og spiste og drakk til og med sammen med dem, de laveste i samfunnet. Han var kjent som en storeter og vindrikker (Matt 11,19). Jesus ga seg selv samme status som Gud (Joh 14,9-11) og sa til folket at de måtte elske ham mer enn alle andre (Matt 10,37). Derfor anklaget og kritiserte de jødiske lederne ham og hevdet at han var besatt og sto i ledtog med Beelsebul, høvdingen over de onde ånder (Matt 12,24).
Hvordan tok så døperen Johannes seg ut i jødefolkets øyne? Han hørte til en fremstående familie og var sønn av en yppersteprest. Han ble landsberømt for miraklene som skjedde rundt ham, fra han ble unnfanget til etter hans fødsel (Luk 1,5-80). Da han ble eldre, levde han av gresshopper og honning i ørkenen. Hans asketiske trosliv, som folket så på som et lysende eksempel, var så enestående at folk flest, ja til og med yppersteprestene, spurte seg om han var Messias (Luk 3,15; Joh 1,20).
Under disse omstendighetene kunne ikke folk annet enn å tro på døperen Johannes, som nektet at han var Elia. Dermed forkastet de også Jesu utsagn om at det motsatte var tilfellet, at Johannes var Elia. Av den grunn så de på Jesu ord som det rene oppspinn og noe han bare hadde sagt for å kunne utgi seg for å være Messias.
4.2. Døperen Johannes' oppgave
Hvorfor sa Jesus at døperen Johannes var Elia? Som Luk 1,17 viser, kom døperen Johannes med samme oppgave som Elia. Jødefolket på den tiden trodde bokstavelig på hva som sto i Det gamle testamente. Derfor tok de også profetien om at Elia ville komme tilbake fra himmelen bokstavelig. Gud valgte imidlertid Johannes og sendte ham med samme oppgave som Elia.
Døperen Johannes erklærte selv at han var "sendt i forveien" for Messias (Joh 3,28) for å "gjør[e] veien rett for Herren" (Joh 1,23). Johannes burde derfor ha hatt forstand nok til å skjønne at han selv var Elia.
Prestene og folket på Jesu tid respekterte døperen Johannes i den grad at de til og med var villige til å tro at han var Messias. Hvis Johannes selv hadde erklært at det stemte helt at han var Elia, og hvis han hadde vitnet at Jesus var Messias, da ville hele jødefolket ha vært i stand til å komme til Jesus og bli frelst. Da ville Jesu familiebakgrunn og manglende religiøse karriere ikke ha vært noe problem. Døperen forsto ikke hvordan Gud arbeidet. Dette kom til uttrykk da han insisterte på at han ikke var Elia. Dette var hovedårsaken som forhindret folket i å komme til Jesus.
I Matt 3,11 sier Johannes at han døpte med vann, men at én ville komme etter ham (Jesus) som ville døpe med Den Hellige Ånd og ild. Johannes hevdet at han ikke engang var verdig til å løse sandalremmene til Messias (Joh 1,27). I Joh 1,33 står det: "Jeg visste heller ikke hvem han var, men han som sendte meg for å døpe med vann, sa til meg: Han du ser Ånden komme ned og bli over, han er det som døper med Den Hellige Ånd [Messias]. Og jeg har sett det, og dette er mitt vitnesbyrd: Han er Guds Sønn". Slik viste Gud direkte til Johannes at Jesus var Messias.
Selv om døperen til å begynne med oppfylte sin oppgave å vitne om Jesus, fortsatte han beklageligvis ikke med det. Det var det han skulle ha gjort hele resten av sitt liv. Hva skulle nemlig Johannes' oppgave ha vært etter at han møtte Jesus? Alle og enhver som møter Messias, må tro på ham, støtte ham og tjene ham hengivent hele livet. Dette gjaldt i høyeste grad for Johannes, som kom med samme oppgave som Elia, nemlig å forberede veien for Messias (Luk 1,76). Derfor skulle døperen ha tjent, støttet og arbeidet under Jesus som en av hans disipler.
Rett etter at Johannes ble født, fikk hans far en åpenbaring angående sin sønns oppgave. Fylt av Den Hellige Ånd sa han: "Og du, barn, skal kalles Den Høyestes profet, for du skal gå fram foran Herren og rydde vei for ham og lære hans folk å kjenne frelsen" (Luk 1,76-77).
Johannes døde imidlertid i fengsel uten å ha oppfylt sin hovedoppgave, uten å ha gitt sin helhjertede, betingelsesløse støtte til Jesus. Like før han ble henrettet, begynte han å få sterk tvil om sitt eget forhold til Jesus. Han sendte da sine disipler til Jesus for å spørre: "Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?" (Matt 11,3). Dette verset er tilstrekkelig bevis for at Johannes ikke trodde på Jesus, og at han aldri tjente ham og heller ikke ga ham sin støtte.
Jesus ble rasende over å få et slikt spørsmål og lot dommen falle i sitt svar: "og salig er den som ikke tar anstøt av meg" (Matt 11,6). Det betyr at Jesus indirekte antydet at Johannes, med all den respekt han hadde fra hele folket, allerede hadde feilet i sin oppgave på grunn av sin holdning til Jesus.
Jesus etterlot ingen tvil i sin dom over sin forløper i Matt 11,11: "Blant dem som er født av kvinner, har det ikke stått fram noen større enn døperen Johannes. Men selv den minste i himmelriket er større enn han". Hvis man er den største født av kvinner, skulle man også være den største i Guds rike. Hvordan kunne så døperen Johannes, født som den største person i historien, være mindre enn den minste i himmelen?
Gud sendte døperen Johannes som den største blant mange profeter fordi han hadde som oppgave å tjene, følge og støtte Messias samt å vitne om ham, mens sistnevnte befant seg her på Jorden. Når det gjaldt å oppfylle sitt ansvar for å følge og støtte Frelseren, var Johannes kun en sørgelig fiasko. Matteus 11,12 forklarer også dette: "Fra døperen Johannes' dager og like til nå blir himmelriket stormet, og de som stormer det, river det til seg". Hvis døperen Johannes hadde oppfylt sitt ansvar og betingelsesløst hadde støttet Jesus på en helhjertet måte, da ville han selvsagt ha blitt Jesu hoveddisippel. I stedet ble Peter valgt. Han var den av disiplene som anstrengte seg mest, og av den grunn ble han nå lederen for de tolv.
For å forberede jødefolket til virkelig å tro på Jesus, viste Gud mange tegn til Johannes' foreldre, Sakarja og Elisabeth, som representerte hele den jødiske religiøse verden på den tiden. Gud utførte mange mirakler, slik at folket skulle akseptere at han var direkte delaktig i døperen Johannes' unnfangelse og fødsel. Johannes ble utvilsomt fortalt av sine foreldre at han var i slekt med Jesus, og at forholdet mellom de to var av himmelsk betydning. Som før nevnt må han selv også ha mottatt mange åpenbaringer direkte fra Gud.
Til tross for en slik bakgrunn feilet døperen Johannes i sitt forhold til Jesus på grunn av sin uvitenhet og mangel på tro. Det er ikke her bare snakk om at ett enkeltmenneske feilet. Resultatet av ett menneskes uvitenhet og tvil ble at hele jødefolket avviste Jesus.
Fotnoter
1) Som forklart i 1. kapittel, Skapelsens prinsipper, seksjon 3.3., henviser uttrykkene sant foreldrepar eller sanne foreldre til et par som er blitt foreldre etter først å ha oppfylt den første velsignelsen som Gud ga til mennesket, dvs etter først å ha oppnådd individuell fullkommenhet. Gud skapte oss mennesker for å oppfylle den første velsignelsen før vi tar fatt på den andre, som er å bli mange (1. Mos 1,28).
2) Han er et koreansk uttrykk, som i denne sammenheng kan oversettes med "Guds frustrerte og lidende foreldrehjerte fordi hans brennende håp for sin egen sønn, som han elsket så høyt, ikke kunne oppfylles" (Se God's Heart of Han; Not Resentment, en preken av Rev. Zin Moon Kim, 24. juni 1990, fra april-utgaven 1991 (side 7) av Unification News, utgitt av HSA-UWC, 4 West 43rd Street, New York, NY 10036, USA.
I prekenen The Heart of Heaven in Relation to Elijah fra boken Sermons of the Reverend Sun Myung Moon, Volume 6 (side 25), utgitt av HSA Publications, New York, USA, 1996, blir uttrykket oversatt som "a subject's sorrowful and tearful lamentation toward the object who refuses to receive the subject's unlimited love (suffering love). It comes into being when it is not possible to commune with the object and when there is a passive feeling of bitterness and/or an active feeling of vengefulness".
