14.1.1 DEN ÅNDELIGE OVERGANGSVERDEN
Den åndelige overgangsverden er sfæren nærmest Jorden. Der oppholder man seg midlertidig når man først kommer til den åndelige verden. Etter at man tilbringer alt fra noen få dager til flere år der, drar man enten ned til helvete eller opp til en høyere sfære. Det kommer helt an på hva slags liv man har levd.
| Alle er velkomne og blir behandlet med kjærlighet. Mennesket har en prøveperiode foran seg, der det skal avgjøres til hvilket sted, himmelen eller helvete, hver og en skal overføres. - Fra "Livet på den andre siden, en bok om dikteren og vitenskapsmannen Emanuel Swedenborg", skrevet av Olof Lagercranz. Genesis Forlag, Oslo 2000. ISBN: 82-476-0161-3 (Sitat fra side 22). |
| Det heter jo at når et menneske dør, da tar den skytsånd over som man har fått i livet, og bringer vedkommende til et bestemt sted hvor de som samles, må underkaste seg en dom før de begir seg til Hades sammen med den veiviser som har det pålegg å bringe folk herfra til dit. Og når de har fått den lodd som de skal ha [...] - Sokrates. Fra Platon, Samlede verker, Bind IV, Faidon 107 d og e. Vidarforlaget AS, Oslo 2001. ISBN 82-90016-79-4. |
Man kommer til denne sfæren rett etter døden, veiledet av engler og dem som har vandret hen tidligere. Turen dit er som å bli løftet opp av en heis eller som å gå gjennom en port. Når man ankommer, kan nykommere oppleve å bli tatt imot med åpne armer, på en varm og betryggende måte, av åndelige vesener omgitt av et strålende hvitt lys. Slektninger, nære venner og bekjente ønsker en hjertelig velkommen og blir sammen med nykommeren en stund før de vender tilbake til sitt eget sted.
Når man ankommer i den åndelige overgangsverden, blir ens tale og handlinger helt uten restriksjoner. Man blir i stand til å uttrykke med ord alt man tenker og gjøre alt man ønsker å gjøre. Uten sin fysiske kropp forstår man at man har dyp visdom, som om ens intellekt er blitt 50 ganger større. Det kan være at en nykommer beholder sine gamle vaner en stund, men det tar ikke lang tid før han eller hun blir vant til lovene i den åndelige verden. Jordisk ære, kunnskap, posisjon, eiendom og rikdom er til ingen nytte i det hinsidige. Det er meningsløst å trakte etter det samme som på Jorden. Den eneste skatt man kan ta med seg fra sitt jordiske liv, er seg selv, sin egen ånd. Hva slags evig liv man får, avhenger helt av hva slags liv man har levd på Jorden, hvor sant, skjønt og godt det var.
| Misforståelser om salighetens vesen kommer av menneskenes vanskeligheter med å forstå at himmelen er en sinnstilstand som må erobres i hvert eneste hjerte. Man må selv ha himmelen i seg for å komme inn. Himmelen er ikke et lykkeland der Gud hersker som konge og deler ut nådesbevisninger. [...] [...] ikke engang Gud kan sende noen til himmelen. Mennesket må erobre den selv. Ingen kan stige inn i himmelen uten å være forberedt gjennom en lang sjelelig prosess. - Fra "Livet på den andre siden, en bok om dikteren og vitenskapsmannen Emanuel Swedenborg", skrevet av Olof Lagercranz. Genesis Forlag, Oslo 2000. ISBN: 82-476-0161-3 (Sitat fra side 90-91). |
Det tar ikke lang tid før man ser inn i ”dommens speil”. Alt som har skjedd i en nykommers jordiske liv, er registrert, og opptaket blir avspilt, slik at man selv ser det. Alt man har gjort, blir vist i bilder, som en film, til de åndelige mennesker til stede. Det man har gjort i det skjulte, enten det er gode eller syndige gjerninger, blir vist, slik at alle kan se det. Det skjer ikke for at man skal bli belønnet eller straffet, men for å bestemme ens åndelige nivå. De som ønsket nykommeren velkommen og så var vitne til ”dommens speil”, vil bli venner med nykommeren og ledsage ham eller henne til ”stedet” vedkommende hører hjemme – enten paradis, den nedre himmel eller helvete – i samsvar med loven som gjør at vi føler oss tiltrukket av dem som er som oss. Det blir ikke brukt noen som helst form for tvang. Så snart man føler et nært forhold til en veileder (guide) på sitt eget nivå, følger man ham eller henne villig til sitt riktige oppholdssted.
Blant de første til å ønske en nykommer velkommen, er ofte vedkommendes ektefelle, så sant han eller hun har vandret hen først. Skulle det etter en tid sammen i den åndelige overgangsverden bli klart at de har personligheter som gjør at de ikke kommer ut av det med hverandre, vil de gå hver sin vei, for alltid atskilt fra hverandre. Hvis de derimot på Jorden virkelig elsket hverandre og hadde et uvanlig nært forhold, vil de selvsagt gjerne fortsette å være sammen. Så sant de kvalifiserer seg for himmelen, og ikke helvete, vil de kunne være sammen. Det er feil å tro at de som har vært par på Jorden, uunngåelig blir atskilt i himmelen. Det Jesus sa om at det ikke er noe ekteskap etter oppstandelsen (Matt 22,30), var et direkte svar på et spørsmål om en mann som var gift sju ganger. Swedenborg (1688 – 1772) sier at ekteskapelig kjærlighet i himmelen gir uvanlig stor glede og er full av en guddommelig livskraft, basert på det åndelige ”ekteskapet” mellom Kristus og kirken (Ef 5,23-33). Akkurat som gifte par på Jorden vil par i den åndelige verden ha anledning til å få sitt ekteskap velsignet og gå inn i Guds rike.
Man oppholder seg vanligvis fra tre til femti dager i den åndelige overgangsverden før man drar videre med sin veileder (guide). Enkelte ånder forblir imidlertid på Jorden, som jordnære ånder, som folk på Jorden kan være besatt av, eller som kan vise seg som spøkelser. Dette skjer fordi de ikke skjønner at de er døde. Når de på Jorden som disse åndene er glade i, dør, går sannheten opp for disse åndene, og de får muligheten til å komme seg dit de hører hjemme i den åndelige verden.
| Men den sjel som har et begjær rettet mot kroppen, den må, som jeg har nevnt i det foregående, fly i lang tid omkring kroppen og den synlige verden. Og etter meget motstand og mange lidelser føres sjelen av sted med møye og besvær av den skyddsånd som er utpekt til den. Når så sjelen så kommer dit hvor de andre sjelene befinner seg, vil enhver unngå og trekke seg unna en slik sjel og hverken bli dens medreisende eller veiviser dersom den er uren og for eksempel har gjort seg skyldig i lovløse mord eller annet av beslektet art [...] - Sokrates. Fra Platon, Samlede verker, Bind IV, Faidon 108 a og b. Vidarforlaget AS, Oslo 2001. ISBN 82-90016-79-4. |
| - Men om sjelen nå, tenker jeg meg, blir skilt fra kroppen i en besmittet og uren tilstand fordi den hele tiden har vært sammen med kroppen, tatt seg av dens behov, elsket den og blitt så forhekset av den, dens begjær og lyster at den ikke regner noe annet for virkelig enn det som er kroppslig - hva man kan ta på og se og drikke og spise og bruke til erotisk nytelse, mens den har vennet seg til å hate, være skremt av og unngå det som er dunkelt og usynlig for øynene, men fornuftsmessig og gripbart for filosofien - tror du at en sjel i en slik forfatning vil skille seg fra kroppen i en selvstendig og lutret tilstand? - Nei, ikke på noe sett og vis, sa han [Kebes]. [...] - Og dette kroppslige , kjære venn, må man tro er en tyngende last, jordpreget og synlig. En slik sjel, som bærer på dette, tynges og trekkes tilbake til den synlige verden av frykt for det usynlige og Hades - og, heter det seg, den svirrer omkring ved minnesmerker og graver. Der har man faktisk sett enkelte skyggepregede sjelespøkelser, slike gjenferder som den slags sjeler gir opphav til når de ikke er løst i ren tilstand. [...] Og de streifer omkring inntil de på grunn av begjæret etter det kroppslige som følger dem, igjen blir bundet fast til en kropp . Og de bindes rimelig fast til slike karakterer som de måtte ha lagt for dagen i livet. [...] For eksempel de som har praktisert fråtseri, umåtehold, drukkenskap [...] - Sokrates. Fra Platon, Samlede verker, Bind IV, Faidon 81 b, c, d og e. Vidarforlaget AS, Oslo 2001. ISBN 82-90016-79-4. |
Nykommere er overrasket over hvor skjønn den åndelige overgangsverden er. Den er full av blomster og fugler som synger. Omgivelsene i hele den åndelige verden unntatt helvete er utrolig skjønne. Jo høyere nivå man kommer til, jo skjønnere blir det.
