PRINSIPPENE (Nivå 1)
( Et 2-timers foredrag)

Hva er da drivkraften bak historiens utvikling? Når vi sier at Guds målbevisste arbeid kommer klart til uttrykk i menneskeslektens historie, betyr det da at det bare er Guds plan og arbeid som bestemmer de historiske begivenheter? Hvis historiens mål er å realisere skapelsens hensikt, utvikler konfliktene mellom det gode og det onde seg da automatisk mot oppfyllelsen av skapelsens hen­sikt? Hvis det var tilfelle, hvordan kan vi da forklare all urettferdighet og de mange tragedier i historien, slik som det ondes dominerende rolle i en verden der det er de virkelig gode menneskene som blir ofre?

Gud ga de første to mennesker et påbud som de skulle holde til de ble fullkomne. Skapelsens hensikt skulle ikke realiseres av Gud alene, men også ved at mennesket oppfylte sin relativt lille del av ansvaret, ved å adlyde Guds påbud. For å oppfylle skapelsens hen­sikt er menneskets anstrengelser like viktige som Guds.

Men vi mennesker har to muligheter: Enten oppfyller vi ansvaret Gud har gitt oss, eller vi gjør det ikke. Når mennesket oppfyller sitt ansvar, ser vi hvordan Guds plan da blir realisert av de historiske begivenheter. Da kan Guds gjenopp­reisningsarbeid gå fremover. Men når mennesket ikke greier å opp­fylle sin del av ansvaret, blir Guds plan for en viss tidsperio­de ikke realisert. I stedet leder de historiske begivenheter da til oppfyllelsen av Satans vilje. Mennesket kan således enten klare eller ikke klare å oppfylle sitt ansvar. Menneskehetens historie ser ut til å være en endeløs repetisjon av syndige begivenheter. Det ser ut til å være små sjanser til å skape en ideell verden. Grunnen til dette er ikke at Gud er maktesløs eller at han ikke er absolutt, men at så få har oppfylt sin del av ansvaret for å realisere Guds gjenoppreisningsplan.

Gud er absolutt, evig og allmektig. Derfor er hans hensikt med skapelsen eller gjenoppreisningen også absolutt. Det Gud vil med sitt gjenoppreisningsarbeid er noe som absolutt må oppfylles, slik det står skrevet i Jes 46,10-11 [21] . Selv om et utvalgt menneske ikke klarer å opp­fylle sitt ansvar, gjenoppreiser Gud etter en viss tid det samme fundament og de samme betingelser som før og velger et annet menneske til å utføre den samme oppgaven. Det er den egentlige grunn til at vi ser svært like episoder og begivenheter finne sted opp gjennom Guds gjenoppreisningsarbeids lange historie, selv med mellomrom på to til fire tusen år. Vi kaller det at lignende begivenheter og tidsperioder forekommer flere ganger, "parallellitet mellom tidsaldre i gjenoppreisningshistorien".

I Guds gjenoppreisningsarbeid må han først gjenoppreise et sant menneske, som realiserer Guds hensikt med skapelsen. Basert på dette mennesket må Gud deretter gjenoppreise en familie, et samfunn, en nasjon og verden i samsvar med sitt skapelsesideal. Gud sender Messias til verden som en modell for et sant menneske. Derfor er Messias virkelig den mest verdifulle frukt av Guds gjenoppreisningsarbeid opp gjennom historien. Av den grunn kan ikke Gud bare sende Messias til verden uten noen som helst form for forberedelse. Grunnen er at menneskeheten på grunn av syndefallet har tjent et falskt overhode, og hvis Messias ble sendt uten forberedte omgivelser, ville denne syndige verden helt sikkert forsøke å rydde ham av veien. Fra den onde verden velger Gud først ut noen få enkeltmennesker som kan ære og adlyde ham. Basert på dem ska­per han familier og nasjoner atskilt fra Satans side, slik at de kan tjene som et ”trosfundament”, som Messias kan komme på.

Gud utvalgte Abrahams og Jakobs familier og oppdro Isra­el-folket til å ta imot Messias. På samme måte har Gud arbeidet med den kristne verden de siste to tusen år for å forberede for Kristi annet komme. Av den grunn utgjør israelittenes og jødefolkets historie før Jesu komme og den kristne verdens historie etter Jesu tid hovedstrøm­ningen i menneskets historie.


Fotnoter

[21]   Jes 46,10-11: ”Jeg sier: «Min plan skal bli fullført, og alt jeg vil, det gjør jeg.» Jeg kaller en rovfugl hit fra øst; fra et land langt borte kaller jeg ham, den mann som skal sette min plan i verk. Jeg har talt og lar det komme, jeg har tenkt det og lar det skje.”