PREDESTINASJON

Teologisk uenighet om predestinasjonslæren har skapt stor forvirring, noe som har satt sitt preg på de troendes religiøse liv.

I Bibelen finner vi mange skriftsteder som ofte blir tolket til å bety at alt i våre liv – om vi har medgang eller motgang, om vi blir lykkelige eller ulykkelige, om vi blir frelst eller går fortapt, ja til og med nasjoners fremgang eller nedgang – skjer nøyaktig slik det blir forutbestemt av Gud.

Vi finner imidlertid også mange steder i Bibelen som går imot læren om at alt er forutbestemt av Gud.

Mangt og meget i Bibelen kan altså tas til inntekt for to helt motstridende syn på predestinasjon. Hvordan løser så Prinsippet et slikt stridsspørsmål?

Forutbestemmelse av det som er Guds vilje

Gud kunne ikke realisere selve hensikten med sitt skaperverk på grunn av menneskets fall. Derfor er det Guds vilje, når han arbeider for å gjenvinne den falne menneskeslekten, fortsatt å realisere hensikten med skaperverket, som også blir selve hensikten med Guds enorme gjenoppreisningsarbeid.

Gud er et absolutt, unikt, evig og uforanderlig vesen. Derfor må det som er hans vilje, også være noe absolutt, unikt, evig og uforanderlig. Det som er Guds vilje, er følgelig forutbestemt som noe absolutt.

Forutbestemmelse av selve realiseringen av det som er Guds vilje

Selv om det Gud vil med sitt enorme gjenoppreisningsprosjekt, er noe absolutt, som vi mennesker ikke er med på å bestemme, er det likevel en forutsetning for selve realiseringen av det som er Guds vilje, at mennesket oppfyller sin del av ansvaret.

Selve realiseringen av det som er Guds vilje, avhenger av at Gud gjør sin del, ”95%”, av ansvaret og mennesket sin del, ”5%”. Dette er noe Gud har forutbestemt.

Når vi sier at menneskets del av ansvaret tilsvarer ”5%”, er det bare for å indikere at sammenlignet med Guds del er menneskets del uhyre liten. Likevel tilsvarer menneskets ”5%” en 100% innsats.

Forutbestemmelsen av selve realiseringen av det som er Guds vilje, er betinget.

Forutbestemmelse av mennesker

Adam og Eva skulle ha blitt menneskehetens gode forfedre ved å oppfylle sin del av ansvaret, som besto i å adlyde Guds påbud om ikke å spise av den forbudte frukt. Følgelig kunne ikke Gud forutbestemme det som noe absolutt at Adam og Eva ble våre gode forfedre.

Selv om Gud forutbestemmer et menneske for en spesiell oppgave, må likevel både Guds ansvar (”95%”) og vedkommende menneskes ansvar (”5%”) oppfylles for at han eller hun kan fullføre sin oppgave og realisere Guds vilje.

Hvis derfor vedkommende ikke oppfyller sin egen del av ansvaret, kan han ikke bli det Gud har forutbestemt ham til å bli.

Guds forutbestemmelse av mennesker er altså betinget.

Rom 8,29-30

I Romerbrevet står det: ”Dem som han på forhånd har vedkjent seg, har han også bestemt til å bli formet etter hans Sønns bilde. […] Og dem som han på forhånd har bestemt til dette, har han også kalt. Dem som han har kalt, har han også erklært rettferdige, og dem som han har erklært rettferdige, har han også gitt herlighet” (Rom 8,29-30).

Å forutbestemme og kalle et menneske er Guds del av ansvaret. Men bare når vedkommende som er blitt kalt av Gud, oppfyller sitt eget ansvar, blir han erklært rettferdig.

Herligheten som Gud gir, er derfor også noe et menneske blir forutbestemt til å velsignes med bare når vedkommende oppfyller sin del av ansvaret.

Fordi dette skriftstedet unnlater å nevne menneskets del av ansvaret, feiltolker mange det til å bety at alt avgjøres utelukkende gjennom Guds absolutte forutbestemmelse.