| 5. | DEN USYNLIGE, SUBSTANSIELLE VERDEN OG DEN SYNLIGE, SUBSTANSIELLE VERDEN, SENTRERT OM MENNESKET |
5.1. Den usynlige, substansielle verden og den synlige, substansielle verden.
Det er svært viktig for troslivet vårt at vi forstår de spørsmål som gjelder livet etter døden og menneskets åndelige jeg. La oss undersøke følgende: Har mennesket et åndelig jeg? Hvis det har det, hvordan ser det ut? Hvordan ser den åndelige verden ut? Hvordan er forholdet mellom den åndelige verden og den fysiske verden? Hvilke prinsipper gjelder i den åndelige verden?
Overalt i dag i vår materielle synlige verden blir det samlet mye informasjon om den usynlige åndelige verden. Likevel synes det veldig vanskelig å forklare slike tilsynelatende kompliserte åndelige fenomener på en systematisk måte eller å få en klar forståelse av dem. Derfor er mange blitt forvirret eller har begynt å tvile på den åndelige verden. Dette har igjen hatt en betydelig negativ innflytelse på deres trosliv. Vi trenger en logisk forklaring på de mange åndelige fenomener som er nevnt i Bibelen, slik som de tre stadiene i himmelen omtalt i 2. Kor 12,2, fenomenet med Moses og Elia som viste seg for Jesus på Forklarelsens berg og de mange eksemplene angående himmelen som er beskrevet i Johannes' åpenbaring.
Skapelsen består ikke bare av den synlige, substansielle verden, som kan sammenlignes med menneskets kropp, men også av den usynlige, substansielle verden, som tilsvarer menneskets sinn. Den usynlige, substansielle verden og den synlige, substansielle verden er henholdsvis universets indre natur og ytre form. Den førstnevnte kaller vi den åndelige verden og sistnevnte den fysiske verden. Vi kan forstå forholdet mellom disse to verdener ved å se på forholdet mellom sinn og kropp. Vår fysiske kropp er begrenset i tid og kan ikke bevege seg i fortiden eller fremtiden. Vår fysiske kropp eksisterer i nuet. Til slutt blir den gammel og vender tilbake til jorden. Vårt sinn derimot er ikke begrenset i tid. Ingen tidsbarriere kan stoppe det. Hvis det vil, kan det fritt tenke på fortiden og lengte etter fremtiden. Sinnet er evig.
Den fysiske kroppen er også begrenset i rom. Den opptar en bestemt plass nå, i dette øyeblikk, og kan ikke være på et annet sted samtidig. Sinnet derimot er ikke begrenset i rom. Sinnet etterlater seg ikke noe synlig spor i det fysiske rom, og det kan øyeblikkelig bevege seg til et hvilket som helst sted som dets sinnstilstand måtte tilsi. Sinnet er så ubegrenset at det kan omfavne universet, hvis det utvider sin horisont.
Mennesket består følgelig av et legeme som er begrenset og lever i nuet, og av et sinn som er ubegrenset og evig. Aktivitetsområdet for den begrensede kroppen er den synlige, substansielle verden. Det tilsvarende området for det ubegrensede, evige sinnet er den usynlige, substansielle verden. På samme måte som menneskets sinn er i subjekt- og årsaks-posisjon i forhold til kroppen, er den usynlige, substansielle verden den motiverende verden i subjektposisjon overfor den synlige, substansielle verden (Hebr 8,5).
5.2. Menneskets posisjon i universet.
Hva er så menneskets forhold til disse to verdener? I 1. Mos 2,7 står det: "Og Herren Gud formet mannen av jord fra marken", som betyr at Gud skapte menneskets fysiske jeg fra de grunnleggende elementer i den materielle verden. At Gud "blåste livspust inn i hans nese" (1. Mos 2,7), betyr at Gud formet menneskets ånd av de grunnleggende elementer i den usynlige verden for å danne det som i Prinsippene kalles det åndelige jeg.
Mennesket, som består av et åndelig jeg og et fysisk jeg, har den følgende posisjon i universet:
For det første skapte Gud mennesket som en substansiell syntese av de to verdener som utgjør universet, den usynlige og den synlige. Gud skapte universet først. Han skapte det basert på et mønster som består av forholdet mellom den indre natur og den ytre form i det ideelle menneske, som han planla å skape senere. Menneskets åndelige jeg er et mikrokosmos av den usynlige, substansielle verden, og dets fysiske jeg er et mikrokosmos av den synlige, substansielle verden. På denne måten skapte Gud mennesket som en substansiell syntese av de to verdener. Dette er grunnen til at mennesket kalles et mikrokosmos.
For det annet skapte Gud mennesket til å styre over de to verdenene som utgjør universet (1. Mos 1,28; 1. Kor 6,3). For å si det på en annen måte, skapte Gud menneskets fysiske jeg fra de elementer som den fysiske verden består av, og ga oss herredømme over den fysiske verden gjennom våre fem fysiske sanser. På samme måte skapte Gud det åndelige jeg fra de elementer som utgjør den åndelige verden, og ga mennesket herredømme over den åndelige verden gjennom sine fem åndelige sanser. Mennesket var opprinnelig skapt med to sett av fem sanser, ett for det fysiske jeg og det andre for det åndelige jeg. Som et resultat av syndefallet ble våre fem åndelige sanser sløvet, og mennesket ble ute av stand til å oppfatte den åndelige verden. Den usynlige verden kan bare oppfattes av det åndelige sinn og den åndelige kroppen. De som har fått sine åndelige sanser åpnet ved hjelp av Guds nåde og et religiøst liv, kan erfare denne verden enten delvis eller fullstendig (Johannes' åpenbaring, 2. Kor 12,2, forklarelsen på berget [Matt 17,2]).
For det tredje skapte Gud mennesket til å være midtpunkt for kommunikasjon og det harmoniske sentrum i skapelsen. Den åndelige verden og den fysiske verden kan ikke kommunisere direkte med hverandre. Når menneskets fysiske jeg og åndelige jeg blir ett gjennom gi-og-ta, vil den fysiske verden og den åndelige verden kommunisere med hverandre gjennom mennesket.
Ut fra det som er blitt sagt ovenfor, kan vi oppsummere menneskets posisjon i skapelsen. Mennesket er skapt som en substansiell syntese av den åndelige verden og den fysiske verden. Det ble skapt for å ha herredømme over disse to verdenene og er også det harmoniske sentrum for disse to verdenene. På grunn av syndefallet mistet imidlertid skapelsen sitt overhode og sitt harmoniske sentrum. Derfor sier Rom 8,19-22:
"Alt som er skapt, venter med lengsel på at Guds barn skal åpenbares i herlighet [...] for det skapte skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten og få del i den frihet som Guds barn skal eie i herligheten. Vi vet at alt som er skapt, stønner og lider som i fødselsveer helt til denne dag".
5.3. Forholdet mellom det åndelige jeg og det fysiske jeg.
5.3.1. Menneskets struktur og funksjon.
5.3.1.1. Det fysiske jeg.
Det fysiske jeg består av det fysiske sinn og den fysiske kropp. Det fysiske sinn er subjektdelen av det fysiske jeg og kontrollerer de fysiologiske funksjonene for eksistens, formering og handling. Det fysiske sinn kontrollerer de instinktive funksjoner som vår appetitt og det seksuelle behov. Den fysiske kroppen består av forskjellige organer, muskler og ben. For at menneskets fysiske jeg skal vokse og holde seg ved god helse, må det ha luft og sollys, som er næringsstoffer med en positiv (yang) natur, og forskjellig slags mat og drikke, som er næring med en negativ (yin) natur. Det fysiske jeg gir vitalitetselementer til det åndelige jeg.
5.3.1.2. Det åndelige jeg.
Det åndelige jeg, som kan oppfattes gjennom våre åndelige sanser, ble skapt for å være subjekt for det fysiske jeg. Mange spør seg hva som skjer med det åndelige jeg ved den fysiske død. Forsvinner ånden som røyk når den atskilles fra det fysiske jeg? Er det bare en ånd som forlater det fysiske jeg? Går den til den åndelige verden med en substansiell form? Hvis den går til den åndelige verden, smelter den da bare sammen med Gud, eller opptar den en bestemt plass i den åndelige verden? Hvis det siste er tilfelle, hvordan ser da ånden ut?
Ifølge Prinsippene har hvert enkelt menneske sin egen individuelle ånd eller sjel, på samme måte som det har sitt eget karakteristiske fysiske jeg. Den individuelle ånd eller sjel kalles det åndelige jeg. Dets vanlige utseende er identisk med utseendet til dets fysiske jeg. Det åndelige jeg kan også kommunisere direkte med Gud etter at det er blitt fullkomment. Etter at det forlater kroppen ved døden, lever det åndelige jeg i evighet i den åndelige verden. Menneskets ønske om et evig liv kommer nettopp fra vårt åndelige jeg's evige natur. Det åndelige jeg består av et åndelig sinn og en åndelig kropp. Det åndelige sinn er kjernen i det åndelige jeg og kontrollerer menneskets evige liv, kjærlighet og idealer. Det er vårt åndelige sinn som får oss til å leve et verdifullt liv og søke sannhet, skjønnhet og kjærlighet. Det åndelige sinn er essensen av det åndelige jeg. Det er subjekt for den åndelige kroppen og er det stedet hvor Gud kan bo. Det åndelige legemet er kroppen til det åndelige jeg, på samme måte som den fysiske kroppen er kroppen til det fysiske jeg.
Det åndelige jeg trenger næring for at det skal vokse og bli fullkomment. De positive (yang) næringsstoffene for det åndelige legemet kaller vi livselementer [28] . De kommer fra Gud og er de grunnleggende elementer som utvikler hjertet i en person og utvikler ham eller henne til et substansielt, sant menneske. På den annen side trenger det åndelige jeg også negative (yin) næringsstoffer for sin åndelige vekst. Disse kaller vi vitalitetselementer [29] , og de kommer fra det fysiske jeg. Når det fysiske jeg handler i samsvar med Guds ord, produserer det gode vitalitetselementer, som gjør at det åndelige jeg vokser. I tillegg til å motta vitalitetselementer fra det fysiske jeg, gir det åndelige jeg det vi kaller åndselementer til det fysiske jeg. Åndselementer er de elementer som gir glede og styrke til det fysiske jeg.
5.3.1.3. Forholdet mellom det åndelige jeg og det fysiske jeg.
Som det ble klargjort ovenfor, er forholdet mellom det åndelige jeg og det fysiske jeg det samme som forholdet mellom subjekt og objekt. Det åndelige jeg vokser og blir fullkomment basert på sitt forhold til det fysiske jeg. Våre fysiske handlinger produserer (blir omformet til) vitalitetselementer, som blir overført til det åndelige jeg. Slik avhenger vårt åndelige jeg's kvalitet av kvaliteten til det fysiske livet. Vårt åndelige jeg får en god natur når det mottar gode vitalitetselementer. Hvis det derimot mottar onde vitalitetselementer, blir det ondt. For at et ondt åndelig jeg skal forbedre seg og bli godt, må man adlyde Guds ord og anstrenge seg for å rette opp det man har gjort galt. Det må skje mens man har sin fysiske kropp her på Jorden, slik at det åndelige jeg kan motta gode vitalitetselementer.
Den viktigste av egenskapene til det åndelige jeg som må utvikles gjennom det fysiske jeg, er vår følsomhet overfor Guds kjærlighet. Som nevnt ovenfor blir hans hensikt med skapelsen og hans kjærlighetsideal oppnådd gjennom grunnlaget med fire posisjoner på familienivå. Derfor skulle vi bli fullkomne ved å utvikle vår følsomhet for sann foreldrekjærlighet, sann ekteskapelig kjærlighet og sann barnlig kjærlighet. Kun de som på denne måten er blitt fullkomne basert på sitt fysiske jeg her på Jorden, kan leve i Guds rike i den åndelige verden. Guds rike er derfor en verden som blir styrt, harmonisert og tilfredsstilt av Guds kjærlighet.
Alle skapte vesener når fullkommenhet gjennom de tre stadiene i vekstperioden. Basert på det fysiske jeg går menneskets åndelige jeg også gjennom disse tre vekststadiene. Et åndelig jeg i formingsstadiet kalles en formingsånd, i vekststadiet en livsånd og i fullførelsesstadiet en guddommelig ånd.
Forholdet mellom det fysiske jeg og det åndelige jeg kan sammenlignes med forholdet mellom et tre og dets frukt. En moden frukt blir høstet, mens treet den vokste på, til slutt vender tilbake til jorden. På samme måte, fordi det åndelige jeg er skapt med en evig natur, atskilles det fra det fysiske jeg og går til den åndelige verden, hvor det lever evig. Kroppen derimot er skapt for å vende tilbake til jorden.
Mange tror at menneskets fysiske kropp dør og vender tilbake til jorden på grunn av syndefallet, men det er ikke riktig. Gud advarte i 1. Mos 2,17 om at "den dagen du spiser av det, skal du dø". Adam og Eva døde som et resultat av å "spise frukten på treet til kunnskap om godt og ondt". Likevel levde Adam og Eva i flere hundre år på Jorden etter dette og fikk barn. Det betyr at "døden" forårsaket av syndefallet ikke er den døden som fører til at den fysiske kroppen vender tilbake til jorden. Da de første menneskene mistet troen på Guds ord, falt de, og deres evige ånd "døde" øyeblikkelig. Det vil si at deres åndelige jeg, som kunne kommunisere med Gud, sluttet å fungere. Forkynneren 12,7 sier: "for støvet vender tilbake til jorden, og ånden går til Gud som gav den". Det viser oss at det er helt i samsvar med den naturlige orden i skapelsen at vårt fysiske jeg vender tilbake til jorden. En mer detaljert forklaring av dette vil bli gitt senere, i 5. kapittel, Oppstandelse.
Den verden hvor vi lever våre fysiske liv her på Jorden i samsvar med Guds skapelsesideal, er Guds rike på Jorden. Når vårt åndelige jeg har oppfylt skapelsens hensikt i sitt jordiske liv og blitt en guddommelig ånd, skilles det fra det fysiske jeg ved døden og går til Guds rike i den åndelige verden.
Siden Guds skapelseshensikt må virkeliggjøres her på Jorden først, er Jorden også det sted hvor han først må bringe frelse. Derfor har Gud igjen og igjen sendt sine profeter, og til og med Messias, sin sønn, til denne troløse verden. Derfor lærer Bibelen oss at "Alt dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt dere løser på jorden, skal være løst i himmelen" (Uthevelse tilføyet) (Matt 18,18). Derfor betyr "La ditt rike komme. La din vilje skje på jorden som i himmelen" fra Fadervår (Matt 6,10) at vi må be om at Guds skapelsesideal blir virkeliggjort her på Jorden.
Det er ikke Gud eller Messias som bestemmer om vårt åndelige jeg havner i Guds rike eller i helvete. Det kommer an på hvordan vi lever vårt fysiske liv her på Jorden. Hvert menneske går til det sted i den åndelige verden som tilsvarer det åndelige nivå vedkommende nådde på Jorden. Gud, Messias og den kristne kirke kan kun lære oss hvordan vi kan unngå helvete og finne veien til Guds rike. Om man aksepterer Guds ord og kirkens lære eller ikke, er den enkeltes del av ansvaret.
Satan, synd og helvete kan ikke eksistere i en verden der Guds hensikt med skapelsen er oppfylt. Kun Guds rike finnes i Guds skapelsesideal. På grunn av synd mistet mennesket sin opprinnelige verdi og ble til verdiløst "skrot". Det stedet hvor mennesker som ligner på skrap uten verdi, oppbevares, kaller vi helvete.
5.3.2. Menneskets sinn sett ut fra forholdet mellom det åndelige sinn og det fysiske sinn.
Forholdet mellom det åndelige sinn og det fysiske sinn er det samme som forholdet mellom indre natur og ytre form. Når det åndelige sinn, som er subjekt, og det fysiske sinn, som er objekt, blir ett gjennom gi-og-ta, dannes en aktivt fungerende enhet, som er menneskets sinn. I et fullkomment menneske har det åndelige sinn og det fysiske sinn et fullkomment gi-og-ta-forhold sentrert om Gud. De danner en forent enhet, et forent sinn, som vi kaller det opprinnelige sinn. Menneskets opprinnelige sinn er alltid innstilt på hva som er Guds hensikt og føyer seg alltid etter Guds vilje. Når den fysiske kroppen vender tilbake til jorden, opphører det fysiske sinnet å eksistere. Det opprinnelige sinn, som dannes gjennom gi-og-ta-forholdet mellom det åndelige sinn og det fysiske sinn, forblir derimot i det åndelige jeg.
Gjennom deres gi-og-ta-forhold sentrert om sannheten, eller hva man tror er sannhet, danner det åndelige sinn og det fysiske sinn en forent enhet. Vi kaller dette forente sinnet samvittigheten. Et fullkomment menneske baserer alltid sitt liv på Guds opprinnelige rettesnor for sannhet. Derfor vil et slikt menneskes opprinnelige sinn og samvittighet ikke gå i to forskjellige retninger, men vil være helt forent. Av den grunn er det opprinnelige sinn, som det indre aspekt, og samvittigheten, som det ytre aspekt, hele tiden rettet mot Guds hensikt og føyer seg alltid etter hans vilje. Det falne menneske er også i stand til å motta veiledning fra sitt opprinnelige sinn, som bare ønsker å leve i godhet. Den absolutte rettesnor for sannhet er imidlertid gått tapt, og alle har forskjellig oppfatning av hva som er sant.
Derfor blir den individuelle samvittighetsnorm forskjellig fra menneske til menneske. Det er grunnen til at samvittighetens retningslinjer varierer fra person til person. Hva vår samvittighet sier, kommer helt an på vårt livssyn og vår verdensanskuelse.
På grunn av syndefallet kan ikke vårt åndelige sinn motta livselementene fra Gud, slik vi skulle ha gjort. Mennesket har derfor forblitt i en umoden tilstand, der det kom under Satans innflytelse. Et slikt åndelig sinn er ute av stand til å innta en subjektposisjon overfor det fysiske sinn og blir i stedet dominert av det fysiske sinn. Gjennom deres gi-og-ta-forhold blir det umodne åndelige sinn på denne måten en forent enhet med det fysiske sinn, som er under Satans herredømme. Dette forente sinnet kaller vi det onde sinn. Menneskets opprinnelige sinn og samvittighet er rettet mot det gode og kjemper imot det onde sinnet, som går imot Guds vilje og retningslinjer.
