EN DETALJERT FORKLARING AV DE GUDDOMMELIGE PRINSIPPER - DEL 1
1. kapittel
Skapelsens prinsipper
Opp gjennom sin lange historie har mennesket støtt på store vanskeligheter når det har forsøkt å finne svar på de fundamentale spørsmål angående livet og universet. Til nå har imidlertid ingen kunnet gi tilfredsstillende svar på slike spørsmål fordi ingen har forstått de grunnleggende prinsipper som mennesket og universet opprinnelig ble skapt etter. Det gjenstår dessuten å først få svar på et enda mer fundamentalt spørsmål. Da er det ikke snakk om å forstå virkeligheten på virkningsplan. Vi må gå ned på årsaksplan. Spørsmål om menneskets liv og universet kan til syvende og sist ikke besvares uten å forstå Gud, Skaperen av mennesket og universet, sin natur. Skapelsens prinsipper tar for seg slike spørsmål på en utførlig måte.
SEKSJON 1 GUDS TOSIDIGE NATUR OG DEN SKAPTE VERDEN
1.1. GUDS TOSIDIGE NATUR
Hvordan kan vi forstå den usynlige Skapers guddommelige natur? Én måte er å iaktta den skapte verden. Derfor sier Paulus,
"For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har menneskene helt fra skapelsen av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger. Derfor har de ingen unnskyldning" (Rom 1,20).
På samme måte som en kunstners usynlige sinnelag kommer til uttrykk på en konkret måte i hans kunstverker, er hva som helst i det skapte universet en substansiell manifestasjon av et eller annet aspekt ved Skaperens guddommelige natur. I den forstand eksisterer alt som Guds substansielle objekt[1]. På samme måte som vi kan få innsikt i en kunstners sinnelag ved å studere hans kunstverker, kan vi lære noe om Guds guddommelige natur ved å granske alt i den skapte verden. La oss derfor nå se om vi overalt i den skapte verden kan finne universelle trekk ved alt Gud skapte. Alt som eksisterer, samme hva det er, kan ikke eksistere uten et gjensidig forhold mellom yang (positiv) og yin (negativ), ikke bare innen vedkommende ting (vesen), men også i dens (dets) forhold til andre ting (vesener). Elementærpartikler f eks, materiens elementære byggemateriale, er enten positivt eller negativt ladde, med unntak av nøytronene i atomkjernen, som er elektrisk nøytrale fordi deres positive og negative ladninger nøytraliserer hverandre. Et atom blir dannet av partikler med motsatt ladning og som står i et forhold til hverandre der de representerer de to aspektene ved atomets tosidige natur. Et molekyl blir dannet av atomer med motsatt ladning, og som også har et forhold til hverandre der de representerer de to aspektene ved molekylets tosidige natur. Materien, som således blir dannet basert på et gjensidig forhold mellom yang- og yin-aspektene ved dens tosidige natur, blir til næring som planter og dyr kan ta til seg. De fleste plantearter fortsetter å eksistere på grunn av det gjensidige forhold mellom støvbærer og støvvei. Størsteparten av dyrene er til på grunn av, og formerer seg gjennom, et gjensidig forhold mellom hann- og hunndyr. Gud sa om mennesket: "Det er ikke godt for mannen å være alene. Jeg vil gi ham en hjelper som er hans like" (1. Mos 2,18). Etter at Gud hadde skapt Eva for Adam, så Gud at "alt [...] var overmåte godt" (1. Mos 1,31). Selv om atomer blir positive eller negative ioner etter ionisering, består de fremdeles av en positivt ladd kjerne og negativt ladde elektroner i stabil enhet. På samme måte eksisterer de forskjellige dyr, enten det er hanndyr eller hunndyr, bare basert på et gjensidig forhold mellom yang- og yin-elementene innen vedkommende dyr. Det samme gjelder for de forskjellige planter. I oss mennesker skjuler det seg feminine egenskaper i en manns natur og maskuline egenskaper i en kvinnes natur. Det er dessuten alltid to sider ved alt det skapte: dyp og overfladisk, indre og ytre, foran og bak, venstre og høyre, øvre og nedre, høy og lav, sterk og svak, økende (voksende) og avtagende, lang og kort, brei og smal, øst og vest, sør og nord, osv. Grunnen er at alt er skapt for å eksistere basert på et innbyrdes forhold mellom to motsatte aspekter ved vedkommende ting (vesen). Vi har da vist at alt eksisterer basert på det innbyrdes forholdet mellom de to aspektene ved den tosidige yang-og-yin-naturen. Det er imidlertid en enda mer fundamental tosidig natur som danner alle skapte ting (vesener), enn forholdet mellom yang og yin. Alt som eksisterer, har både en ytre form og en indre natur. Den synlige ytre form ligner på den usynlige indre natur. Den indre natur er usynlig, men den har likevel en viss struktur, som uttrykker seg på en synlig måte i dens ytre form. Det ene av disse to aspektene kaller vi den indre natur og det andre den ytre form. Siden indre natur og ytre form dreier seg om både det indre aspektet og tilsvarende ytre aspekt ved ett og samme vesen, kan vi se på den ytre form som en fysisk kopi av den indre natur. La oss som et eksempel på dette se på mennesket. Mennesket består av en ytre form, kroppen, og en indre natur, sinnet. Kroppen er et synlig uttrykk for det usynlige sinnet. Fordi sinnet har en viss struktur, har også kroppen, som ligner på sinnet, en viss form. Det er derfor vi kan få innsikt i en persons usynlige sinn eller skjebne gjennom vedkommendes ytre utseende. Det gjør man f eks når man prøver å lære noe om ens personlighet ved å studere ens ansiktstrekk (fysiognomi) eller ved å tyde linjene i hånden (kiromanti)[2]. Ettersom sinn og kropp er to relative aspekter ved ett og samme individ, kan vi se på kroppen som en fysisk kopi av sinnet. Derfor kan vi si at sinn og kropp til sammen utgjør en tosidig natur hos mennesket. Dermed kan vi forstå at alt eksisterer på grunn av et gjensidig forhold mellom de to aspektene indre natur og ytre form. Hva slags forhold har da den indre natur og den ytre form til hverandre? Den immaterielle, usynlige indre natur befinner seg på årsaksplan og i subjektposisjon[3]overfor sin ytre form, som derfor blir den synlige, materielle ytre virkning, som står i objektposisjon[4]overfor den indre natur. Den indre natur og den ytre form har av den grunn et gjensidig forhold til hverandre der de står for henholdsvis det indre og det ytre, årsak og virkning, subjekt og objekt samt det vertikale[5]og det horisontale[6]. La oss atter en gang bruke mennesket som et eksempel. Sinn og kropp tilsvarer som sagt henholdsvis indre natur og ytre form. Deres forhold dreier seg imidlertid om mer enn å ligne på hverandre. Kroppen beveger seg, eller holder seg i ro, i samsvar med sinnets direktiver. Av den grunn blir livet opprettholdt og våre mål realisert. Sinn og kropp har derfor et forhold til hverandre som også kan beskrives på flere måter, f eks som det indre og det ytre; årsak og virkning; subjekt og objekt samt det vertikale og det horisontale. På samme måte har også alle skapte ting (vesener), uansett hvor komplekse de måtte være, en usynlig, immateriell indre natur tilsvarende menneskesinnet og en synlig, konkret ytre form, som tilsvarer menneskekroppen. I forholdet mellom disse to aspektene ved alt det skapte inntar den indre natur subjektposisjonen og fungerer som årsak overfor den ytre form, som dermed blir styrt av den indre natur. Dette forholdet gjør at hver enkelt ting (hvert enkelt vesen) er i stand til å opprettholde en meningsfylt eksistens. Også dyr har derfor noe som tilsvarer menneskesinnet, og som i forhold til kroppen er i subjektposisjon og fungerer som en årsak som er rettet mot en viss hensikt. På denne måten blir kroppens eksistens styrt i en retning der den individuelle hensikt blir realisert. Plantene har også en indre natur med en funksjon som tilsvarer den sinnet har for mennesket. Derfor fortsetter hver enkelt plante å fungere som en organisme. Menneskesinnet gir hvert enkeltmenneske en tilbøyelighet til å ville inngå harmoniske forhold til sine medmennesker. På samme måte danner positive og negative ioner i fellesskap de forskjellige former for materie fordi hvert ion har en målrettet indre natur, som tar sikte på å danne molekylene materien består av. Elektroner i bane rundt en atomkjerne danner et atom fordi elementærpartiklenes indre natur har nettopp det som mål. Ifølge moderne vitenskap består de forskjellige elementærpartiklene som danner atomet, av energi. For at denne energien skal kunne danne elementærpartikler, må den nødvendigvis ha en indre natur som gjør at energien blir styrt mot et slikt mål. La oss da gå et skritt videre. Da kommer vi nødvendigvis på sporet etter det vesen som er den første årsak til hele den skapte verden, selve årsaken til at denne energien, med sin indre natur og ytre form, eksisterer. Dette vesenet må som nettopp den første årsak til alle skapte vesener ha en indre natur og en ytre form som er subjekt overfor alle tings indre natur og ytre form. Vi kaller denne første årsak til den eksisterende verden Gud. Hans indre natur og ytre form, som begge er i subjekt-posisjon overfor skapelsen, kaller vi den opprinnelige indre natur og den opprinnelige ytre form. Som Paulus nevnte kan vi ved å studere konkrete fellestrekk ved de forskjellige skapte ting, forstå at Gud eksisterer som subjekt overfor og den første årsak til hele den eksisterende verden. Innen Gud er aspektene opprinnelig indre natur og opprinnelig ytre form ved hans tosidige natur fullstendig i harmoni med hverandre. Vi har allerede fastslått at alt som eksisterer, gjør det basert på et gjensidig forhold mellom de to aspektene ved sin tosidige yang-og-yin-natur. Den naturlige konklusjonen må derfor bli at også Gud eksisterer som universets første årsak, basert på et gjensidig forhold mellom de to aspektene ved sin tosidige yang-og-yin-natur. "Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem" (1. Mos 1,27). Fra dette skriftstedet kan vi også se at Gud eksisterer som et subjekt der de to aspektene ved hans tosidige yang-og-yin-natur er i harmoni med hverandre. Hva slags forhold har da den tosidige naturen som indre natur og ytre form utgjør, og den tosidige yang-og-yin-naturen til hverandre? Fundamentalt sett kan vi si at Guds opprinnelige indre natur og opprinnelige ytre form begge har både opprinnelig yang- og opprinnelig yin-elementer med et gjensidig forhold til hverandre. Derfor utgjør Guds opprinnelige yang og opprinnelige yin aspekter ved Guds opprinnelige indre natur og opprinnelige ytre form. Forholdet mellom yang og yin ligner av den grunn på forholdet mellom indre natur og ytre form. Dermed er det innbyrdes forholdet mellom yang og yin et forhold som blant annet kan beskrives som et forhold mellom det indre og det ytre, årsak og virkning, subjekt og objekt samt det vertikale og det horisontale. Det er nettopp her grunnen ligger til at det står skrevet i 1. Mos 2,22 at Gud tok et ribbein fra mannen og skapte kvinnen med det. Her kom Guds yang og yin til uttrykk som henholdsvis det maskuline og det feminine. På samme måte som et menneske ikke når fullkommenhet hvis ikke dets sinn har den sentrale rolle i forhold til kroppen, er heller ikke den skapte verden fullstendig uten Gud som sitt sentrum. Derfor er universet som et fullkomment "organisk legeme", som er skapt til å bare bevege seg i overensstemmelse med Guds hensikt med skapelsen. Av den grunn må det ha en indre natur og en ytre form. Det er Gud som fungerer som denne "organismens" indre natur. Den skapte verden fungerer som denne "organismens" ytre form. Det er akkurat derfor det står skrevet i Bibelen (1. Mos 1,27) at mennesket, som er den skapte verdens sentrum, er skapt i Guds bilde. Fordi Gud før han skapte universet, "bare" var et maskulint subjekt preget av sin indre natur, måtte han skape universet som sitt feminine objekt med ytre form. Det er nettopp dette Bibelen sier seg enig i med uttrykket "mannen […] er Guds bilde og ære" (1. Kor 11,7). Gud er altså et maskulint subjekt preget av sin indre natur. For nettopp å fremheve hvilken posisjon Gud dermed har, kaller vi ham vår Far. For å oppsummere: Gud er subjektet der de to aspektene ved den tosidige naturen som hans opprinnelige indre natur og opprinnelige ytre form utgjør, er i harmoni med hverandre. Samtidig er Gud subjektet der de to aspektene ved den tosidige naturen som hans maskulinitet og femininitet utgjør, er i harmoni med hverandre. Det maskuline ved Gud er preget av den opprinnelige indre natur, mens det feminine ved Gud er preget av den opprinnelige ytre form. Gud er maskulint subjekt overfor den skapte verden og representerer dens indre natur.
1.2. FORHOLDET MELLOM GUD OG DEN SKAPTE VERDEN
Vi har dermed forstått at hver eneste skapte ting (vesen) er Guds substansielle objekt og er en enhet som ligner på sitt usynlige subjekt, Gud, sin tosidige natur. Vi kaller slike substansielle objekter individuelle substansielle sannhetsuttrykk. Mennesket er Guds substansielle objekt på bildeplan og er derfor et individuelt substansielt sannhetsuttrykk på bildeplan. Den øvrige skapelse består av substansielle objekter på symbolplan, som derfor er individuelle substansielle sannhetsuttrykk på symbolplan. Som sagt inndeles individuelle substansielle sannhetsuttrykk i yang-enheter, som ligner på Guds maskuline natur, som er preget av hans opprinnelige indre natur, og yin-enheter, som ligner på Guds feminine natur, som er preget av hans opprinnelige ytre form. Likevel, fordi de er Guds substansielle objekter, som ligner på Guds opprinnelige indre natur og ytre form, har hvert enkelt individuelle substansielle sannhetsuttrykk også den tosidige natur som indre natur og ytre form utgjør, samt en tosidig yang-og-yin-natur. Hvis vi tar utgangspunkt i den tosidige naturen og oppsummerer forholdet mellom Gud og den skapte verden, ser vi at den skapte verden er Guds substansielle objekt, som består av individuelle substansielle sannhetsuttrykk, som hver for seg, ifølge prinsippene skapelsen er basert på, er unike uttrykk for sitt usynlige subjekt, Gud, sin tosidige natur, enten på symbolplan eller bildeplan. Det betyr at mennesket er Guds substansielle objekt, som uttrykker Guds tosidige natur på bildeplan, mens den øvrige skapelse består av Guds substansielle objekter som er symbolske uttrykk for Guds tosidige natur. Forholdet mellom Gud og den skapte verden ligner på forholdet mellom indre natur og ytre form og er følgelig et gjensidig forhold mellom de to aspektene ved den tosidige naturen som blant annet kan beskrives som et forhold mellom det indre og det ytre, årsak og virkning, subjekt og objekt samt det vertikale og det horisontale. La oss nå, med utgangspunkt i Skapelsens prinsipper, ta for oss de metafysiske begrepene som I Ching (Forvandlingenes bok), med sin sentrale plass i orientalsk filosofi, er basert på. Ifølge I Ching er T'ai chi universets opprinnelse. Fra T'ai chi oppsto yang og yin og fra yang og yin de fem elementene, metall, tre, vann, ild og jord. I Ching hevder at alle skapte ting ble dannet av disse fem elementene. Yang og yin til sammen kalles dao ("veien)", eller som I Ching uttrykker det: "Én yang og én yin; dette er dao ("veien")". Dao er tradisjonelt sett beskrevet som Ordet[7]. Hvis vi setter alt dette sammen, ser vi at yang og yin, eller Ordet, har sin opprinnelse i T'ai chi, og at alle skapte ting ble til i samsvar med Ordet. Som den første årsak til alt som eksisterer, er T'ai chi derfor selve kjernen i yang og yin, der de to er forent, og samtidig også i subjektposisjon overfor yang og yin, med de to aspektene ved sin yang-og-yin-natur i harmoni med hverandre. Det står skrevet i Johannes-evangeliet at "Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud", og at alt er blitt til ved Ordet (Joh 1,1-3). Hvis vi sammenligner dette med I Chings metafysikk, ser vi at T'ai chi, subjektet der yang og yin er i harmoni med hverandre, rett og slett er et annet uttrykk for Gud, subjektet der de to aspektene ved hans tosidige natur er i harmoni med hverandre. Ifølge Skapelsens prinsipper har alle skapte ting (vesener), som er skapt gjennom Ordet, en tosidig natur fordi Ordet selv har en slik tosidig natur. Det er av den grunn helt korrekt det I Ching hevder som gjør at vi kan si at yang og yin til sammen er Ordet. I Ching sitt syn på den eksisterende verden er imidlertid utelukkende basert på yang og yin og sier ikke ett ord om at alt det skapte også har en indre natur og ytre form. Forandringenes bok gir oss derfor bare innsikt i hvordan T'ai chi er subjektet som har et harmonisk forhold mellom sine yang- og yin-deler. I Ching forklarer ikke at T'ai chi også er subjektet med et harmonisk forhold mellom de to aspektene ved den tosidige naturen som opprinnelig indre natur og opprinnelig ytre form utgjør. I Ching mangler således en forståelse av T'ai chi som en Gud med personlighet. Vi har nå, basert på I Ching, sett hvordan orientalsk filosofi sitt mest fundamentale begrep bare kan bli forstått fullt ut ved hjelp av Skapelsens prinsipper. Orientalsk medisin er nå begynt å bli mer og mer anerkjent overalt i verden. Årsaken til denne fremgangen er at dens fundamentale prinsipper, med yang-og-yin-begrepet i en sentral rolle, er i overensstemmelse med Skapelsens prinsipper.
SEKSJON 2 DEN UNIVERSELLE, OPPRINNELIGE ENERGI, GI-OG-TA-FORHOLD OG GRUNNLAGET MED FIRE POSISJONER
2.1. UNIVERSELL, OPPRINNELIG ENERGI
Som Skaperen av alt som eksisterer, er Gud det absolutte vesen som eksisterer av seg selv i evighet, utenfor tid og rom (2. Mos 3,14). Også den fundamentale energien som gjør at Gud eksisterer som et slikt vesen, må derfor være absolutt og eksistere av seg selv i evighet. Den er samtidig kilden til energien som gjør at kreftene og energien nødvendig for de skapte tings eksistens blir produsert. Vi kaller denne aller mest fundamentale formen for energi den universelle, opprinnelige energi.
2.2. GI-OG-TA-FORHOLD
På grunn av den universelle, opprinnelige energi danner subjekt- og objekt-elementene som alt som eksisterer, består av, et felles grunnlag med hverandre for deretter å inngå et gi-og-ta-forhold. Dette gi-og-ta-forholdet produserer så all nødvendig energi for alt som eksisterer, dvs energien nødvendig for ting som ethvert vesens eksistens, formering og virksomhet (funksjoner). Forholdet som gjør at energi blir produsert gjennom en slik prosess, kalles et gi-og-ta-forhold. Den universelle, opprinnelige energi og energien fra gi-og-ta-forhold har derfor et forhold til hverandre der de står for henholdsvis årsak og virkning, det indre og det ytre samt subjekt og objekt. Vi kan av den grunn beskrive den universelle, opprinnelige energi som en vertikal kraft og energien fra gi-og-ta-forhold som en horisontal kraft. La oss da med utgangspunkt i den universelle, opprinnelige energi og energien fra gi-og-ta-forhold se litt nærmere på både Skaperen og de skapte ting. På grunn av den universelle, opprinnelige energi danner de to aspektene ved Guds evige, indre tosidige natur et felles grunnlag med hverandre og inngår så et evig gi-og-ta-forhold. På grunn av energien fra dette gi-og-ta-forholdet danner de to aspektene ved den tosidige naturen et evig felles grunnlag med hverandre. Dette er grunnlaget som gjør at Gud eksisterer i all evighet, og til å produsere all energien nødvendig for å skape og opprettholde den skapte verden. Også for de skapte ting gjelder det samme. Det er den universelle, opprinnelige energi som gjør at de to aspektene ved de skapte tings tosidige natur danner et felles grunnlag og også inngår et gi-og-ta-forhold med hverandre. Det er på grunn av energien fra dette gi-og-ta-forholdet at de to aspektene ved den tosidige naturen danner et felles grunnlag med hverandre. Uten et slikt grunnlag for sin eksistens kan ikke noe individuelt vesen bli et objekt for Gud og bli i stand til å produsere all energi nødvendig for sin egen eksistens. Et eksempel på dette er atomet. Det er gi-og-ta-forholdet mellom proton og elektron som gjør at atomet eksisterer, og et elektromagnetisk forhold produseres. Det er på grunn av gi-og-ta-forholdet mellom positivt ladde ioner og negativt ladde ioner at molekyler blir til og kjemiske reaksjoner oppstår. Det er gi-og-ta-forholdet mellom positive og negative elektriske ladninger som gjør at strøm blir produsert, og andre elektriske fenomener skjer. I planteriket er det gi-og-ta-forholdet mellom vedvev og silvev som gjør at plantene vokser og deres organiske funksjoner opprettholdes. Plantene formerer seg på grunn av gi-og-ta-forholdet mellom støvbærer og støvvei. I dyreriket er det gi-og-ta-forholdet mellom hanndyr og hunndyr som gjør at formering finner sted og at artene fortsetter å eksistere. Dyrerikets og planterikets sameksistens er basert på gi-og-ta-forhold som det mellom bier og blomster samt de to rikenes utveksling av oksygen og karbondioksid. Hvis vi tar for oss himmellegemene, oppdager vi at solsystemet eksisterer basert på gi-og-ta-forholdet mellom solen og planetene. Himmellegemenes forskjellige bevegelser bestemmer universets struktur. Jorden og månen holder seg i sine faste baner og fortsetter sine rotasjoner på grunn av sine respektive gi-og-ta-forhold. Menneskekroppens liv blir opprettholdt på grunn av forskjellige gi-og-ta-forhold: mellom arterier og vener, mellom innånding og utånding, mellom det sympatiske og det parasympatiske nervesystemet, for å nevne noen. Individets eksistens er basert på gi-og-ta-forholdet mellom sinn og kropp. Det er dette forholdet som gjør det mulig for individet å oppfylle hensikten med livet. Innen familien avhenger et harmonisk samliv mellom mann og kone av at de har et godt gi-og-ta-forhold seg imellom. De forskjellige folkegrupper i våre samfunn kan leve fredelig side om side så lenge de har et godt innbyrdes gi-og-ta-forhold. Likeledes må det et godt gi-og-ta-forhold til mellom dem som styrer og dem som blir styrt, for å sikre et lands indre fred og harmoni. En fredelig internasjonal sameksistens avhenger av gode gi-og-ta-forhold mellom de forskjellige land. Samme hvor ondt et menneske måtte være, vil likevel samvittighetens stemme lyde klart i vedkommendes sinn for å få ham eller henne til å leve basert på rettferdighet og ærlighet, uansett hvor og når vedkommende lever. Ingen kan blokkere den kraft samvittigheten utgjør. Den arbeider aktivt selv om vi ikke er oss det bevisst. Derfor får vi med en gang samvittighetskvaler når vi gjør noe ondt. Hvis samvittigheten ikke fungerte i det falne menneske, ville Guds gjenoppreisningsarbeid umulig la seg utføre. Hvordan oppstår da denne kraften som samvittighetens aktive virke inne i oss representerer? Hvis det er utelukkende basert på gi-og-ta-forhold de forskjellige krefter blir til, kan samvittigheten umulig selv produsere den nødvendige kraften for å kunne fungere. Det betyr at samvittigheten bare kan fungere når den, som objekt, danner et felles grunnlag med et eller annet subjekt, som det så inngår et gi-og-ta-forhold med. Det er Gud som er samvittighetens subjekt. Syndefallet innebar at Gud og menneske ikke ble ett, fordi deres gi-og-ta-forhold med hverandre ble brutt. I stedet inngikk mennesket et gi-og-ta-forhold med Satan og ble ett med ham. Jesus var Guds enbårne sønn. Han ble ett med Gud ved å opprette et fullkomment gi-og-ta-forhold med ham. Derfor kan det falne menneske gjenvinne den opprinnelige naturen det ble skapt for å ha, hvis det utvikler et fullkomment gi-og-ta-forhold med Jesus og blir ett med ham. Da blir vi også i stand til å oppnå et gi-og-ta-forhold til Gud og på den måten bli ett med ham. Av den grunn er Jesus det falne menneskes mellommann til Gud, samtidig som han er veien, sannheten og livet. Jesus kom derfor for å gi alt. Med kjærlighet og selvoppofrelse ga han til og med sitt liv. Hver den som vender seg til ham og tror på ham, skal ikke "gå fortapt, men ha evig liv" (Joh 3,16). Kristendommen er kjærlighetens religion. Dens oppgave er å gjøre det mulig for oss å gjenopprette det vertikale gi-og-ta-forholdet til Gud, ved å gjenopprette det horisontale gi-og-ta-forholdet til våre medmennesker gjennom kjærlighet og selvoppofrelse hvis vi setter Jesus i sentrum av våre liv. Dette var selve hensikten med hele Jesu lære og alt han gjorde. Han sa f eks: "Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! For dere skal selv dømmes etter den dom dere feller over andre, og det skal måles opp for dere i det målet dere selv bruker" (Matt 7,1-2). "Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene i en sum" (Matt 7,12). "Den som bekjenner meg for menneskene, ham skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen" (Matt 10,32). "Den som tar imot en profet fordi han er profet, skal få en profets lønn, og den som tar imot en rettferdig mann fordi han er rettferdig, skal få en rettferdig manns lønn" (Matt 10,41). "Og den som gir en av disse små om så bare et beger kaldt vann fordi han er disippel - sannelig, jeg sier dere: Han skal ikke miste sin lønn" (Matt 10,42).
2.3.
GRUNNLAGET MED FIRE POSISJONER SOM REALISERER HENSIKTEN MED TRE OBJEKTER, BASERT PÅ OPPRINNELSE-DELING-FORENING-PROSESSEN
2.3.1. OPPRINNELSE-DELING-FORENING-PROSESSEN
Den universelle, opprinnelige energi gjør at de to aspektene ved Guds tosidige natur danner et felles grunnlag med hverandre for så å inngå et gi-og-ta-forhold. Energien fra dette gi-og-ta-forholdet setter i gang en formeringsprosess idet de to aspektene ved den tosidige naturen skiller lag i en prosess der Gud er sentrum, når de blir substansielle objekter overfor Gud. Disse atskilte substansielle objektene blir subjekt og objekt overfor hverandre. På grunn av den universelle, opprinnelige energi danner de et felles grunnlag med hverandre og inngår så et gi-og-ta-forhold. Dette fører til at de blir ett med hverandre, slik at en ny, forent enhet blir dannet, dvs at Gud får enda et objekt. Denne prosessen begynner altså i Gud, som er opprinnelsen. Fra Gud blir de to atskilte enhetene til, som så blir en forent, ny enhet. Vi kaller hele denne prosessen opprinnelse-deling-forening-prosessen.
2.3.2. HENSIKTEN MED TRE OBJEKTER
Opprinnelse-deling-forening-prosessen fører til at fire posisjoner blir dannet: opprinnelsen, som sentrum, subjekt- og objekt-enhetene (substansielle objekter overfor opprinnelsen, atskilt fra hverandre basert på de to aspektene ved opprinnelsens tosidige natur) og den forente, nye enheten de produserer. Når hver enkelt av disse fire enhetene inntar subjekt-posisjon, og de resterende tre enhetene dermed får en objekt-posisjon, danner således hvert subjekt et felles grunnlag med tre objekter. Når subjektet og hvert av disse objektene så begynner å utvikle sine innbyrdes gi-og-ta-forhold, oppfyller hvert subjekt, i en sentral rolle, hensikten med tre objekter.
2.3.3. GRUNNLAGET MED FIRE POSISJONER
Opprinnelsen innehar altså den sentrale posisjon. Subjektet og objektet representerer opprinnelsens tosidige naturs to aspekter, atskilt fra hverandre idet de blir substansielle objekter overfor opprinnelsen. Den forente, nye enheten representerer resultatet av at subjektet og objektet er blitt ett med hverandre. Når, basert på opprinnelse-deling-forening-prosessen opprinnelsen, subjektet, objektet og den forente, nye enheten, hver realiserer hensikten med tre objekter, danner de grunnlaget med fire posisjoner. Grunnlaget med fire posisjoner er grunnlaget for tallet fire[8]. Samtidig er det også grunnlaget for tallet tre, ettersom grunnlaget med fire posisjoner er et resultat (av en prosess) som realiserer hensikten med tre objekter. Basert på opprinnelse-deling-forening-prosessen blir grunnlaget med fire posisjoner realisert gjennom de tre stadiene: Gud, ektepar og barn. Derfor er grunnlaget med fire posisjoner grunnlaget for prinsippet at utvikling skjer gjennom tre stadier. Når hver av posisjonene innen grunnlaget med fire posisjoner inntar den sentrale posisjon, får hver posisjon tre objekter. Til sammen blir det dermed tolv objekter. Av den grunn er grunnlaget med fire posisjoner grunnlaget for tallet tolv. Grunnlaget med fire posisjoner er også det godes fundamentale grunnlag, som realiserer hensikten med skapelsen. Grunnlaget med fire posisjoner er det fundamentale grunnlaget for alt som eksisterer, og produserer all energien nødvendig for at alt skal kunne eksistere og Gud skal kunne være virksom. Grunnlaget med fire posisjoner representerer derfor Guds evige hensikt med sin skapelse.
2.3.4 HVORDAN GRUNNLAGET MED FIRE POSISJONER EKSISTERER
Alt som eksisterer og har fullført grunnlaget med fire posisjoner ved å realisere hensikten med tre objekter, basert på opprinnelse-deling-forening-prosessen, danner sirkelformede (ellipseformede) og sfæriske bevegelsesmønstre. Derfor eksisterer alt tredimensjonalt. La oss nå se på grunnen til dette.
Basert på opprinnelse-deling-forening-prosessenblir de to aspektene ved Guds tosidige natur atskilt fra hverandre idet de blir hans substansielle objekter som separate subjekt- og objekt-enheter. Objektet inntar posisjonen vis-a-vis subjektet, og de to danner et felles grunnlag med hverandre. Objektet begynner så et gi-og-ta-forholdmed subjektet, som har den sentrale posisjon, når de to utveksler energi som blir gitt (sentrifugal) og energi som blir mottatt (sentripetal). Når subjektet og objektet på denne måten begynner sitt gi-og-ta-forhold, begynner dermed objektet å bevege seg rundt subjektet i en sirkelformet bane (bevegelse). Slik blir de to ett med hverandre på en harmonisk måte. Det er på samme måte subjektet blir et objekt overfor Gud, beveger seg rundt ham og blir ett med ham på en harmonisk måte. Når objektet blir fullstendig ett med sitt subjekt på en harmonisk måte, blir denne forente enheten som de to danner, et substansielt objekt overfor Gud, og som ligner på de to aspektene ved Guds tosidige natur. Det er således bare når det blir ett med sitt subjekt, at et objekt kan bli et objekt overfor Gud.
Innen den forente enheten som subjektet og objektet utgjør, og som er et substansielt objekt overfor Gud, har både subjektet og objektet en tosidig natur. Basert på det samme gi-og-ta-prinsippetbidrar hvert av de to aspektene ved denne tosidige naturen til å produsere en sirkelformet bevegelse. Det er således en konstant sirkelformet bevegelse basert på et gi-og-ta-forhold innen både subjektet og objektet, som begge også er involvert i den større sirkelformede bevegelsen innen enheten de til sammen utgjør. Det kan forekomme at denne sirkelformede bevegelsen, produsert av subjektet og objektet, i overensstemmelse med deres egne karakteristiske måte å bevege seg på, kun skjer i en bane som alltid er på samme plan. Vanligvis danner likevel denne sirkelformede bevegelsen til slutt en sfæreformet bevegelse, ettersom vinkelen på den sirkelformede banen som objektet går i rundt subjektet, hele tiden forandrer seg. Følgelig danner alt som eksisterer og har fullført grunnlaget med fire posisjoner, en sirkelformet eller sfæreformet bevegelse og eksisterer derfor nødvendigvis tredimensjonalt.
La oss ta solsystemet som et eksempel på dette. Hver av planetene, som er i objektposisjon overfor solen, i subjektposisjon, danner et felles grunnlag med den og inngår et gi-og-ta-forhold med den basert på sentripetale og sentrifugale krefter. Hver enkelt planet går derfor i en ellipseformet bane rundt solen. Slik produserer solens og planetenes ellipseformede bevegelse en forent, harmonisk enhet og danner på den måten solsystemet.
Jorden, som er et legeme som er sammensatt av de to aspektene ved sin tosidige natur, dreier seg samtidig rundt sin egen akse. Solen og de andre planetene i solsystemet er også legemer sammensatt av de to aspektene ved sin tosidige natur og dreier seg derfor hele tiden om sin egen akse.
Solsystemets ellipseformede bevegelser, basert på gi-og-ta-forholdene mellom solen og planetene, skjer ikke alltid i baner på samme plan. Vinkelen på banen de går i rundt solen, varierer hele tiden. Derfor får solsystemet en sfæreformet bevegelse og eksisterer tredimensjonalt.
Slik eksisterer alle himmellegemene tredimensjonalt basert på ellipseformet og sfæreformet bevegelse. Hele universet, som blir en forent og harmonisk enhet gjennom de utallige himmellegemene som det består av, sine gi-og-ta-forholdmed hverandre, eksisterer også tredimensjonalt som en følge av sfæreformet bevegelse basert på samme prinsipp.
Når et elektron danner et felles grunnlag med et proton, og de inngår et gi-og-ta-forhold med protonet som sentrum, blir de en forent, harmonisk enhet gjennom sirkelformet bevegelse og danner et atom (hydrogen). Både proton og elektron har en tosidig natur og er hver for seg i konstant bevegelse. Den sirkelformede bevegelse som blir dannet av protonets og elektronets gi-og-ta-forholdproduserer ikke bare én bane på samme plan. Vinkelen på banen elektronet går i rundt protonet, varierer hele tiden. Derfor blir denne bevegelsen etter hvert en sfæreformet bevegelse. På denne måten eksisterer også atomet tredimensjonalt basert på sfæreformet bevegelse.
På samme måte gjør magnetfeltet mellom positive og negative poler at elektrisk ladde partikler går i baner som danner et sfæreformet bevegelsesmønster.
La oss ta for oss mennesket som nok et eksempel på dette. Som objekt overfor sinnet danner kroppen et felles grunnlag med sinnet og begynner så et gi-og-ta-forhold med det. Basert på at kroppen beveger seg i «sirkler» der sinnet er sentrum, danner de to en forent, harmonisk enhet. Hvis og når sinnet blir et objekt overfor Gud, beveger seg i baner der Gud er sentrum og blir en forent, harmonisk enhet med Gud, og kroppen samtidig blir en forent, harmonisk enhet med sinnet, da først vil vedkommende individ bli et substansielt objekt overfor Gud og gjenspeile begge aspektene ved Guds tosidige natur og på den måten bli et menneske som realiserer skapelsens hensikt.
Både sinn og kropp har en tosidig natur, og det foregår en konstant bevegelse innen begge. Den «sirkelformede bevegelsen» som dannes basert på gi-og-ta-forholdet mellom sinn og kropp, forandrer hele tiden vinkelen på sin bane rundt Gud og blir derfor til «sfæreformet bevegelse». De derfor som realiserer hensikten med skapelsen, blir «tredimensjonale» mennesker som alltid lever et liv med «sfæreformet bevegelse», der Gud står i sentrum. Derfor blir de endelig en dag i stand til å styre og ta ansvar selv for den immaterielle verden.
Når således den sirkelformede bevegelsen som forholdet mellom subjekt og objekt produserer, i en bane på ett og samme plan, blir en sfæreformet bevegelse basert på en bane i tre dimensjoner, da kommer den naturlige utviklingen til det skapte universet til uttrykk. En utrolig skjønnhet manifesterer seg i det uendelige mangfoldet i skapelsen basert på ting som disse banenes størrelse, form, tilstand, retning og vinkel, samt hastigheten på kreftene produsert av subjekt-objekt-forholdetsom ligger til grunn for hvert enkelt bane.
Fotnoter
[1] Som vil bli forklart i seksjon 2, eksisterer alle vesener og ting i forhold der de enten inntar en subjekt- eller objekt-posisjon. I Prinsippene blir uttrykket objekt brukt i betydningen «den person, det vesen, det element, den enhet eller ting som hovedsakelig har en responderende, passiv, avhengig eller perifér funksjon (rolle) i et forhold». Dette kan være midlertidig, som i en vanlig konversasjon, der vi vekselsvis tar en ledende eller responderende posisjon, eller det kan være permanent som i forholdet mellom solen og planetene, der de sistnevnte alltid vil være perifére i forhold til solen.
[2] I den koreanske originalteksten følger setningen, «Heretter bruker vi uttrykket seong-sang (indre natur) om sinnet og hyeong- sang (ytre form) om kroppen.» Eneste måte å beholde uttrykkenes egentlige betydning i den norske teksten, ville ha vært å bruke de koreanske uttrykkene. Vi har imidlertid av rent språklige grunner valgt å ikke gjøre det. I stedet er de blitt oversatt som henholdsvis «indre natur» og «ytre form». Disse norske uttrykkene blir ikke brukt i en spesiell betydning slik seong-sang og hyeong-sang blir på koreansk. Vi har således allerede brukt uttrykkene «indre natur» og «ytre form» som oversettelse av andre koreanske ord (henholdsvis nae-seong og oi-hyeong). På norsk blir både seong-sang og nae-seong «indre natur». Hyeong-sang og oi-hyeong blir begge «ytre form». I tillegg til indre natur kan seong-sang også bety «sinn», «årsak», «subjekt» (se fotnote 3), «det indre», «det vertikale» og det «usynlige». I tillegg til «ytre form» kan hyeong-sang også bety «virkning», «objekt», «det ytre», «det horisontale» og «det synlige». Derfor har vi valgt å utelate den ovennevnte setningen på norsk. For en mer detaljert forklaring av seong-sang og hyeong-sang se Essentials of Unification Thought, skrevet av dr Sang Hun Lee, utgitt av Unification Thought Institute, Tokyo, Japan, 1992, s 43-48.
[3] Se fotnote 1. I Prinsippene blir uttrykket subjekt brukt i betydningen «den person, det vesen, det element, den enhet eller ting som hovedsakelig har en initiativ-takende, retningsgivende, styrende, aktiv eller sentral funksjon (rolle) i et forhold». Det finnes selvsagt mange forskjellige slags forhold i et så mangfoldig univers. Som nevnt i fotnote 1, finnes det forhold der subjekt-posisjonen er midlertidig og frohold der den er permanent. For en mer detaljert forklaring anbefales å lese Essentials of Unification Thought, skrevet av dr Sang Hun Lee, utgitt av Unification Thought Institute, Tokyo, Japan, 1992, s 51-57.
[4] Se fotnote 1.
[5] I Prinsippene viser et vertikalt forhold til «et forhold mellom vesener på fundamentalt forskjellige nivåer eller i fundamentalt forskjellige posisjoner». Det blir derfor brukt for å beskrive forholdet mellom Gud og menneske, forholdet mellom foreldre og barn, eller forholdet mellom Messias og et vanlig menneske, for å nevne noen eksempler. Den indre natur i mennesket kan således sies å representere det vertikale i den forstand at det er gjennom vårt sinn vi forholder oss til Gud.
[6] I Prinsippene viser et horisontalt forhold til «et forhold mellom ting eller vesener på noenlunde samme nivå eller med lignende posisjon», f eks sinn og kropp, mann og kone, brødre og søstre, venner, naboer, kolleger, osv. Menneskets ytre form, kroppen, kan således sies å representere det horisontale i den forstand at det hovedsakelig har et forhold til den indre natur. Både den indre natur og den ytre form er aspekter ved ett og samme vesen og kan således sies å ha et horisontalt forhold til hverandre.
[7] I den kinesiske oversettelsen av Det nye testamente er «Ordet» i Joh 1,1-3 oversatt som «dao».
[8] I den første engelske oversettelsen lød denne setningen: "The significance of the number "four" is derived from this four position foundation" (Betydningen av tallet fire kommer fra dette grunnlaget med fire posisjoner). I den nye engelske oversettelsen (1996) lyder setningen: "The four position foundation is the root of the number four." (Grunnlaget med fire posisjoner er roten til tallet fire).
