Materiell og åndelig lykke
I grove trekk kan vi si at mennesket har fulgt to fremgangsmåter for å forstå livets virkelighet. Den første har bestått i å løse livets fundamentale problemer i den materielle virkningsverden (i motsetning til årsaksverden). De som tar denne veien, og tror dette er den desidert beste veien, setter avansert vitenskap i høysetet og priser vitenskapens "allmakt" og den materielle lykke den skaper.
Men er det sikkert at vi kan nyte en fullkommen lykke bare ved å oppfylle slike rent ytre betingelser, som i bunn og grunn egentlig dreier seg om vår fysiske kropps velvære? Selv om vitenskapelig utvikling fører til komfortable sosiale omgivelser, og selv om vi kan nyte en overdådig rikdom og velstand i et slikt samfunn, er det dermed ikke sagt at vårt indre jeg får sine åndelige ønsker (ambisjoner) oppfylt av den grunn. Den lykke materialistiske mennesker føler ved å nyte den fysiske kroppens gleder, kan ikke sammenlignes med den glede dypt religiøse mennesker føler, mennesker som er lykkelige selv med et enkelt og fattig liv. Gautama Buddha ga opp stasen i det kongelige palass og lette i stedet etter det som kunne få hans sinn til å føle seg hjemme. Han er ikke alene om å ha gitt opp sitt faste bosted og oppleve sjelens pilegrimsvandrings gleder ved å gå ut i verden for å finne sannheten.
På samme måte som et sunt sinn er en forutsetning for å bli et sunt og godt menneske, er også kroppens velvære fullstendig bare når vi opplever en indre lykke. Mange velger vitenskapens "seil" når de legger ut på den materielle verdens "hav" på jakt etter materiell lykke. De når kanskje fram til et land de ser på som ideelt, men vil etter hvert oppdage at det idealet de traktet etter, rett og slett viser seg å være en grav, der deres fysiske kropp vil bli stedt til hvile.
