Menneskets indre motsetning
Det er en del av livet for religiøse mennesker å måtte kjempe en intens kamp når de vil oppnå noe godt, og være helt fokusert på å leve i samsvar med det deres opprinnelige sinn streber etter. Likevel har det siden tidenes begynnelse ikke vært et eneste menneske som har levd helt i samsvar med sitt opprinnelige sinn. Derfor sier Paulus: "Det finnes ikke én som er rettferdig, ikke en eneste. Det finnes ikke én som er forstandig, ikke én som søker Gud" (Rom 3,10-11). Han opplevde menneskets tragiske situasjon og utbrøt i fortvilelse: "Mitt indre menneske sier med glede ja til Guds lov, men jeg merker en annen lov i mine lemmer. Den kjemper mot loven i mitt sinn og tar meg til fange under syndens lov som virker i lemmene. Jeg ulykkelige menneske!" (Rom 7,22-24).
Vi ser at det er en sterk indre motsetning i hvert eneste menneske. En del av vår menneskenatur følger vårt opprinnelige sinn og ønsker å realisere det gode vi streber etter. På den annen side følger en del av vår natur vårt onde sinn og ønsker å realisere det onde vi trakter etter. Innen hver eneste én er det to sider som kjemper en innbitt kamp mot hverandre for å oppnå helt motstridende mål.
Ethvert vesen med en slik indre motsetning er dømt til undergang. Mennesket er intet unntak og befinner seg derfor på avgrunnens rand. Mennesket kan imidlertid umulig ha blitt skapt med en slik indre motsetning. Intet vesen kan nemlig bli til med en indre motsetning. Denne motsetningen må derfor ha oppstått i mennesket etter at det ble skapt. Kristendommen forklarer denne destruktive tilstanden som et resultat av syndefallet.
Det kan vel knapt herske tvil om at mennesket befinner seg i en fallen tilstand. Når vi skjønner at syndefallet har ført til at vi står overfor selvødeleggelse, gjør vi desperate anstrengelser for å bli kvitt denne indre motsetningen i oss selv, slik at vi kan oppfylle livets egentlige hensikt. Vi forkaster det vårt onde sinn trakter etter, og sier ja til det gode som vårt opprinnelige sinn lengter etter.
