13. LIVETS TRE STADIER
Tiden vi lever her på Jorden, er nesten for ingenting å regne sammenlignet med evigheten. Det fysiske univers er 15 milliarder år gammelt. I sammenligning får et menneskeliv på Jorden omtrent samme varighet som morgendugget. Gud og den åndelige verden er evige. Tiden i den åndelige verden har lite med vanlig tid å gjøre. Man dør heller ikke der, og derfor finnes det ingen smerte fra å miste sine kjære. Jesus forsikret oss om at det finnes et evig liv: ”Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø” (Joh 11,25-26).
Én måte å forstå menneskelivet på i en evig sammenheng er å dele det opp i tre stadier: Livet i mors liv, livet på Jorden og livet i den åndelige verden.
13.1 Livet i mors liv
I mors liv lever fosteret i en varm, mørk vannverden med lite rom til å bevege seg. Likevel er morkaken en pålitelig næringskilde for fosteret. Forbindelsen til moren går gjennom morkaken. Ved fødselen er det litt av et sjokk for fosteret å måtte forlate den komfortable, mørke vannverdenen i morslivet og komme ut i fødestuens lys og lyder. Navlestrengen blir kuttet, og morkaken, den pålitelige kilden til livgivende næring, blir kastet. Fra fosterets synsvinkel kan fødselen føles som rene døden, mens å bli født i virkeligheten bare er en overgang til det neste stadium i livet.
13.2 Livet i den fysiske verden
Her på Jorden lever vi i en verden med luft, lys og lyder. Vi har en langt større bevegelsesfrihet i denne verden. Den fysiske kroppen gir ånden et pålitelig hjem. Kroppen får sin næring fra jorden og gir gjennom sine gjerninger næring ånden trenger for å vokse. Like før man skal dø, blir mange plaget av frykt og engstelse. Sjelen skal til å forlate en verden med luft, lys og lyder, og som er laget av en grov form for materie, og dra til en uvant verden, der atmosfæren består av kjærlighet. Sjelen mister kroppen, ”hjemmet” den er vant til. ”Navlestrengen” (kalt ”sølvsnoren” i Fork 12,6), som forbinder astralkroppen med den fysiske kroppen, blir kuttet. Det vi kaller døden, er i virkeligheten ”dagen du blir født inn i evigheten” (Seneca) eller overgangen til et nytt livsstadium. Den ”nyfødte” ånden befinner seg således i en verden med lys og kjærlighet, med en ubegrenset bevegelsesfrihet. Den ville ikke ønske å vende tilbake til det jordiske livs begrensninger i kroppen mer enn et spedbarn ville ønske å vende tilbake til morslivet. Benjamin Franklin sa en gang: ”
”Livet er som et fosterstadium å regne, en forberedelse på å begynne å leve. Et menneske er ikke fullstendig født før det dør. Hvorfor da skulle vi sørge over at et nytt barn blir født blant de udødelige – og blir et nytt medlem i deres glade selskap? Vi er alle ånder. At vi kan få låne vår kropp så lenge den er i stand til å gi oss glede og hjelpe oss med å tilegne oss kunnskap eller gjøre noe godt for våre medmennesker, er en kjærlig handling Gud gjør for oss. Når kroppen ikke lenger er i stand til å utføre slike gjøremål og gir oss smerte i stedet for glede, og heller enn å være et hjelpemiddel blir en hindring, samtidig som den ikke oppfyller noe av hensikten den ble gitt oss for, da er det likeså vennlig og kjærlig å gi oss en måte å bli kvitt den på. Det er døden”. [Fra The National Spiritualist 819 (Sept 1993). Phoenix, National Spiritualist Association of Churches, side 15]
I vårt jordiske liv får vår ånd næring både fra den fysiske og den åndelige verden. Vi får ”livselementer” i form av Guds kjærlighet og sannhet fra den åndelige verden og ”vitalitetselementer” fra gjerningene vår kropp utfører i den fysiske verden. Begge former for næring er nødvendig for at vår ånd skal vokse. Enkelte som tenker mye på det åndelige, gjør den feil å tro at alt vi trenger å gjøre for å vokse åndelig er å komme på bølgelengde med den åndelige verden. Men hvis de forsømmer å elske og tjene sine medmennesker ved å hjelpe dem med å oppfylle sine fysiske behov, da går de glipp av det viktigste når det gjelder åndelig vekst. Det største og første bud lyder: ”Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand” (Matt 22,37). Når vi lever etter dette budet, knytter det oss til den åndelige verden, som gir oss den næring vi kaller ”livselementer”. Budet som er like stort som det største bud, er: ”Du skal elske din neste som deg selv” (Matt 22,39). Dette budet forklarer hvordan vi får næringen vi kaller ”vitalitetselementer”, ved at vi gjør gjerninger som uttrykker vennlighet og kjærlighet her i den fysiske verden.
I morslivet har vi vår opprinnelse i kjærlighet og Gud: Våre foreldres kjærlighet og Guds kjærlighet kommer sammen ved unnfangelsen og produserer nytt liv. Her på Jorden er vi ment å bli levende uttrykk for kjærlighet og Guds ånd. Det er nemlig familien som fungerer som en skole der vi lærer om de forskjellige former for kjærlighet, slik at vi blir i stand til å utvikle en moden kjærlighet og realisere vår guddommelige natur.
13.3 Livet i den åndelige verden
I den åndelige verden kommer vi tilbake til en verden med kjærlighet og til Gud. Den åndelige verden er nemlig styrt av kjærlighet, og Gud er dens sentrum. I Salmene 121,1-2 leser vi: ”Jeg løfter mine øyne opp mot fjellene: Hvor kommer min hjelp ifra? Min hjelp kommer fra Herren, han som skapte himmel og jord.” Vi må rette blikket mot den evige åndelige verden for å finne Gud og hensikten med vårt liv. Hvis vi virkelig forsto hvordan den åndelige verden er, ville vi leve vårt jordiske liv med vår skjebne i evigheten som noe av det vi er mest opptatt av. Hvis vi forsto at hver handling vi gjør her på Jorden, blir registrert i vår ånd, og at vi må stå 100 % til regnskap for alt vi har gjort, hvem ville da våge å begå forbrytelser? Hvis vi forsto at den åndelige verden er en verden der det mentale og åndelige er virkelighet, hvem ville vel da orke å bruke så mye energi på å skaffe seg og samle på materielle ting?
